Entusiasme over helgegleder og en liten novelledings jeg håper faller i smak :)

Hei verden! Her er jeg igjen, like klar for blogging og med et håp om at det vil interessere noen 🙂 Og herre jemini, det er helg, jeg er så glad for at det er det. For jeg liker jobb altså, men man blir glad for pause fra alt sammen også, litt tid da jobb kan være jobb og man kan finne på tull og tøys i stedet. Som i morgen. Da skal jeg på hovedfilialen for å se om det er noen filmer eller musikalcder som frister og jeg skal ikke låne bøker siden jeg har lyst til å prioritere de uleste bøkene jeg har her hjemme mest for tiden, men film og musikalcder blir finfint. Og så skal jeg levere filmene jeg leide forrige lørdag (anmeldelse av den ene filmen dukker opp i et senere innlegg tenker jeg og dra på kino ikke minst. Jeg skal masse på kino fremover og i morgen er kinoplanen “Step Up Revolution” som antakelig vil være forutsigbar som bare rakkern, men som vil være elsk uansett rett og slett på grunn av flott dansing. Å, det blir gøy! Har tenkt å blogge igjen på søndag og benytte den anledningen til å anmelde “Step Up Revolution”, det er væffal planen. Ellers så tenkte jeg først nå å poste dette:

 

Fant dette ganske nylig og syns det er så skjønt for hun er så søt og keitete sjarmerende og jeg elsker sangen og hennes tolkning av den så ja. Herlig <3 Kommer definitivt til å lytte mer til Janet Devlin 🙂

Og nå tenkte jeg å poste en liten novelledings som jeg teknisk sett har skrevet ferdig, men som det godt kan tenkes at jeg skriver videre på senere likevel for det er akkurat en slik type historie jeg elsker å skrive. Ting som er mer flytende, poetisk og drømmende og som jeg ikke har noen spesifikke mål for utenom at jeg vil at alt skal henge sammen sånn når alt kommer til alt. Og jeg har postet et kjempekort utdrag fra denne historien før, men nå tenkte jeg å poste hele greia sånn det er for øyeblikket og om det plutselig fortsettes på et eller annet vis kan det tenkes at mer dukker opp senere. Det fine er at det handler om musikk og snø (selv om det er august i skrivende stund)og er inspirert av eventyret “Snødronningen” (som jeg forøvrig elsker). Og det er egentlig ikke så mye å si, men god fornøyelse og så blogger jeg igjen på søndag =D

 

Snø

 

Det er om vinteren verden er på det stilleste, snøen dekker over alt, gjemmer bort, alt er mye mer ryddig enn ellers og natten føles ekstra mørk de gangene den regjerer, et mørkemørkeblått teppe med verdigheten til en konge og krone i form av månen, diamanter i form av stjernene.  Hun har ryddet leiligheten sin nøye, men syns fortsatt det er alt for rotete der. Skoene har sin plass, jakkene er hengt fint opp på knagger, ikke et eneste bilde henger skjevt. Alt er i balanse, men likevel, hun blunker og blunker og lukker øynene og tenker at når hun åpner dem igjen vil hun se system, orden, alt det hun har ønsket å skape, men hun åpner øynene og ser en verden snudd på hodet. Og det er i hjernen, hun vet det, vet det bare er innbilning, men lengter etter ro, øyeblikket da hun ser det hun vil se og ikke bare det stikk motsatte. Og så går hun bort til vinduet, trekker gardinene til side og ser ut. Utenfor hvor det er kveld, men man i lyset av en gatelykt kan se at det har begynt å snø igjen, skjøre flak som dekker over og hun tenker at det, det er orden. Der ute er det orden og balanse og til og med musikk.

Ja, musikk, det er en konsert på gang. Snødronningen har tilkalt biene sine, alle bevæpnet med sine instrumenter og klare til å spille natten til ende. En litt keitete pianist med briller roter litt før han får satt opp notehefte sitt og så setter seg ned. Han tørker brillene sine litt med et lommetørkle og så er han klar, like klar som stjernene er til å lytte. De er publikum, for orkestre trenger et publikum, noen som kan ta i mot musikken i stille ærbødighet før de bryter ut i applaus etterpå i form av stjerneblink i ly av måneskinn. En av flere strykere stryker hånden sin over instrumentet sitt, en nydelig og eldgammel fiolin som hun tenker på som barnet sitt. Vanligvis gjemmer hun seg bak håret sitt, tykt og svart og blankt som fløyelsgardiner, men i natt vil hun kunne gjemme seg i musikken. Tonene som vil trille seg vei mellom gatelyktene, mellom bare vintertrær og husene der folk har tent i peisen siden det er kaldt, en slik kald kveld man finner i begynnelsen av januar når året er et nyfødt barn selv og man vet det utover året vil vokse til, lære verden å kjenne og til slutt nå desember som en klok gammel mann eller kvinne med tusenvis av hemmeligheter. Og kvinnen med fiolinen, som legger buen i riktig posisjon og bare venter for det er ikke lenge igjen, snart skal alt begynne.

Jenta i leiligheten, stirrende ut av vinduet fortsatt på snøen som faller og faller og visker bort alle de eksepsjonelt forseggjorte tegningene av trær og benker og brannhydranter og alt det andre. Og strengt tatt er det ikke å viske, men å dekke snøen gjør, men det er for så vidt samme greia med et viskelær også for man kan skimte streker etterpå, som et ekko av den illustrerte verdenen som ikke eksisterer lenger, sukkende på spøkelsers vis om det som en gang var. Uansett, snøen, evig fallende, utenfor eksisterer Narnia pre-Aslan og det er himla lett å tenke seg at om en ser nøye nok etter vil en finne faunen Tumnus som man kan bli med hjem til, bli spandert te på og se ildfeer danse i peisen etterpå. Og opp i alt sammen, orden. Det er så organiser, så systematisk og derfor elsker hun det for i hennes verden er alt kaos. Det er begynnelsen av januar og året er et blankt ark, men hva det skal fylles med er uklart som bare rakkern for hun har jo for så vidt en jobb på en matbutikk, men den hater hun dypt og inderlig og hun liker uansett ikke penger, hva det gjør med henne for hun er mest seg selv i øyeblikk som er helt gratis som om sommeren når hun sitter under et tre og observerer folka som går, spaserer, stamper, løper eller hopper og spretter for den saks skyld forbi eller øyeblikk som nå, foran vinduet mens hun ser snøen falle videre, pynter verden med silkestøv. Penger er derimot upersonlig, avhengighetsgjørende, nærmest som en rus og hun vil ikke bli fanget av det. Vil at livet skal handle om å observere, leve i takt med naturens drifter og i tillegg ha orden på ting, verden i balanse. Og for tiden er ikke verden slik, snarere motsatt og hun vet ikke hvor hun hører hjemme eller hva hun bør bruke livet sitt på eller hvordan. Vet så alt for lite generelt sett. Føler seg håpløs stadig vekk mens hun tenker at skyer skygger for livet hennes, skyer som en dag vil drive til side og gjøre alt åpenbart. Og i mellomtiden, mens hun venter har hun jo snøen. Det er tross alt en trøst.

Snødronningen betrakter hver bie, hver av dem en bit av puslespillet, deler som utgjør en viktig helhet som hun dirigerer med styrken til en viking og en dansers eleganse. Hun har strykerne, de som lar en bue gli over en fiolin som et flyktig kjærtegn, han som spiller trommer og skaper takt og rytme som understreker alt det andre og som hjelpes av trompetistenes sterke lungekapasitet og hun har pianister, gitarister, en og annen som spiller ukulele og en harpist. Alle viktige, alle essensielle. Og svært forskjellige, men likevel inderlig like siden de alle lever i musikken. Som om virkeligheten bare er et teaterstykke og de virkelig lever og alt er ekte først når de spiller musikk og lar tonene flyte fritt, bølgeskvulp på et himmelhav. Det glir et raskt smil over leppene til Snødronningen, kirsebærlepper som sammen med hvit porselenshud og beksvart hår gjør at hun ser veldig ut som Snøhvit i eventyret, noe som for så vidt ikke er så rart, hun er jo et eventyr i seg selv. I alle fall varer smilet veldig kort tid, så kort at bortimot ingen legger merke til det, knapt henne selv en gang. Men et smil var det likevel og når det så glir hen, erstattes av en mer kjølig maske som røper lite av hva som ligger under overflaten, er ekkoet etter det i lufta. Som en slags nærmest elektrisk intensitet og selv om ingen vet nøyaktig hva det skyldes tolker de fleste biene det som et tegn, nå er det ikke lenge før alt vil gå i gang.

Og i leiligheten sitter hun og har tatt en pause fra å betrakte snøen. Nå betrakter hun heller andre ting. Mønstrene i tapetet som er litt som skyer, noe man kan finne former i hvis man lukker øynene, åpner dem igjen og ser med et annet blikk, ikke det vanlige blikket, men fantasiblikket (bare for å være litt klisjé). Og hun er egentlig ikke spesielt kreativ eller iderik, men det er noe med det formløse som fascinerer henne. Tapetet som ikke likner på noe spesifikt og derfor minner henne om alt mulig rart, skyene som bare driver forbi, men hvem vet om himmelen er en ørken der skyene er karavaner, eller omvendt; et hav, skyene skip og gjerne fylt med fine ting som sjørøvere for eksempel. Hun tenker seg at alle livets gåter har svar og at folk flest kanskje leter i bøker eller på toalettvegger eller via googling mens hun leter blant skyer og tapeter og skyggene i taket når hun skrur av lyset om kvelden og blir liggende og stirre med oppovervendt blikk en time eller to før hun sovner. Og det har jo ikke hjulpet, ikke enda, men en dag vil det kanskje det. Kanskje det til og med vil medføre bedre svar. Eller ikke, kanskje liker hun bare å søke bedre enn å vite på et plan, hun aner ikke. Nok en ting hun ikke aner. Og om hun aner noe i det hele tatt er og blir et mysterium. Men hun vet at det hjelper å søke etter system, orden, balanse og tro på at livet egentlig er meningsfullt uansett hvor god all «mening» er til å leke gjemsel. Og det hjelper når hun så igjen går til vinduet for å se på snøen og innbille seg at hun hører musikk.

Snødronningen kjenner på stillheten, det er som om mangelen på lyd puster. Utpust, innpust, et sus i lokalet. Og en liten vind som leker seg blant fioliner og gitarer og alle de andre biene i Snødronningens orkester, en vind Snødronningen merker som en slags kilende og svimlende følelse, litt som å være forelsket selv om Snødronningen sant og visst ikke har særlig erfaring med kjærlighet. Hun syns slikt er gåtefullt og uforutsigbart og holder seg derfor unna, vier heller all kjærlighet til musikken som hun elsker, ja nærmest forguder. Det er så magisk, som om hver tone forteller eventyr og jo flere toner, jo flere eventyr og så blir alt til en samlet helhet og det er da hun virkelig lever. Musikalske bier summer i vei, alt er så klart og evigvarende og hun føler seg mer til stede enn ellers. Litt som om livet ellers kun er drøm, når musikken spiller derimot er hun våken. Sanser og føler med hele seg og glir inn i alt som om hun er en blanding av vind og spøkelse selv, gjennomborende som frostkyss og snøfnugg som smelter inn i huden, blir en del av den. Og hun lukker øynene og åpner dem og stirrer rett på orkesteret og summingen stanser. Plutselig er alt enda stillere enn før, en slags ubeskrivelig stillhet som rommer alt og samtidig ingenting og så løfter hun hånden og man kan se at hun har klart det som fungerer som hennes form for tryllestav. Det er litt som når en trollmann sier «abra kadabra» når hun starter dirigeringen med dirigentpinne og fullt kontroll og sakte setter musikken i gang. Først skjelvende, flyktig og så vokser den mer og mer i intensitet og det tar ikke lang tid før alt er ordentlig i gang og musikken er som en levende organisme, bevegelig og tøyelig som plastelina og slangemennesker. Og Snødronningen glemmer alt om strenghet, styrke og kjølighet, hun bare blir borte i dirigering og musikk og bienes summende underverk. Hadde noen betraktet henne da ville de kanskje sett tåren på kinnet eller det litt rare smilet som er så vakkert siden det er et sånt smil som kun smiles av personer som er så lykkelig at de ikke en gang vet at de er det. For det er virkelig lykke, når man ikke trenger å minne seg selv på at det er det, når det bare er. Et sånt smil mens musikken danser gjennom luften, bienes vals som så ofte skjer om vinteren, gjerne i lyset fra en ensom lyktestolpe (som kanskje eller kanskje ikke er dypt betatt av en brannhydrant som ikke aner noe som helst), men likevel føles like ny hver gang.

Og akkurat da gir verden mening for en kvinne som er observator av det hele og som sitter i leiligheten sin og glemmer at hun er blakk, håpløs og del av et liv som særdeles ofte føles høyst verdiløst. For det snør og hun vet at det er musikk og dans i skjønn forening og da kan det være det samme med alt annet. Og denne lykken er gratis og det er praktisk i og med at den garantert må være verdt flere millioner. Det snør og neste morgen vil det ha sluttet å snø og alle biene vil ta en liten pause frem til neste konsert, men resultatet etter dem vil være åpenbart. Et hvitt teppe, isroser på kinn og en eller annen filofax der Snødronningen kan skrive ned med sirlig løkkeskrift «neste konsert holdes i morgen klokka 17:32», like elegant og musikalsk og magisk på den måten nesten bare biesnøorkestre kan være.

***

5 kommentarer

Siste innlegg