om Snøbarnet, å ha levd i dag og tankestreif for øvrig :)

Hvis vi ser bort i fra at jeg har vært litt småforkjølet de siste dagene (noe jeg ikke skal klage over for det er bare litt heshet, rennende nese og rennende øyne og det er allerede mye bedre enn det var i går) så er livet ganske fint. Jeg fikk utrolig mye ut av tirsdag da jeg hadde fri siden jeg skal jobbe på lørdag (moppet og støvsuget leiligheten og trente siden jeg pleier å gjøre sånt på søndager og på søndag prioriterte bokfestivalen), var på yndlingskaféen, spilte Nintendo, så film og leste, skrev videre på novelle om Kristian Krogh (statuen altså, den kommer kanskje til å dukke opp her når den er ferdig), skrev dikt og slappet av. Og diktet jeg skrev har jeg som status på Facebook og nå tenkte jeg å poste det her rett og slett fordi jeg ble ganske fornøyd med det, here we go:

 

Si meg, har du levd i dag

Si meg, har du levd i dag,
mitt svar er alltid ja,
på innpust glider høsten inn,
jeg tror jeg lever da

jeg lever når jeg leser bok
og verden viskes bort,
når alt er ord og bare ord
og hjertet banker fort

liv kjennes i hver yndlingssang,
hver vakker melodi,
når jeg drar på teateret
og alt er poesi

si meg, har du levd i dag,
mitt svar er sjelden nei,
jeg lever når jeg er på jobb
og når jeg er på vei

på vei mot nye eventyr,
kaféer der jeg kan
la kakao varme kropp og sjel
og lykken føles sann

ja visst kan hverdag føles grå,
dagen virke tom,
men se inn i et øyeblikk,
la tanker vende om

for er det ikke magisk da
i gatelyktens skinn
og hvordan selv en statue
setter tanker lett i spinn

si meg, har du levd i dag,
som alltid kan jeg glad
la svaret komme som en vind,
et alltids evig: ja


Jeg syns det er et fint budskap egentlig, hvordan det beste er om man hver dag kan svare ærlig ja om noen spør om man har levd denne dagen. For det er lett å bare eksistere, bare flyte av gårde og det herligste er når man puster inn høstluft og kjenner på følelsen av at man er i livet, del av alt sammen. Det syns i hvert fall jeg.

Og jeg skal på Elvelangs i Fakkellys i morgen og i år tenkte jeg å ta med fargeblyanter før å kanskje kunne fange de magiske øyeblikkene på en måte jeg ikke får til med kamera. Sannsynligvis dukker det nok opp et innlegg med bilder og inntrykk på fredag eller lørdag. Nå derimot skal jeg bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse. Jeg har nemlig lest boka “Snøbarnet” av Eowyn Ivey og den var veldig fin og her er min anmeldelse av den og så bables vi!

 

Snøbarnet av Eowyn Ivey

 

Denne boka gir en lyst til å reise til vinteren selv om det er september og man elsker høst, får en til å drømme om å puste inn frisk luft med snø i og se snøkrystaller ligge i noen knappe sekunder på håndflata før det smelter inn i huden og blir en del av en selv. Det er kanskje dette som gjør «Snøbarnet» til en bok som er så lett å bli glad i.

Basert på et eventyr og herlig eventyrlig i seg selv er dette en fortelling om Mabel og Jack, et ektepar på rundt 50 eller der omkring i begynnelsen av boka som flytter til Alaska for å drive gårdsdrift der. Deres store sorg er at de aldri har fått barn (de fikk et dødfødt et for en del år tilbake og dett var dett liksom), men en natt bygger de et barn av snø. Og like etter begynner en liten jente å dukke opp, et barn kun de ser som kommer med snøen og drar hen når snøen smelter om våren. Et barn som forandrer livene deres for alltid.

Jeg hørte om denne boka i våres og visste på et vis med en gang at dette var en slik bok som jeg ville ha sansen for. For jeg liker det eventyrlige og dette var en bok med et konsept som fikk meg til å tenke på bøker jeg har elsket som «The Girl with Glass Feet» av Ali Shaw (som har gitt ut en ny bok som jeg håpefullt leter med blikket etter hver gang jeg er på bibliotek eller bokhandler) og «The Stolen Child» av Keith Donoghue. Samtidig var det en av de bøkene som jeg heller følte for å låne på biblioteket enn å kjøpe og siden den var utlånt mye av våren og sommeren fikk jeg følgelig ikke lest den før nå. Det var likevel vel verdt ventetiden, «Snøbarnet» er en nydelig bok.

Og det som gjør den vakker er ikke først og fremst det eventyrlige i form av Snøbarnet, selv om det selvsagt er en bonus. Magien ligger i skildringene av bokas karakterer og aller mest i hvordan Eowyn Ivey har formidlet forholdet mellom Mabel og Jack. Hun får frem to mennesker som ikke alltid er enige og som har sine problemer, men som i bunn og grunn elsker hverandre dypt og inderlig. Min indre romantiker trekker assosiasjoner til Ellie og Carl i Pixars «Up!» selv om det er to veldig forskjellige historier, men de deler det vesentlige som er at de begge i essens er kjærlighetshistorier, historier om to som tross alt elsker hverandre uansett hva som skjer. Videre har vi snøen, den blir en karakter i seg selv og jeg elsker Eowyn Iveys vinterbeskrivelser, de er virkelig skjønne.

Samtidig er «Snøbarnet» ingen perfekt bok. Den er skjør, vakker og eventyrlig, men også flyktig. Som vinteren og Snøbarnet er det en bok som er der og så drar videre, en bok man blir glad i mens den leses, men ikke en bok jeg føler for å ha i bokhylla eller lese flere ganger. Videre er det en del faktorer som oppbygging, tidsforløpet og andre småting som gjør at Eowyn Ivey føles som en uerfaren forteller og det er ikke noe stort problem, men like fullt relevant å nevne.

Det fine er at jeg føler at jeg bare er pirkete når jeg kommenterer på noe og det er tegn på en litterær opplevelse som det i grunnen er vanskelig å finne noe feil ved. For jeg likte virkelig denne boka, den var sår og vakker og fikk meg til å huske på hvorfor jeg elsker bøker. Så jeg vil inderlig gjerne lese mer av Eowyn Ivey, anbefaler denne boka på det sterkeste og gir terningkast 5!

5 kommentarer
    1. For en fin anmeldelse! Og ikke minst et fint dikt. Syns rytmen halter litt her og der, men alt i alt syns jeg du virkelig har dreisen på rimedikt 🙂

    2. Fint at anmeldelsen falt i smak og at du syns diktet var fint, Kristine. Vet at rytmen halter litt noen steder, men det funker greit nok likevel 🙂 Og tusen takk, Regndrope, vakkert a gitt, det er fine ord =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg