Jellicoe Road (innlegg ført i pennen av en forvirret, planrik og tilfreds Karoline)

Heisann! Jeg hadde tenkt å vente til i morgen med å blogge, men så har jeg jo himla god tid nå så hvorfor ikke liksom. Siden sist har det i grunnen ikke skjedd så mye spennende utenom at det finnes gutter som forvirrer meg, bøker som engasjerer meg og tv-programmer som SYTYCD som jeg har nesten usunt mye dilla på for tiden. Og akkurat nå spiser jeg bringebær og i dag har jeg avspasering siden jeg skal jobbe på lørdag og jeg tror internett liker meg i dag, men vi får se hva som skjer for internett liker klikking ganske godt også.

I dag er planen antakelig å dra en tur for å finne ut hvor i huleste Sagene Festivitetshus er. I april hendte nemlig dette: http://akimamontgomery.blogg.no/1335384021_om_da_jeg_trodde_sage.html da jeg skulle se en forestilling der Kulturpotetene hadde utdrag fra ymse musikaler, jeg fant ikke fram og resten er historie. Og saken er at jeg skal se hovedprosjektet deres “Spelling Bee”-musikal på lørdag første september og selv om jeg ikke har billettene fysisk så er det noe jeg har vunnet billetter til og nekter å gå glipp av og det er i samme lokalet. Så smarte meg tenkte at “aha, i dag er eneste fridagen utenom søndag før den tid, det er kanskje smart å lete opp veianvisningene og dra dit sånn at jeg på lørdag 1. september vet hvor alt er og ikke roter meg bort.” Derfor, jeg skal på eventyr! Og så skal jeg på yndlingskaféen og kanskje ta en liten tur innom Grünerløkka filial siden jeg har litt lyst til å låne noen grafiske romaner selv om jeg egentlig har alt for mye å lese på fra før.

Forøvrig har jeg verdens vakreste notatbok nå:

Bildet er ikke så klart siden jeg er en ganske håpløs fotograf, men den er i alle fall enda nydeligere enn hva bildet viser og kostet bare 99 kroner og notatbøker er alltid fornuftig å kjøpe. 

Jeg har også blitt litt forelsket i en bok for noen bøker faller man hodestups for, noen bøker gjør deg småmisunnelig nesten fordi man ikke tror man selv noen gang vil kunne skrive noe halvparten så fantastisk og samtidig takknemlig fordi man er bibliofil og elsker bøker og jeg skjønner ikke hvordan folk ikke kan elske bøker for det er så herlig og gjør at man kan oppleve slike litterære opplevelser som gjør deg betatt og beruset og som man bare vil at alle andre skal lese. Og boka det er snakk om er denne:

Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne lille episkheten og deretter blogger jeg nok i neste omgang enten torsdag eller fredag. Vi bables og god fornøyelse anmeldelsesmessig sett 🙂

 

Jellicoe Road av Melina Marchetta

 

My father took one hundred and thirty-two minutes to die.

I counted.

It happened on the Jellicoe Road. The prettiest road I?d ever seen, where trees made breezy canopies like a tunnel to Shangri-La. We were going to the ocean, hundreds of miles away, because I wanted to see the ocean and my father said that it was about time the four of us made that journey. I remember asking, ‘What’s the difference between a trip and a journey?’ and my father said, ‘Narnie, my love, when we get there, you’ll understand,’ and that was the last thing he ever said.

***

Slik begynner boka «Jellicoe Road av Melina Marchetta, en bok jeg hadde hørt ufattelig mye fint om og derfor kjøpte da jeg var på ferietur til Gøteborg. Og det er noen bøker som man elsker mens man leser dem og så glemmer man litt at man elsker dem når man legger dem fra seg og så blir man minnet på det igjen i neste lesende stund og det var litt sånn med denne. Det er for så vidt ikke ment som kritikk, bare fascinerende fakta eller noe sånt. Jeg vet bare at når jeg så leste på «Jellicoe Road» forelsket jeg meg i omtrent hver eneste setning og det er en utrolig vakkertristromantisk historie som anbefales på det sterkeste.

Det handler om Taylor Markham som ble forlatt av moren sin som elleveåring og som rømte fra kostskolen hun gikk på som fjortenåring og ble brakt tilbake av en mystisk fremmed. Og om en krig med en annen kostskole, om gutten som lærer henne å puste på nytt og om fem ungdommer hun leser om i en fortelling som ender opp med å være viktigere enn hun kunne forestilt seg. Og jeg vil ikke gå nøye inn på plottet for denne boka bør man egentlig vite så lite som mulig om før man leser. Alt ender nemlig opp med å pusles sammen på perfekt vis som om hele boka «Jellicoe Road» er et puslespill og leseren pusler i vei side for side, bit for bit.

 

If you weren’t driving, I’d kiss you senseless,” I tell him.
He swerves to the side of the road and stops the car abruptly.
“Not driving any more.”

 

Dette er en av de mest romantiske bøkene jeg har lest på lenge og dessuten en av de vakreste. Sårt og rått og fortalt med et intenst poetisk språk som gir en et sug i magen og får en til å tenke at dette vøtt, dette er talent. Dette er skriving som gjør en misunnelig og attpåtil gir en lyst til å lese absolutt alt av Melina Marchetta. Og jeg har lest en bok av Melina Marchetta før som jeg ikke likte så godt, men denne boka elsket jeg. Og jeg nevnte at den var romantisk, den er det virkelig og man får lyst på en Jonah Griggs i livet sitt, en som kan åpne sansene på nytt og skru verden på med større lys- og lydstyrke, litt som om livet til da bare har vært halvveis og det er med ham det begynner for fullt.

 

Med det sagt så er «Jellicoe Road» en smule forvirrende, det tok nærmere 150 sider av de 420 før jeg hang ordentlig med og det er definitivt en av de bøkene som kommer smygende. Men saken er den at plutselig sitter du der og har litt over hundre sider igjen og har samme følelsen som med Harry Potter-bøkene på slutten av serien, av å måtte lese fort fordi man må vite hva som skjer og hvordan ting ender. Og jeg skal lese denne boka igjen for den bør leses flere ganger, en gang for å pusle sammen puslespillbitene, en gang mest for å nyte alle de intenst nydelige setningene og avsnittene og bli fascinert av alle karakterene, alle så ekte og levende at det nesten er umulig å forstå at de er fiksjon og ikke bare vil kunne klatre ut fra sidene og treffe deg for eksempel på t-banen neste dag. Det er så vakkert, så intenst sårt, trist, skjørt og elegant.

 

He is the most beautiful creature I have ever seen and it’s not about his face, but the life force I can see in him. It’s the smile and the pure promise of everything he has to offer. Like he’s saying, ‘Here I am world, are you ready for so much passion and beauty and goodness and love and every other word that should be in the dictionary under the word life’ Except this boy is dead, and the unnaturalness of it makes me want to pull my hair out with Tate and Narnie and Fitz and Jude’s grief all combined. It makes me want to yell at the God that I wish I didn’t believe in. For hogging him all to himself. I want to say, ‘You greedy God. Give him back. I needed him here.

 

Tusen takk, Melina Marchetta, for å ha gitt meg en leseropplevelse som jeg ikke vil glemme med det første og beklager om denne anmeldelsen ikke henger helt på greip for det er så vanskelig å anmelde noe som man blir så glad i at man bare vil at det skal oppleves av alle. En bok som bruker litt tid på å gi mening, men så gir deg Eureka-øyeblikk etter Eureka-øyeblikk og gjør forvirringen i begynnelsen helt verdt det og som jeg forøvrig vil sitere mye mer fra, men jeg skal la være. I alle fall gir jeg “Jellicoe Road” terningkast 6 og håper alle som vil lese en engelsk ungdomsbok med karakterer som man blir betatt av, språk som er til å dåne av og et plott som er så genialt satt sammen at man blir helt henrykt kaster seg over denne boka. Den fortjener det!

5 kommentarer

Siste innlegg