Spamalot!!!

Ting jeg prøver å huske på siden jeg er i en periode der det føles som om det er ekstra få som kommenterer på bloggen min:

1) Det er bare en blog, ikke noe virkelig viktig og følgelig ikke noe som er verdt å bli frustrert over.
2) Jeg veit at det er flere som leser bloggen min, så den interesserer åpenbart ikke folk midt i ryggen.
3) Det kan hende det hele er relatert til at folk kanskje rett og slett nedprioriterer internett og det gjør jeg jo i grunnen selv. Jeg finner på ting, drar på teater og kafé og slike episkheter og bruker videre en hel del tid på planlegging, det er jo bare litt over en måned til Nanowrimo.

Hvis man husker på de tingene så går alt mye bedre 🙂

Ellers kunne jeg klaget over at det i går begynte å verke i det ene øret mitt (har hatt betennelse i øret før, håper jeg slipper å få det igjen for det er veldig ubehagelig), men i dag har jeg ikke lyst til å klage. I dag har jeg lyst til å kjøpe smågodt (selv om jeg strengt tatt har spist en del av både hveteboller og sjokolade allerede denne uka, men pytt pytt) på den butikken på Bislet der det er dødsbra utvalg og like billig som på svenskegrensa, dra på loppemarked på Grorud Skole (ikke først og fremst for å kjøpe ting, men fordi loppemarkeder alltid har hvetebakst og jeg altså er veeeldig glad i å spise sånt) og spise en eller annen veldig enkel middag (fårikålen på Karl Johan var ikke så god likevel og man fikk veldig stilig trebestikk som det var bortimot umulig å skjære med) i sentrum siden jeg ikke har kjøpt inn noe. Så det er akkurat de tingene jeg skal drive med =D

Men nå: se!


Det er en billett! Og ikke bare en hvilken som helst billett, men min billett som jeg brukte i går på å se “Spamalot”, en musikal jeg har supermegalyst til å se igjen, hadde det ikke vært for prisen på 625 kr som innebærer at det ikke er en sånn musikal det bare er å dra og se igjen og igjen og igjen. Nå kommer jeg til å dagdrømme om at det skjer noe episk som at de filmer siste forestillingen så den kan kjøpes på dvd (noe jeg skulle ønske man bare kunne gjort med sånn ca alle musikaler, jeg hadde kjøpt slike dvder på sekundet) eller at de spiller den inn på cd for dette er vel så bra som musikken på Broadway Cast Album-cden min med Spamalot, bedre til og med! Den lille trøsten når jeg tenker på det deprimerende faktumet at jeg i går ved ti-tiden måtte forlate Folketeateret og motvillig innse at forestillingen var over er jo at jeg har flere teaterplaner (“Jungelboka” på Det Norske Teatret alt neste fredag for eksempel) fremover. Det hjelper litt selv om “Spamalot” på mange måter er den forestillingen av alt denne høsten som jeg var mest spent på.

Her er et lite (og ikke spesielt pent) bilde av meg som jeg nettopp tok av meg selv for liksom å demonstrere hvor bredt jeg smiler bare av tanken på å se en musikal, å ha sett en musikal, å lytte til musikalmusikk, å generelt sett tenke på musikaler og å drømme om å vinne massevis av penger sånn at jeg kan se musikaler som er episke flere ganger. Kort oppsummert smiler jeg slike veldig brede smil særdeles ofte =D

Og her skal jeg nå skrive en slags anmeldelse som ikke nødvendigvis vil se så veldig ut som en anmeldelse, men virke mer random fordi jeg uansett er mer random og randomhet er på sin plass og jeg skal begynne med å nevne Gud.

Med Gud mener jeg ikke Gud i seg selv for han (eller hun eller det) er jeg ganske sikker på at jeg ikke tror på uansett. Jeg sikter heller ikke til Stephen Sondheim (selv om han på mange måter er en form for gudommelig hvis man er over gjennomsnittet opptatt av musikaler. Og jeg mener heller ikke Gud i forestillingen “Spamalot” som dukker opp med John Cleese sin stemme i en ganske kul scene (liker det av en eller annen grunn veldig godt når religiøse skikkelser plutselig dukker opp i musikaler som ikke er særlig religiøse i det hele tatt mer for moro skyld).

Nei, Gud i dette tilfellet er Reidun Sæther for hun synger som en gud og vel så det. Jeg har jo sett henne i både Cats og We will rock you og skulle vel vært forberedt på det, men milde melkespann og matematiske metaforiker så fantastisk!

 

Det finnes generelt alt for få klipp på nettet med Reidun Sæther som synger, men her kan man se henne synge Etta James sin “At Last” helt sykt bra og hun var diva deluxe på Spamalot og er egentlig alene grunn nok til å se “Spamalot” på Folketeateret. Og i tillegg til å altså synge som en gud så har hun en formidlingsevne og innlevelse som er av en annen dimensjon og jeg har jo tenkt en del over sånt, sånn hvordan det ikke gir meg noe hvis jeg ser noen synge og de bare synger uten å leve seg inn i det. Da blir det kjedelig uansett om de så synger nydelig. Reidun Sæther ER det hun synger, man tror på henne til de grader og om hun ikke blir nominert til både Heddaprisen og Komiprisen og hva enn det skal være for innsatsen i Spamalot så er det noe helt riv ruskende gale fatt. Hun er rå! Og jeg har også generelt veldig sansen for bevisst overspilling og overdriving. Overspilling og underspilling når det ikke er meningen blir bare feil, men når det er et bevisst virkemiddel slik som i “Spamalot” blir det awesome og her blir det vel så fantastisk som hver gang jeg besøker Youtube og ymse versjoner av sangen “Agony” fra “Into the Woods” (som jeg også vil at noen teatre som tilfeldigvis ligger i Oslo skal sette opp, det hadde vært kongefantastisk), en annen sang der bevisst overspilling kommer virkelig til sin rett.

Anyway, jeg må videre. Jeg likte skyene som drev forbi på sceneteppet før hver akt (særlig den som minnet meg om en pilende mus av en eller annen grunn, det og et helikopter), musikken (orkesteret var kongen av fantastiskhet) og humoren. Selv om det sikkert hjelper å være fan av Monty Python så funker denne musikalen også ypperlig for personer som meg som ikke har sett så mye Monty Python, men har definitive mål om å få sett mer etter hvert. Når alt kommer til alt fungerer denne musikalen dog for veldig mange: musikalelskere, folk som egentlig ikke kan fordra musikaler, men liker å le, folk som generelt sett liker å ha det gøy, store og små, gamle som unge. Hvis du har lyst til å smile, le masse og høre flott musikk er “Spamalot” i det hele tatt noe som burde vurderes meget sterkt. Og jeg liker digresjonene, hvordan musikalen brukte litt tid på å komme i gang (noe som nok var helt med vilje og brukt som et bevisst middel på lik linje med eventuell overspilling) og å avslutte, hvordan det egentlig ikke er et særlig innviklet og komplekst plott til bunn for fortellingen og det strengt tatt er komplett vås fra ende til annen, men perfekt vås. Vås som man skulle kunnet samle på flaske og lukte på som var det en parfyme, ta med på t-banen, åpne flasken og føle våsfølelsen spre seg gjennom t-banen til alle sitter med smil fra øre til øre og komplett tilfredshet. Akkurat slik og nå digresserer jeg, men det er jo i grunnen på sin plass. Det føles i alle fall helt riktig i denne sammenheng.

Det handler om Kong Arthur (noe som minner meg på at jeg alltid har elsket navnet “Arthur”, det navnet er kongefenomenalt) som samler riddere til det veldig, veldig, veldig runde bordet sitt og er egentlig basert og inspirert av en Monty Python-film jeg for øyeblikket ikke husker navnet på og vi følger altså Arthur (verdig spilt av en Atle Antonsen som jeg aldri har likt bedre enn her) og Patsy som er kongens hest og tjener (spilt av en episk Kim Sulocki som synger, spiller og danser kjempebra og som har en av musikalens mange høydepunkter med “Husk å alltid ta livet med et smil”, en norsk versjon av sangen “Always look at the bright side of life”, som forøvrig er en sang som småirriterer meg litt kun fordi den minner meg på at jeg tragisk nok ikke kan plystre) mens de drar rundt i England og omegn for å samle riddere, finne hellige graler og andre ting og tang. Og på veien synges det og danses det og underholdes det til den store gullmedaljen og jeg nøt hvert sekund.

Høydepunkter er det masse av, men alt som inkluderte nevnte Reidun Sæther var jo helt vidunderlig (likte henne særlig i “Finn din gral” og “Hva faen hendte med min rolle” (som kanskje heter noe annet på norsk, det får så være). Norske versjonen av “Always look at the bright side of life” var også fenomenal, det samme gjaldt “Du får ikke suksess på Broadway uten jøder”-sangen (Anders Baasmo Christiansen burde være med i flere musikaler, han var super) og den sangen der det kommer frem at Lancelot er gay og man får se nye sider av Trond Espen Seim for å si det sånn. Håvard Bakke (og mitt barnslige jeg tenker fortsatt alltid først på “Løvenes Konge” når det er snakk om Håvard Bakke siden han hadde stemmen til voksen-Simba) og Espen Beranek Holm (som jeg kjenner best fra Løvebakken) er også fenomenale og jeg digget hele ensemblet.

I tillegg stjeler Trond Fausa Aurvåg hver eneste scene han er med i og jeg er mer og mer overbevist om at han er en sånn skuespiller som kan spille omtrent alt og gjøre det med stor suksess i tillegg. Jeg forventer en komiprisnominasjon og vel så det til ham også.


Hadde denne frosken sittet i publikum hadde den sikkert klappet og ledd masse (om frosker kan klappe og le, men frosker som kan dra på teater kan nok både le og klappe for full fabrikk) og gått ut av salen mens den sa “ribbit-ribbit” og med det ment “å så herre jemini så fenomenalt, jeg elsket dette, jeg vil se dette igjen, jeg er i himmelen, ååååå”! Dette er nok en forestilling selv frosker utenfor kaféer i Stavern ville elsket, dessuten kunne den utvikle en homoerotisk lidenskap overfor det ene mennesket i froskedrakt i scenen der Lady of the Lake introduseres for første gang før Sir Galahad slåes til ridder og alt det der.

Uansett så er i alle fall “Spamalot” en forestilling jeg gir terningkast 6, et show jeg har superlyst til å se flere ganger og en musikal der man koser seg til gangs! <3 <3 <3 <3 <3

Nå skal jeg spise frokost og finne på ting og så blogger jeg omatt på tirsdag tenker jeg, vi bables!

5 kommentarer
    1. Hvis du likte Spamalot og har lyst til å se den igjen, ville jeg anbefalt å gå inn på YouTube og se orginal versjonen! Den er mindblowing. Den Norske versjonen var dritt bra og all ære til alle av de Norske som gjorde en kjempe jobb! Jeg var sikker på at etter å ha sett Orginal versjonen ville det blir merkelig å se den på Norsk, men det er faktisk da man ser hvor bra den Norske er. Ikke minst Reidun Sæther, hvor amazing hun er og hvordan hun har klart å høres ut som originalversjonen (Sara Ramirez) helt fantastisk! Søk “Spamalot part 1” og “Spamalot part 2” på YouTube og nyt det!

    2. Jeg har jo cden med castet fra Broadway-versjonen, men å se den på Youtube høres gøy ut det og, takk for tipset =D Spamalot er uansett en dritkul musikal og Reidun Sæther er fantastisk og takk for kommentaren!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg