Kos og utdrag fra Nanowrimo 2012 =D

Det er natt til tredje november, helg og jeg sitter her med brus og snacks og koser meg. I tillegg er jeg allerede godt i gang med Nanowrimo (hurra!) og har i skrivende stund litt over 6000 ord og over tjue sider og jeg vurderer å skrive mer i dag, men vi får se hva det blir til. I alle fall er jeg skikkelig inspirert og har det veldig gøy =D Ellers skal jeg i morgen trene, forhåpentligvis treffe søte fyren på kafé, dra på kino (det er den store kinodagen, 15:00 i morgen skal jeg se “Perks of being a wallflower”, den skal anmeldes på mandag tenker jeg) og spise middag på restaurant i sentrum. Det blir fint 🙂 

Egentlig er jeg bare i fryktelig godt humør nå uansett om kaféen dessverre var tom for både kanelbolle, skolebolle og hvetebolle i stad og jeg ikke fikk lest VG og Bring it on-musikalcden plutselig ikke lenger er å finne på Spotify (nå må jeg vente HELT til jeg har vunnet Nanowrimo før jeg kan lytte til musikk fra den musikalen siden cast album-et skal være en av årets premier fra meg til meg når jeg vinner og alt for lite av musikken fra Bring it on: The Musical er å finne på Youtube). Det er liksom så små problemer og livet er ganske supert og jeg elsker at det er november og gleder meg skikkelig til desember 🙂 Yay!

Forøvrig er dette awesome (jeg er så glad i musikken og tekstene til Jason Robert Brown, han er fenomenal og dette er en sang fra “Last five years” fremført på fremragende vis på dette klippet) og jeg leser en bok som er skikkelig Karoline-bok, jeg liker den veldig godt og den kommer sikkert til å anmeldes når den er lest ut. Jeg tenkte ellers at jeg alt nå kunne ha med et utdrag fra Nanowrimo-historien min. Og jeg kommer nok til å poste utdrag ved flere anledninger, noe jeg satser på at er helt i orden og i akkurat dette utdraget treffer vi en av Nanowrimo-historien min sine hovedpersoner, foreldrene hans og vi får vite en del fakta om verdenen Superlandia som er en av stedene der historien min tar plass. Og jeg håper det er underholdende lesning som gir mersmak og tenkte nå å avslutte dette innlegget og så skal neste innlegg altså dukke opp på mandag hvis alt går etter planen. Vi bables og god fornøyelse! 

 

 

Demetrius og Louise Dorm bodde i toppetasjen av en leilighet midt i sentrum av Superstad og klaget stadig vekk over dette siden de også bodde i en blokk uten heis. Det var en ganske liten leilighet og ikke særlig ryddig heller, men den funket greit nok. Demetrius og Louise drev en forretning som tok seg av rensning av superheltkapper, noe det faktisk var et stort behov for i Superlandia siden det myldret av både superhelter og superskurker. Dessuten hadde en del superhelter og de få skurkene som brukte kapper (superskurker var generelt mer glade i korsett, ond latter og tekniske duppeditter enn kapper som mange skurker rett og slett fant en smule vulgært) fått sansen for noe nytt som var på moten da og det var lommer. Kapper med lommer med glidelås som en kunne legge lommebok og andre essensielle ting i (det var upraktisk å ha på ryggsekk eller drasse på vesker når man drev med heltegjerninger, de kom mest i veien). Og mange superhelter glemte ting i disse lommene, ting Demetrius og Louise benyttet anledningen til å stjele når kappene var innlevert til vask hos dem. Det funket i grunnen veldig bra.


Denne dagen hadde ikke Demetrius og Louise vært på jobb, alle i Superstad hadde fått fri på grunn av prinsessens navnefest nemlig. Demetrius og Louise hadde hatt det hyggelig på navnefesten, men brukte tiden på å gå opp trappene til å klage likevel for det falt dem mest naturlig.

«Himla typisk at prinsessen blir helt, jeg mener hva er galt med å la en kongelig bli valgt til skurk, vi er like viktige,» sukket Demetrius.

«Du har så himla rett,» sa Louise og stemmen hennes dryppet nesten over sine bredder av ren grettenhet. Dessuten var hun like glad i ordet «himla» som Demetrius, uten at det har så mye med saken å gjøre.

«Å, jeg hater disse trappene,» sa Demetrius og gikk videre med bevisst tunge skritt, liksom for å demonstrere hvor kjipt og fælt han hadde det.

«Og hvorfor lyver avisene, de påstår liksom at skurker og helter er sidestilte, men alle veit jo at avisene er drevet av heltefolk, de er heltevridde hele gjengen.»

«Det er så sant som det er sagt, Demi,» sa Louise og la en hånd på Demetrius skulder som var høyst omsorgsfullt ment. I tillegg var Demi hennes kjælenavn for Demetrius og det gjorde gesten bare enda hyggeligere.

«Takk, jeg hadde faen meg ikke holdt ut detta livet uten deg,» sa Demetrius og smilte ømt mot kona si, en kone han nå hadde hatt i nesten tjue år. De hadde gift seg som unge og håpefulle superskurker og mens de nå hadde mye mindre håp, følte seg mindre supre og var mer generelt nedstemte så var kjærligheten der fortsatt. Noen ting slukner aldri, slik kan det gjerne være med kjærlighet, kjærlighet som ofte ble holdt ved like med et fruktbart lommetyverisamarbeid. Louise sang ikke spesielt pent, men når hun sang stivnet folkene rundt henne frem til hun sluttet å synge eller prikket dem på skulderen, en evne som i kombinasjon med Demetrius sin evne til å få folk til å glemme å sjekke lommene sine før de kom hjem til leiligheten gjorde dem til en svært vellykket duo hva lommetyveri angikk.

«Ja, jeg er ganske kul,» sa Louise spøkefullt. Så ble smilene deres erstattet av nye sukk da de etter noe som hadde føltes som en evighet tråkket inn i leiligheten sin uten sko. Der ventet sønnen deres Samuel som grunnet en forkjølelse han var nødt til å bli kvitt i løpet av de neste dagene hadde holdt seg hjemme. Nå følte han seg dog mye bedre og med bare litt snufsete stemme tok han foreldrene sine i mot.

«Var det hyggelig på navnefesten?» spurte han.

«Jo da, ja da, men det er så himla idiotisk at ingen viktige personer som prinsesser for eksempel blir valgt til skurker. Skurker blir rett og slett ikke respektert nok,» sa Demetrius. Samuel nikket, ikke fordi han nødvendigvis var så enig, men mer fordi det var den lureste løsningen. Han hadde etter å ha levd sytten år blitt vant med dette temaet, foreldrene hans likte å klage over det, og han visste at det ikke var noe poeng i å argumentere, det ville bare være å be om problemer.

«Hva skal vi ha til middag?» spurte han i stedet.

«Blir vel pølser, det er enklest,» sa Louise som var godt over gjennomsnittet glad i pølser.

«Å ja,» sa Samuel litt skuffet, han var veldig lei av pølser.

«Ikke klag a, vi forsørger deg, gjør alt. Du har å ta i mot eller gjøre deg fortjent til det du har lyst på til middag,» sa Demetrius surt.

«Ok,» sa Samuel stille. Han gikk deretter inn på rommet sitt, litt for å sukke uten at noen hørte det og kunne sukke over at han sukket og litt for å tenke over det urettferdige med at han ikke hadde noen mulighet til å gjøre seg fortjent til en middag som fristet ham, i alle fall ikke i foreldrene sines øyne. Samuel visste at de ville blitt kjempestolte om han brukte evner til et eller annet ulovlig, men det var av flere grunner umulig. For det første hadde han ingen superkrefter, han hadde ingen evner i det hele tatt. Og for det andre var han blitt valgt til helt som liten og om han ikke akkurat hadde gjort så veldig masse helteaktig opp i gjennom så hadde han heller aldri gjort noe skurkete. Han var i det hele tatt særdeles lite ondsinnet og skurkaktig og da falt man utenfor om man altså hørte til den lille familien Dorm. Sånn var det bare. Det fine var at alt ville bedre seg, det satset han i alle fall på. Og da ville ting bli mye finere.

***

Det skal sies at Samuels frustrasjon denne dagen i stor grad skyldtes at han fortsatt var litt småforkjøla og slapp og da var det som om hele ham var en lampe og alle dumme tanker var ildfluer som ble tiltrukket på null komma niks. Generelt sett var Samuel ganske tilfreds med livet. Det var ikke perfekt, men det var helt ålreit og det var i grunnen nok. Samuel var sytten år gammel med blondt og småbølgete skulderlangt hår og klare blå øyne. Han var ikke spesielt høy, men høy nok likevel og det viktigste ved utseendet hans var vel i grunnen uttrykket. Noen har noe fredfullt ved seg helt naturlig og slik var det med Samuel. Han ante det ikke, men folk pleide å få en slags følelse av at ting ville ordne seg bare av å være sammen med ham uten at han gjorde noe spesielt for å gi dem den følelsen. Det bare var sånn. Kanskje hadde det noe med at Samuel når alt kom til alt krevde veldig lite at verden. Han følte ikke at han hadde noen grunn til å kreve mer enn middag, en seng å sove i og noen ting å se frem til og da var alt i boks. Og kanskje var det denne følelsen Samuel ga av at ting ville ordne seg som var noe av forklaringen på forholdet hans til foreldrene sine for de var åpenbart på en annen planet enn Samuel og sånn hadde det alltid vært. Det var ikke bare det med at de var blitt valgt til skurker og levde opp til den skjebnen så godt de kunne mens Samuel var valgt til helt, noe foreldrene hans syns var helt idiotisk. Og Samuel gjorde ikke så mange heltedåder, mest fordi han ikke hadde superevner og det uansett var veldig mange helter som var på pletten med en gang så hans hjelp var i grunnen unødvendig, det var mest det at han i det hele tatt var valgt til helt, noe som ikke tok seg ut i en slekt av skurkevirksomhet. I tillegg var det denne følelsen han altså ga av at ting ville ordne seg som foreldrene hans ikke ville kunnet sette ord på, men som de definitivt ikke likte. De syntes ikke ting trengte å ordne seg. Eller ting kunne gjerne ordne seg for dem for noe annet ville jo vært fryktelig upraktisk, men for alle andre kunne ting gjerne bli kaos og stjålne lommebøker. Akkurat nå gikk det i alle fall ganske greit. Samuel Dorm, sytten år, satt på rommet sitt og drømte seg bort og utenfor var det en masse støy fordi det som vanlig foregikk en eller annen episk kamp mellom en superhelt og en superskurk. Rommet til Samuel var nokså lite og beskjedent uten særlig mye dilldall eller bilder på veggene. Det var et av de rommene som er såpass ryddige og tomme at man lurer litt på om de hører hjemme i en Ikea-katalog fremfor å være noens rom på ordentlig, men det hele skyldtes mest at ikke alle har kreativiteten eller tålmodigheten til virkelig å personalisere et soverom. Samuel brukte rommet sitt mest til å drømme seg bort, se masse film og til å sove og så fikk rommet klare seg for seg selv til andre ting. Derfor var det slik at om man oppsøkte klesskapet til Samuel var den ene siden forbeholdt klær og den andre hadde et sortert og digert lager av filmer som han kunne se på dvd-spilleren sin. Det funket veldig fint, dessuten var det hyggelig med filmer for det ga en viss variasjon fra alle de episke kampene som utspant seg utenfor. Superskurker og superhelter i aksjon er gøy nok det altså, men når man visste at det ville være tre, fire episke kamper hver dag så holdt ikke engasjementet seg like høyt. Dessuten var Samuel egentlig ganske uinteressert i superhelter og superskurker og superheter i det hele tatt, noe som riktignok var noe upraktisk når man lever i en super verden som Superlandia, men sånn kunne det gå. Uansett syns Samuel livet var helt greit sånn egentlig og det var nok for ham. Og nå tenkte han på fine ting som kommende hendelser som ville gi ham ny inspirasjon og det var fint å tenke på. Tankene fløy som spøkelser gjennom augustkvelden der Superlandias lys var tent alle som en og verden var et supert eventyr.

***

Her er det sikkert relevant med litt fascinerende fakta om Superlandia. Superlandia var en annen verden, litt som med Narnia, og man kunne finne det om man gikk gjennom spesifikke dører som var å finne ymse steder i vår verden. For øvrig var ikke Superlandia så veldig ulik Norge og Tellus og alt det der, også Superlandia hadde filmer, dvd-spillere, middager om kvelden og et behov for å sove minst fem timer hver natt for å være opplagt neste dag. Og hvert år var det inspirasjonsutflukter som ga Superlandias innbyggere nye ideer til hva de burde bringe med seg til Superlandia. De hadde fått ideen til å ha filmer, kino og dvd-spillere fra slike utflukter og stjålet ideen om taco og hamburgere, middager som var raske og praktiske siden mange i Superlandia generelt syns mat var noe mas å bruke tid på når man kunne sette jomfruer i nød eller redde dem fra nød eller robbe banker eller banke opp tyver i stedet. På samme tid hadde de ikke sett vitsen med datamaskiner for hvorfor sitte på nettet når 98 % har spesielle evner man kan finne moro med i stedet og de hadde heller ikke sett poenget med mobiltelefoner. I stedet hadde Superlandia en masse klassiske røde telefonkiosker og hvis en superhelt for eksempel ville bli litt sent hjemme fordi han holdt på med dagens episke kamp på liv og død så ringte han heller fra den, det funket like greit. Og ja, det var vel egentlig det mest spesielle med Superlandia. Her hadde 98 % superkrefter eller evner som ikke var såpass supre, men var evner likevel. Evnen til å bli usynlig eller fly eller rett og slett få fugler til å begynne å kvitre infernalsk utenfor en nabo man mislikte sitt vindu, alt mulig slikt og det var til glede og frustrasjon, men mest underholdning sånn i den store sammenheng. I tillegg ble man altså valgt til enten superhelt eller superskurk når man var tre måneder gammel under ens navnefest (navnefester som hovedsakelig var ganske verdinøytrale, men til tider ble mer religiøse i form av å ofre ting til guder og be bønner i forkant av seremonien) og om man ikke nødvendigvis vokste opp til å drive med superskurkerier og superheltting på heltid så var man forventet til å leve opp til skjebnen sin. Ble man valgt til skurk var det rett og slett ingen som hadde forståelse for det hvis man følte mer for å redde folk fra brennende hus og slikt og var man valgt til helt var det tilsvarende liten forståelse for det til tider helt naturlige behovet en kunne ha for å stjele store mengder smågodt på nærmeste matbutikk. Og hvis man var valgt til helt eller skurk, men når alt kom til alt foretrakk blomsterdekorasjon og ville droppe både heltedåder, skurkearbeid og å bruke evner generelt sett ble man sett på som sprø. Grunnet dette var det folk som ikke følte seg helt hjemme uansett hvor åpent og fascinerende Superlandia var som samfunn når det gjaldt en hel masse ting.

 

Samuel var en av dem og han elsket Superlandia de dagene man satt på med en av de superheltene som hadde et skikkelig kult kjøretøy, litt á den Batman kjører, til et av de mer landlige områdene siden det fortsatt var noen få steder i Superlandia som ikke var preget av industrielt bymiljø. Når man kom litt utenfor byen dukket det opp blomsterenger som bugnet av alle slags rare blomster og så kunne man ha med ryggsekk og sovepose og sove ute og så ligge oppe til tre på natta og se på stjernene. I slike stunder syns Samuel Superlandia var helt perfekt, det var bare alt for få av de stundene. Til hverdags var det skole, noe som var kjedelig siden de aller fleste hadde superevner som de brukte til å jukse og lærerne selv hadde superevner og satte pris på juksingen litt siden de så på superevner som mer essensielt og viktig enn å være flink til å pugge. Veldig mange av lærerne til Samuel mente visst at om man hadde evnen til å jukse på grunn av superkrefter så hadde man såpass praktiske superkrefter at det var et fett om man var elendig i algebra og stavet ordet «sjokoladekake» feil i ni av ti tilfeller. Og Samuel som ikke hadde superkrefter og av samvittighetsårsaker ikke hadde kunnet fått seg til å jukse uansett han fikk sånn klapp på skulderen og tilbakemeldinger om at han var flink, men ikke inspirerte dem. Det hele var ganske håpløst. Sånn i det store og det hele var i alle fall Superlandia et ganske fint sted selv om lærerne hadde et rart perspektiv på saker og superevner ble sett på som det viktigste og man ble forventet til å leve opp til skjebner man ble utdelt da man bare var babyer. Det var en verden av superheter og episke kamper på liv og død, onde lattere og rare dingser som kunne vært hentet rett fra en James Bond-film og det var høyblokker å finne de aller fleste steder, sånn i tillegg til at man helst måtte ut av sentrum for å se stjernene (noe som hadde ført til at Samuel hadde sånne selvlysende stjerneklistremerker i taket, stjernene ville han helst ha i nærheten). Superlandia var en verden av kontraster og spenning og eventyrlighet som man egentlig forventet at skulle ha et soundtrack og det var til stadighet folk som kunne sverge på at de hørte filmmusikk fra en Spielberg-film i lufta mens de reddet en stakkars kvinne som var bundet til togskinnene en og annen torsdag og fløy henne opp i lufta der de kysset henne ømt og det hele endte opp med ekte kjærlighet og tjo hei. Og det var en verden som Samuel snart skulle forlate for å dra på inspirasjonsutflukt.

4 kommentarer
    1. Heldig deg! Høres ut som om dagene dine er vidunderlige! Jeg hadde virkelig lyst til å bli med på NaNoWriMo i år, men jeg måtte bare innse at siden tentamenene kommer i midten og slutten av måneden blir det bare for mye stress. I tillegg har jeg kjempelyst til å lese Perks of being a Wallflower, men har ikke funnet den i på bokhandlene i byen enda.
      Veldig interessant tekst forresten, likte Demi og Louise veldig godt som karakterer, de var veldig originale og morsomme 🙂 Lykke til med skrivingen!

    2. Dagene mine er veldig fine ja og håper du får lest “Perks of being a wallflower” for den er utrolig fin 🙂 Så bra at teksten var interessant og at Demi (som for øvrig egentlig heter Demetrius) og Louise falt i smak. Egentlig er de bare bikarakter med veldig små roller i historien, men jeg tror jeg skal prøve å gi dem større roller i alt sammen for jeg liker dem veldig godt selv =D Takk!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg