Om Reisen til Julestjernen anno 2012 :)

Mens det må innrømmes at jeg ikke har fått skrevet helt like mye de siste dagene som i begynnelsen av måneden (i går for eksempel skrev jeg “bare” 1300 ord fordi jeg hadde fullt program hele dagen med kino og kafé og spillkveld på Humanismens Hus) så ligger jeg ganske godt an likevel. Jeg har jo over 26 000 ord alt og jeg føler også at det er viktig at jeg drar på kafé eller kino eller andre ting, leier film, generelt sett fyller dagene med ting utenom Nanowrimo i tillegg til å skrive. Nanowrimo er viktig og supergøy, men det er ikke alt. Likevel. Jeg har over nitti sider og målet for historien er 78 000 ord, jeg har liksom en tredjedel av det nå, herre jemini, denne boka vil bli lang, den blir nok minst 200 sider. Milde melkespann altså! Den småtingen som bekymrer meg litt er dog det at mens jeg liker historien min så har jeg også noen bihistorier som ikke egentlig har noe med hovedplottet å gjøre og den ene av disse bihistoriene elsker jeg. Når jeg skriver om Minette og Samuel og Ravna koser jeg meg, men når jeg skriver på bihistorier om superhelten Maxini er jeg i himmelen. Det er supergøy! Men jeg har løsningen, etter Nanowrimo i desember skal jeg i år som i fjor skrive en julekalenderdings der jeg skriver en ny del hver dag og poster det i noter på Facebook for det var jo en storsuksess i fjor. Jeg hadde riktignok bare én leser, men det er jo mye mer enn 0 og da kan jeg skrive om Maxini for fullt. Yay!

Nok om skriveprosjekter for dette innlegget. Andre fascinerende ting er at jeg i går endeligvis kjøpte meg boka “The Hobbit” for jeg har jo lest Hobbiten, men bare som grafisk roman og det er ikke helt det samme og siden det kommer film om den med en første del som kommer ut i desember i år må jeg jo få lest boka først. Det teite var at jeg selvfølgelig glemte igjen denne boka på Humanismens Hus i går kveld, men jeg greide å spore opp nummeret til en av de som var der sånn at jeg kunne ringe og få dem til å legge boka i resepsjonen så nå vil jeg bare kunne dra og hente den der. Det er jo bra, da er den ikke virkelig mistet. Og jeg har begynt å planlegge julegaver og har veldig lyst til å dra på teater og det fine med særlig julegavene er jo at jeg alt vet hva veldig mange skal få og at man kan gi folk fine ting og likevel ikke bruke hundrevis av kroner. Jeg har virkelig tenkt å sette ordentlig i gang med innkjøp ganske snart for det vil være fint å få det unnagjort og jeg vil egentlig at desember bare skal bli kos og ikke noe stress. Dessuten har jeg allerede julestemning på grunn av pepperkaker og at det er julete på Ark Alna til den store gullmedaljen. Ja ja 🙂

Og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å poste en anmeldelse av den nye “Reisen til Julestjernen” som jeg så på kino i går og så blogger jeg i neste omgang på onsdag tenker jeg:

 

Om den nye Reisen til Julestjernen

 

Da jeg var liten var «Reisen til Julestjernen» en film jeg var veldig glad i og jeg syns fortsatt at den er kos. Og jeg kan se at den ikke er perfekt og at jeg liker den mest av nostalgiske grunner og fordi det er så himla fint når Sonja synger sangen sin til Julestjernen, men likevel. Det er en skjønn julefilm og den har en fin historie. Og nå var det altså dukket opp en nyinnspilling av «Reisen til Julestjernen» basert mer på den originale historien og siden jeg generelt sett er ganske glad i eventyrlige julefilmer der man vet hvordan alt går etter fem minutter troppet jeg opp på kino i håp om å underholdes. Men nyinnspillingen av «Reisen til Julestjernen» skuffet meg litt.

Greia er at når man sitter på slutten av en film og føler at man er på nippet til å begynne å gråte så vil man helst at det skal skyldes filmen fordi den var så vakker eller så rørende eller noe sånt. Men her skyldtes det musikken og det er ikke helt det samme. For ja, denne filmen har virkelig fin musikk og stemning og alt det der, men slike elementer ligger på utsiden av en film føler jeg. Det er viktige ting, på samme måte som et fint cover er viktig på en bok og illustrasjoner er supert i ny og ne, men jeg føler at det skal være en bonus. Og det er derfor jeg elsker det meste av Pixar-filmer eller animerte Disney-filmer, de har herlig musikk og er flott animert og alt der, men alt det ligger på toppen av en god historie med interessante karakterer og et fint budskap. Med den nye «Reisen til Julestjernen» er alt som skal være en bonus vidunderlig, men hvis man leter dypere rakner ting dessverre litt i sømmene. Dessuten er spesialeffektene lite å rope hurra for.

Dette er likevel en fin film, over gjennomsnittet grei underholdning og absolutt verdt å se. Historien byr ikke på noen store overraskelser, men det er noen nye skikkelser som dukker opp, deriblant en heks i Agnes Kittelsens skikkelse som er en av de mest gjennomførte karakterene i denne filmen. Jeg liker ellers tolkningen av Sonja for greit nok, så er ikke Vilde Zeiner et stort skuespillertalent enda, men hun er naturlig og sympatisk og har definitivt potensiale. Jeg liker at det virker som om alle skuespillerne gir seg veldig hen til rollene sine og det største problemet ligger sånn sett mest i at de ikke har så mye å spille på for her kunne ting vært utviklet mye mer. Nå blir karakterene først og fremst bare figurer fremfor karakterer som gir deg mer og det er synd. Det fine er at Julenissen, hvis skuespiller er glemt i skrivende stund, er super! Jeg liker alltid Julenissen i filmer, kanskje fordi jeg liker tanken på Julenissen og en del av meg vil at han skal finnes. Han og feer og tryllestøv som kan gi evnen til å fly i kombinasjon med et hopp fra senga si og glade tanker.

Jeg syns ting er fint fortalt og at det er skikkelig eventyrlig stemning og jeg kunne virkelig ha elsket denne filmen tror jeg om man bare hadde fått mer. Og her er problemets kjerne, mens jeg syns de fleste filmer er litt vel lange med sånn to timer eller mer så syns jeg også filmer bør vare minst halvannen time. Det perfekte etter min mening er i grunnen om en film varer en time og førtifem minutter, det er akkurat nok føler jeg. Den nye innspillingen av «Reisen til Julestjernen» varer knapt en time og femten minutter. Det er for lite. Drit i at det er for barn, drit i om barn mangler tålmodighet og at det kribler i dem når de må sitte stille lenge i mange tilfeller. Her er det kjente skuespillere, et klassisk julete eventyr, stemning, musikk og omgivelser som inspirerer og får en til å tenke på «Tre nøtter til Askepott», med alle de ingrediensene skulle filmen vart en halvtime til minst, utviklet karakterene og skapt mer spenning og med spenning mener jeg ikke action, action, action og fullt stress som mange nyere filmer ment for barn og unge tror at alle ønsker seg. Men spenning i form av mer dynamikk, mer utfordringer for hovedpersonen, generelt mer som gjør at man virkelig sitter og jubler når alt til slutt endeligvis når den happy endingen fordi det har vært en kamp, men nå er den over.

Så terningkast 4 fordi musikk, stemning og fotografi er verdt en femmer, mens omtrent alt det andre fortjener en treer og da ligger liksom terningkast 4 i mellom alt og balanserer det. 

2 kommentarer
    1. Uten at jeg har sett den ennå, har jeg allerede veldig blanda følelser for denne nyinnspillinga. Tenkte jeg skulle vente til nærmere jul med å se den, men mistenker at meninga mi om den kommer til å ligge tett opptil din. Men time vil sjåv 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg