Perks of being a part of something beautiful

God morgen! Det er mandag, jeg skal straks skrive videre på Nanowrimo (før jobb, står opp over to timer før jeg trenger å dra hjemmefra for tiden for å skrive før jobb i tillegg til å skrive på kvelden) og jeg har nå over 12 000 ord og over 50 sider, det er jo ganske ålreit. Ellers vurderer jeg å dra på en spillkveld-dings på Subscene i kveld en liten tur bare fordi det hørtes hyggelig ut, men vi får se. Kan jo dra ned dit en liten tur etter jobb før jeg tar t-banen hjem til Stovner, kjøper noe fryktelig enkelt og praktisk som en Big One Classic for eksempel som kan være middag og skriver mer. Ellers har jeg ødelagt en veske fordi den ikke tålte at jeg hadde bærbar data og lader i den og tok den med for å skrive på kafé i går, men det går bra for jeg har nok av vesker og det skal jo innrømmes at jeg også hadde bok, notatbok, tegnesaker og tegneblokk i veska i tillegg fordi jeg tydeligvis har lett for å tenke at vesker tåler alt (uansett hvor mange bevis jeg så langt har fått på at det ikke er tilfelle). Og jeg traff dessverre ikke han søte på kafé, men jeg fikk dratt på loppemarked på lørdag og kjøpt “Grease” på dvd for bare 10 kroner og det var jo praktisk. Og så har jeg sett “Perks of being a wallflower” på kino og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på noe som skulle være en anmeldelse i utgangspunktet, men endte opp som mer generell babling om livets vakkerheter. God fornøyelse!

 

Perks of being a part of something beautiful

 

Jeg føler for tiden at jeg virkelig fascineres av mennesker. Mens det er gutter jeg forelsker meg i, de få gangene det skjer, så syns jeg vakkerhet ikke er noe kjønnsbundet. Jeg kan sitte sammen med en venninne og plutselig tenke at hun egentlig er ganske skjønn, den siste tiden på Fretex hadde jeg dilla på å tegne folka på jobben fordi de liksom var så herlige alle sammen for alle har noe vakkert ved seg. Det kan være fregnene i noens ansikt, det kan være at kinnene deres blir veldig røde lett, at de gløder nærmest når de blir engasjert eller hvordan smilet deres er litt skjevt. Og det minner meg om figurer, om hvordan jeg vet nøyaktig hvilken nyanse av blondt hår en karakter jeg skriver om har og om jeg skriver at de har brune øyne kan du vedde på at jeg også vet nøyaktig hvilken brunfarge det er snakk om og jeg vet at det er unødvendig og at man egentlig ikke trenger å vite så mye om personene man leser om, men jeg liker å vite det selv. Kunne se dem for meg mens jeg sitter på t-banen, tenke meg Minette på teater og vite at hun ville sittet med de samme stjernene i øynene som meg, hatt det samme smilet under de mest storslagne sangnumrene, tenke meg Samuel mens han vandrer rundt i Oslo på inspirasjonsutflukt og føler seg lykkelig over og bare være en uviktig del av alt som skjer. Greia er at jeg er generelt forelsket i verden, både når den er bare herlig og når den er teit og irriterende og jeg elsker fortsatt å tegne menneskene jeg kjenner for alle har noe eget som gjør dem til dem, noe som gjør dem vakre. Og jeg elsker når jeg blir så inspirert av et kinobesøk at jeg setter meg for å skrive en anmeldelse og skriver om alt mulig annet.

Jeg var på kino og jeg så «Perks of being a wallflower» og jeg har lest boka for en stund siden, men hadde glemt en del og syntes filmen var nydelig. Men det jeg elsket var ikke først og fremst filmen selv om den fortalte en fin, sår og vakker historie og jeg satt og ville gi Charlie en klem hele tiden og jeg elsket musikken og fotografiet og stemningen og skuespillerne var supre. Det jeg elsket var kino-opplevelsen for en sjelden gang i blant har man en virkelig magisk kino-opplevelse der publikum ler, blir rørt, der folk utbryter «å nei» eller «yes» høyt fordi filmen i så stor grad engasjerer dem. Der det brytes ut i spontan applaus på slutten og man merker at alle er så tilfredse og takknemlige når de forlater kinomørket og kommer ut i novembermørket blant tente gatelykter og sølepytter fra tidligere timers regn. Når man har tårer i øynene og er i gråt på slutten og ikke har prøvd å presse det frem fordi det føles som om tårer er riktig, men det kom helt naturlig og man føler en tomhet og en glede og en viss ambivalens på samme tid og verden virker mer poetisk og sår og intens enn ellers.

Og jeg ser meg selv i Charlie selv om han er mer observant enn meg og har mer han sliter med og det handler ikke bare om forfatteren i ham (hvordan kan man unngå å relatere seg til lesere og forfatterspirer når man er bokorm og forfatterspire selv). Det handler om hvordan han er så genuin, ikke later som, men er seg selv fullt og helt og blir et bilde og jeg aldri har klart å late som selv. Og følelsen av å ikke passe helt inn, være en puslespillbrikke som ikke hører til sammen med resten av brikkene tror jeg de fleste har til tider og i Perks of being a wallflower (både filmen og boka) blir den følelsen så sinnssykt godt formidlet at det gir inntrykk og man føler en samhørighet med Charlie og som sagt vil gi ham en klem og fortelle ham at alt blir bedre. Om verden ikke nødvendigvis blir perfekt så vil den ha øyeblikk som er så magiske og fine at ting er litt perfekt likevel.

 

Og dette er ikke en anmeldelse i alminnelig forstand, men jeg kan jo si kort at filmen og boka «Perks of being a wallflower» er nydeligheter som bør sees og leses av alle, mer en generell tekst om at jeg elsker øyeblikk som på lørdag da det var kinoen og alle menneskene og stemning som man sitter igjen og smiler over for seg selv etterpå. Og det er sånt som minner meg på at livet er så full av herlige ting og mennesker og da får det så være om det er regntungt og grått for tiden. Verden er ikke alltid lett, det fins frustrasjoner og teite ting, men det finnes alltid ting som er vakkert likevel og på lørdag lå vakkerheten i øyeblikk <3

4 kommentarer
    1. Gud, for en vakker tekst. Du beskriver akkurat hvilke følelser man sitter med, som bobler like under overflaten når man leser en vakker bok eller ser en spesiell film. Man blir nesten litt lamslått og satt ut av den følelsen, for den er trist (om filmen eller boken er det) og lykkelig på samme tid, bare fordi man kan føle noe så vakker.
      SV: Tusen takk for tilbakemelding 🙂

    2. Åååhh, denne har stått på skal-lese-lista mi i uminnelige tider nå. Jeg har en sånn liten tvangstanke med at jeg i de fleste sammenhenger bare må lese boka før jeg ser filmen, og dette er et av de tilfellene, noe som for så vidt er litt frustrerende, for jeg har nemlig veldig lyst til å se den!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg