SPELLING BEE (evnt. UV-Frowns) =D

Heisann! Det er mandag og helga har vært helt fenomenal pga. “Brave” på kino på fredag, “Spelling Bee” på teater på lørdag og fårikål og kakekos hos mamma i går (spiste seks sjokoladekakestykker bare fordi det var såpass godt)! Og siden jeg skal jobbe på lørdag denne uka har jeg fri i morgen og det skal jeg benytte til å dra på hovedfilialen og LÅNE BØKER uansett om jeg egentlig har nok å lese på fra før. Det får så være og jeg har i det minste klart å la være å kjøpe bøker siden 2. august, det er jo flinkhet 🙂 Ellers så skal jeg på yndlingskaféen i morgen og jeg skal pante flasker og trykke på millionærknappen selv om det har til gode å gjøre meg til millionær (en del av meg tror ikke på at man kan vinne masse penger og tenker at om man hører om folk som gjør det så er det en konspirasjon og skuespill for å opprettholde illusjonen om at vinning av store pengemengder er mulig sånn at folk skal fortsette å prøve seg).

Men altså, nå skal jeg bable om “Spelling Bee” for jeg så den på lørdag og var helt i musikalhimmelen. Jeg ringte mamma etterpå mens jeg gikk fra Sagene Festivitetshus og var sånn supergira og helt sånn omgdettevarfantastiskjeglomasseoghaddetåreriøyneneogvilleropeencoreogjegvilsedenigjenogigjenogblikulturpotetenegroupiesomseraltogelsk, en venninne av meg mener at jeg aldri blir entuasiastisk, men hun så meg ikke da for akkurat da boblet jeg over. Jeg liker å sammenlikne meg selv med en brusflaske som har blitt rista på når jeg er veldig engasjert og happy og seriøst, brusflaskemetaformessig sett, jeg bruste over nok til at det gikk utover genseren min (noe det for så vidt gjorde mer bokstavelig talt også siden jeg på et eller annet smart vis fikk masse tyggis på genserermet på et eller annet tidspunkt på lørdag, noe som ble oppdaget på kvelden da genseren satte seg fast i sofaen og det plutselig ble åpenbart nøyaktig hvorfor).

Ok, nå skal jeg prøve å være mer meningsfull og skrive en storslagen anmeldelse av “Spelling Bee” siden teater selvfølgelig må anmeldes, det står et eller annet sted svart på hvitt i det uskrevne karolinske reglement!

Spelling Bee – UV-Frowns og episk brillianse

Først av alt er det kanskje en smule essensielt å forklare “UV-Frowns”-delen av tittelen på denne anmeldelsen. På bildet ser man scenen under lørdagens forestilling sånn før forestillingen tok til og siden jeg var i salen en god stund før “Spelling Bee” satte i gang på sitt selsomme stavevillige vis moret jeg meg med å finne ut hvilke bokstaver man kunne se på klossene på scenen. Jeg fikk det av en eller annen grunn for meg at det hadde en slags betydning nøyaktig hvilke bokstaver som IKKE figurerte på noen klosser og hva slags ord de eventuelt dannet og fant ut at det var 21 bokstaver på scenen (da medregnet “E”-en og “M”-en bakerst der) og følgelig åtte bokstaver som ikke var på scenen og ut fra de bokstavene som ikke er på scenen er det mest “ordaktige” ordet som kan dannes UV-Frowns (som teknisk sett ikke er noe ordentlig ord, men det er det nærmeste man kommer). Man kan nok konkludere med at jeg har litt fritidsproblemer (eventuelt at jeg definitivt ikke har det siden jeg klarer å finne noe rart å finne på uansett), men det var en god oppvarming for et teaterstykket som tross alt dreier seg om noe så verbalt som staving.

For ja, dette er en musikal om en stavekonkurranse og alt det kan by på av humor, dramatikk og flott musikk. Og en ting som kanskje var litt praktisk var utgangspunktet mitt når det gjelder denne musikalen for jeg hadde jo selvfølgelig hørt om den og til og med lyttet en del til musikken hovedsaklig via Spotify, men det er likevel ikke en av de musikalene jeg var mest familiær med og sånn sett unngikk jeg problemet jeg hadde første gangen jeg så “Spring Awakening” eller da jeg så “Wicked”, greia med at man kjenner en musikal så godt før man ser den at man sitter litt og venter på ting som skal skje, sånn ja, der ja, der kommer den sangen og nå er det meningen at den sangen skal komme og der er den twisten. Jeg er så musikaloman at det til tider nesten har vært et lite handicap på teater, men her var ting spennende hele veien og jeg kunne bare sette meg godt til rette og nyte hvert sekund. Og for en nytelse det var, Kulturpotetene, som var de som satte opp “Spelling Bee” har skapt en helt fantastisk oppsetning der man ler supermasse, men det også er øyeblikk av mer seriøs art som gir stykket dybde forbi å bare være LOL-magnet på øverste nivå. 

Og jeg hørte første gang om Kulturpotetene i en artikkel i Groruddalens Avis eller noe sånt i fjor høst og om målet deres om å sette opp musikaler i Norge som de store teatrene så langt ikke har satset på. Greia er jo det at det er en risiko å sette opp musikaler og når det først settes opp er det lettere å satse på noe forholdsvis safe som “Les Miserables” for eksempel. Samtidig er det folk i Norge som tar musikalinteressen hakket lenger, som liker de kjente musikalene som nevnte “Les Miz”, men også har lyst til at horisonten skal utvides for det er så himla mange musikaler der ute i verden som fortjener oppmerksomhet. Og sånn sett er det som om Kulturpotetene rett og slett har lyttet til mine bønner sånn rent ubevisst, her har vi unge musikalutdannede talenter med stor interesse for musikaler og et ønske om å bringe noe nytt på bordet. Derav “Spelling Bee”, en musikal med bok av Rachel Sheinkin og musikk og sangtekster av William Finn som nå altså har blitt satt opp på norsk til min store fornøyelse!

Vi kan starte med plottet. 25th. Annual Putnam County Spelling Bee er i gang og deltakerne er klare som egg. Vi har Mari Park som snakker seks språk og er over gjennomsnittet flink til det meste, Løv Pølsebjørn som er smartere enn folk gir ham kreditt for, Lillian Eekoggyldenløv som har to særdeles pågående homofile fedre som er særdeles skeptiske overfor taping, Kurt Dystebakken som er fjorårets vinner, William Hansen som er en mester til å stave med sin magiske fot og Olivia Ostrovski som har ordboken sin som sin bestevenn i verden. Seks karakterer som vi blir kjent med og glad i og som er svært interessante å følge. Suppler dette med Dennis Barth, Mona Lisa Pedersen og Max Mowalchic og du har en fin forsamling karakterer som alle er supre. Og hele musikalen er denne stavekonkurransen og det høres kanskje litt rart ut, men det gir fullstendig mening og funker direkte ypperlig. Ikke minst fordi det er så lett å kjenne seg igjen uansett om man er god i staving eller ei.

Jeg elsket karakterene, særlig Olivia Ostrovski og Løv Pølsebjørn fordi jeg så mest av meg selv i dem til tross for at det er mange forskjeller ute og går også. Og jeg elsket hvordan det var såre øyeblikk opp i mellom alle gangene da salen var et enda stort latterbrøl, jeg elsket settingen, sceneoppsettet og i grunnen alt.

Og musikken og skuespillet er et kapittel for seg selv. Mens jeg likte musikken fra denne musikalen før har jeg etter lørdag hatt sangene konstant på hjernen og musikalcden har blitt spilt i et sett på Spotify. Før var “I speak six languages” (og jeg bruker de engelske titlene siden jeg ikke vet helt nøyaktig hva sangene heter på norsk) min favorittsang fra denne musikalen, men etter lørdag har jeg blitt minst like frelst av “The I love you song” og “Pandemonium”, uten at dette bør tolkes som at de andre sangene er noe mindre fenomenale for alle sangene her er kort sagt episke. Og så har vi skuespillet som også var fantastisk. Seriøst, jeg har lyst til å bli en sånn Kulturpotetene-groupie deluxe som ser alt de setter opp ever og gjerne mer enn en gang. De er så flinke! Vi har for eksempel Katarina Lund (som jeg også så i Bårdars oppsetning av “Rent” i våres) som er Mari Park og med det har en av de mest underholdende sangene i hele musikalen (I speak six languages) og som gjør en super rolleprestasjon. Det er Aleksander Erichsen og Lasse Vermeli som er som skapt for å stå på scenen og gjør særdeles gjennomførte rolletolkninger. Vi har Lars Kristian Kristoffersen som med sin Løv Pølsebjørn skaper en karakter som jeg ble særdeles glad i og Hannah Bergh-Johansen som har en utrolig flott sangstemme. Og så har vi Janne J. Kjellevold som Olivia Ostrovsky og herre jemini så fantastisk hun synger i “I love you song”. Altså det er ganske tilfeldig hvem jeg nevner for alle som er med på Spelling Bee er både skuespillmessig sett og sangmessig sett episke og jeg hadde antakelig vært villig til å selge sjela mi for å ha Spelling Bee-cd med de norske skuespillerne for de er minst like fenomenale som skuespillerne på det engelske cast album-et. Flinke, sympatiske, talentfulle, la superlativene bare hagle i vei.

Sist, men ikke minst er jeg imponert over oversettelsen siden jeg for moro skyld av og til har forsøkt å oversette musikalsanger fra engelsk til norsk selv (det er en av mine ikke så hemmelige drømmejobber) og det er neimen ikke lett å beholde det samme innholdet og likevel også beholde rim og la det passe til melodien like godt. Men her fungerer det supert og man tenker liksom aldri over at det har blitt oversatt og det er jo bevis på super innsats fra oversetternes side.

Så ja, det kommer kanskje ikke så tydelig frem (ironi), men jeg likte altså “Spelling Bee” utrolig godt! Det eneste som trekker ned er at det åpenbart ikke var noe budskap bak hvilke bokstaver som ikke figurerte på klossene (UV-Frowns greia i begynnelsen av denne anmeldelsen) og det trekker egentlig ikke ned i det hele tatt, nå er det bare jeg som har veldig random humor. Terningkast 6 og pliiiis, gjør deg selv en tjeneste og dra til Sagene Festivitetshus for å se denne musikalen. Jeg lover at du ikke vil angre, Spelling Bee er episkhet deluxe <3
***

Ok, da er jeg ferdig med denne anmeldelsen tenker jeg og nå er nok dette innlegget langt nok så jeg skal avslutte. Men jeg har tenkt å blogge igjen på torsdag (da om “Brave”) så da bables vi! Yay!!!!

5 kommentarer

Siste innlegg