Kristian Krogh og tankespill

Fin ting, jeg tenker kanskje på meg selv som himla patetisk mye av tiden for tida fordi jeg bekymrer meg for mye for ting og er redd for forandringer og kanskje er i ferd med å bli forkjølet igjen og tenker for mye rart. Men den fine tingen er at jeg veit at jeg tar feil. Når jeg tenker dumme tanker som ikke er invitert, men kommer likevel så vet jeg dypere sett at jeg slett ikke er håpløs i det hele tatt. For på lørdag for eksempel prøvde jeg Masala Bhangra som skulle være høyenergisk dansetime med indiske rytmer på Condis og jeg tenkte liksom at det ville være som Zumba (som var tortur den gangen jeg prøvde det), aldeles for raskt og slitsomt. Men det gikk veldig bra. Riktignok ville jeg bare rømme fra timen etter de første ti minuttene og tenkte “å hjelp”, men så har jeg en sånn sta bestemmelse om at jeg ikke får lov til å forlate treningstimer før de er ferdig uansett hvor slitsomme de enn er og følgelig holdt jeg ut og fakta er jo at jeg greide å henge med selv om det gikk fort. Jeg var slettes ikke blant de flinkeste der, men jeg klarte meg fint og etterpå hadde jeg ekstra mye energi og det var en fin bonus. Og jeg klarer Nanowrimo og vil sikkert klare det i år også og jeg leser veldig mye bøker og hver bidige gang jeg bekymrer meg er det unødvendig og det er ganske fint.

Og det er så supert for i morgen skjer det fryktelig spennende ting som kan forandre livet mitt for alltid og nå veit jeg at jeg overdriver og er skikkelig dramatisk, men det vil kanskje skje forandringer jobbmessig sett snart da i alle fall og jeg er nervøs, spent og som sagt alt for flink til å bekymre meg for det, men det vil sikkert ordne seg. Dessuten skal jeg på teater med en venninne på fredag og jeg har tenkt meg på Sent-kveld på Teknisk Museum på torsdag etter jobb (først og fremst for å kunne bygge ting i Lego og sikkert lage en og annen fotonovelle om lego-ting siden that’s how I roll) og jeg har blitt fryktelig flink til å lage røkte kjøttpølser selv om det ikke er imponerende i det hele tatt. Jeg er flink lell 🙂

 

Forøvrig er denne greia herlig selv om det litt er feil sesong til å poste den. Men det snødde i går, julebrusen dukker opp i butikkene, jeg føler meg litt i julemodus allerede og dessuten er det en veldig fin liten filmdings så derfor poster jeg den. 

Men nå tenkte jeg å poste en novelle siden dette tross alt er min blogg og jeg kan poste ting jeg skriver så mye jeg vil. Dessuten ble det en litt ålreit historie og jeg liker statuer og tanken på at de kan bli levende så alt funker fett. God fornøyelse, her er historien og så blogger jeg antakelig igjen på onsdag. (Forøvrig er grunnen til at jeg skriver at Kristian Krogh går bortover Karl Johan og ikke oppover eller nedover at jeg alltid glemmer hva som er opp og ned når det gjelder Karl Johan, jeg er nok en smule retningsforvirra til tider. Bær over med det pliiis uansett om det kan høres rart ut.) 

 

Kristian Krogh gidder ikke å sitte her lenger

 

Kristian Krogh gidder ikke å sitte her lenger. Han er en statue og har sittet på den samme plassen i flerfoldige år, men nå har han mista interessen. For man blir sliten av å sitte, ikke på samme måte som av å gå eller stå eller danse tango (noe Kristian aldri en gang har vurdert), men litt på liknende vis likevel. For det handler om at det blir for mye av det samme, for mye i det hele tatt og plutselig lengter man så intenst etter variasjon at det nesten gjør vondt. Og Kristian har hatt det sånn den siste måneden og plutselig slo det ham at det ikke var nødvendig å sitte her. For visst er han en statue, men hvorfor skulle det sette en stopper fra å utvide horisonten, oppsøke verden og finne ut av alle livets spørsmål. Kort oppsummert, Kristian ser ingen grunn til å bli sittende så han lar sitting være, reiser seg og begynner å vandre bortover Karl Johan uten å bry seg nevneverdig om blikkene slikt fører til.

Rebecka ser ham reise seg fra en benk like ved og nikker. En del av henne har alltid venta på at noe slikt skal skje for hun har sett gateunderholderne om sommeren, de som står helt stille og er malt som statuer og en del av henne har alltid tenkt at det kanskje kan være omvendt med ekte statuer. At så lenge det finnes mennesker som oppfører seg som statuer vil også noen statuer bli inspirert og begynne å oppføre seg som mennesker. For eksempel i form av å vandre bortover Karl Johan slik som Kristian Krogh. Rebecka betrakter ham fascinert, velvitende om at hun og de andre på Karl Johan denne formiddagen ikke vil bli trodd om de forteller hva de har sett. Selv hvis det tas bilder av Kristian Krogh og av plassen der han ikke sitter lenger så vil mange påstå at det bare er en statuemann som er spesielt overbevisende. Og så vil noen begynne å ettersøke tyveriet av Kristian Krogh-statuen. Sånn er det bare, men på en måte er det fint også, nå er Rebecka og menneskene rundt henne del av noe sammen, de vet det ikke, men hun vet det. Dette vil binde dem sammen for alltid og en dag vil kanskje noen si «Kristian Krogh gå Karl Johan» som en slags ikke særlig utspekulert kode og så vil det bety at de var der, del av alt sammen slik som henne. Det er en fin følelse, gir henne lyst til å synge, men hun synger ikke. Bare betrakter Kristian Krogh litt til før hun bestemmer seg for å følge etter.

Kristian Krogh vet ikke at han fulgt og han bryr seg ikke om at alle rundt ham stirrer på ham, gjerne åpenmunnet og forundret. Alt hva han vet er at han føler seg fri, som om livet er en bok som alltid har vært lukket for ham, men nå får han lyst til å leve, oppleve dagen som en side i denne boka og samtidig å kunne vite at man vil oppleve neste side neste dag. Det er herlig og hadde det ikke vært for en manglende evne til å bevege noe særlig annet enn føttene og armene ville ansiktet hans blitt brutt opp i et stort smil. Sånn det er nå smiler han heller inni seg, men det er jo fint det og. Innvendig eller utvendig, smil er smil. Kristian Krogh når snart Egertorget og Ark Bokhandel, en bokhandel han går innpå selv om han aldri har lært seg å lese. Av mystifistiske årsaker er det ingen som har tatt på seg oppgaven med å lære statuer å lese og det er i grunnen synd for sannsynligvis finnes det sikkert flere statuer med skikkelig lesehest-potensiale. VG-mannen for eksempel, statuen som sitter der utenfor VG-bygget, han har jo alt avisen fremme og følgelig er halve jobben gjort. Han har lesestoff så nå trenger han bare å bli levende og å lære seg å lese, det er det. Kristian Krogh er ikke vant med trapper og føler det som en stor påkjenning å gå ned, ikke bare fysisk, men også mentalt. Men vips er han nede og da begynner han å titte fascinert omkring. Han blar i bok etter bok og selv om han ikke kan lese altså så er det fascinerende for det er som hemmelige koder, på en måte bare vet han at de har noe magisk ved seg og han tar seg i å tenke at om han bare titter på nok bøker vil alle deres budskap tre frem for ham. Livets gåter vil bli løst og alt vil gi mening, han trenger bare å lete. Så han leter. Blar gjennom bøkene med enorm entusiasme og iver fra topp til tå og føler seg så mye mer menneskelig enn da han satt der, dag ut og inn mens menneskene for forbi uten å bry seg nevneverdig om ham. Og det hele blir nærmest som en rus, innhyller ham i tryllestøv og legger virkeligheten under lokk og til side.

Han er på en måte nydelig. Det er konklusjonen Rebecka trekker der hun står og tilsynelatende blar i en tilfeldig valgt bok, men i praksis smug-observerer ham, Kristian Krogh i all sin storhet. Hun aner seg detaljene, hans selsomme, naturlig nok statuefargede kropp, kraftfull og sterk og med et uttrykk som gir ham umiddelbar respekt. Og hadde dette vært et eventyr hadde hun kanskje gått bort til ham, prikket ham på skulderen og sagt «heisann». Han hadde ikke trengt å si noe, bare han hadde nikket, rakt ut hånden og delt blikk såpass lenge at eventuelle ballonger drivende forbi i hennes blåøyde blikk kunne fløyet inn i hans blikk i stedet så hadde det vært nok. Men verden er ikke et eventyr, alt løser seg ikke med en trylleformel eller et kjærlighetens kyss og uansett er ikke dette en kjærlighetshistorie, i alle fall ikke enda. Og hun bare betrakter ham og det er det frem til han begynner å gå mot trappen, klar for å forlate butikken og utforske verden videre. Da løper hun bort til ham før hun rekker å angre og sier «hei».

Kristian Krogh er en statue og har plutselig lært seg å bevege armene og bena, noe som tillater ham å finne på utrolig mye mer enn før. Han har derimot ikke lært seg å lese altså, eller utviklet ansiktsmimikk og han har definitivt ikke evnen til å prate. Lytte derimot kan han og han vet hva et «hei» innebærer, vet at det er en hilsen som han føler det er meningen at skal besvares. Hvordan er han litt usikker på for det finnes ingen manual, ingen guide og han er bare en statue, hva vet vel han. Så han tenker seg om et minutts tid før han rekker frem hånden og tar henne på den venstre skulderen, noe som er ment som en hyggelig gest og han aner ikke om den oppfattes slik, men konkluderer med at den kanskje gjør det for hun smiler. Jenta foran ham smiler og legger sin hånd på hans høyre skulder og de kunne begynt å danse gjennom bokhandelen til et imaginært orkester som kun de oppfattet, men de står heller stille. Bare skulderberørelser, delte blikk og følelsen av å dele et øyeblikk. Men det er for så vidt mer enn nok akkurat da. Snart tar de hverandre i hånda, begynner å gå opp trappene og så videre bortover Karl Johan. At folk stirrer gjør dem ingen verdens ting og snart skal Rebecka introdusere ham for glohete kakaokopper.

Og en dag vil flere statuer våkne, bli lei av å sitte der de sitter eller stå der de står og utforske verden og kanskje finne eller ikke finne noen å dele alt med. VG-mannen som sitter og betrakter den samme siden hver dag med det samme smilet vil en dag reise seg, gå på biblioteket og antakelig lære seg å lese på null komma niks siden han på mange måter er skapt for lesning. Det er sånn det er, bøker og aviser og ham hører sammen og det er ingen grunn til at han ikke skulle oppdage akkurat det sabla fort. Leif Juster-statuen utenfor Chat Noir vil våkne og sette i gang med et storslagent dansenummer som vil gi assosiasjoner til Gene Kelly og vel så det, alle som går forbi og ser det vil høre musikken selv om den ikke er der og smile for det er jo så inspirerende. Musikalelskere vil føle seg bønnhørt som om dette er hva de alltid har ventet på og musikalskeptikere vil kose seg likevel for dansenumre tror jeg i grunnen alle kan finne noe eventyrlig i sånn egentlig. Og utenfor Nationaltheatret står statuen av Wenche Foss og når hun våkner vil det bli teater, selvfølgelig vil det bli det. Teater og både latter og tårer vil komme som bestilt. En dag vil alle statuer våkne og sakte men sikkert vil de gli inn i menneskeverdenen, dra på jobb, finne på kreative ting, bli en naturlig del av alt sammen og jeg gleder meg.

Mens jeg venter blåser jeg såpebobler, teller lyktestolper og betrakter statuer og hvisker ømt at det ikke lenger er natt.

4 kommentarer
    1. Fint at det gikk bra med treningstimen:) Greit å utfordre seg selv!
      SV;Boken er å anbefale:) Mobbing er et av temaene som dukker oppi boken:) takk for bok tips skal skrive den ned på listen min:)

    2. Du har et veldig barnlig blikk på verden rundt deg som tydeligst kommer til syne når du skriver. Elser forøvrig tittelen på novella – hadde den vært tittelen på ei bok, hadde jeg lett kjøpt den!

    3. Barnlig blikk, det er jo fint å ha 🙂 Og så bra at du likte tittelen på novella, holdt på å kalle den noe annet, men så føltes det mest riktig sånn og da ble det slik =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg