Lyse utsikter :)

For det første: JEG GLEDER MEG VELDIG TIL DENNE!!! 18. januar skal den visstnok komme på kino i Norge og det vil føles som julaften og bursdag samtidig for er det én film som SKAL sees på premieren så er det denne 🙂

For det andre: jeg skrev 3300 ord i går, tirsdag var altså en kongefenomenal skrivedag. Jeg er litt usikker på hvordan i dag vil bli rent skrivemessig siden jeg egentlig pleier å stå opp halv syv og ha over to timer før jeg må dra i retning jobb og i dag sovnet jeg igjen etter at vekkerklokka hadde ringt og sto ikke opp før nå nettopp og det er onsdag så etter jobb er det trening og en masse fornuftigheter som kan komme i veien for viktige ting som skriving, men det vil nok gå fint, Uansett har jeg over 34 000 ord nå og det er jo ganske ypperlig! 

Ellers har jeg leid film, jeg har jublet over resultatet på Stjernekamp siden min favoritt vant (Stjernekamp har jeg hatt veldig sansen for denne høsten, håper det kommer en ny sesong av det neste år) og jeg drikker veldig mye te for tiden og det er fint 🙂 Og så har jeg lest en virkelig nydelig bok og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å anmelde den og så blogger jeg igjen enten fredag eller lørdag om alt går etter planen. Vi bables!

Om «Lyse utsikter» av Marie-Sabine Roger

 

Noen ganger leser man bøker og liker dem bedre og bedre og så har man sytti sider igjen og tenker «å, jeg elsker deg, bok, skulle ønske du varte evig», men så gjør de ikke det og plutselig blar du om siste side og føler deg litt deppa over akkurat det. Dette er en sånn bok. I 2010 var en av de aller vakreste bøkene jeg leste «Å telle duer» av samme forfatter fordi den var skrevet i en sånn jordnær, muntlig og uformell tone som jeg elsket samtidig som den også var klok og inspirerende. Kort oppsummert, den var vidunderlig. Og når jeg leser bøker som opprinnelig er skrevet på et av de mange språkene jeg ikke kan (i dette tilfellet fransk) på norsk så tar jeg meg alltid i å ønske at jeg kunne lese originalspråket for hvis en bok er awesome i oversatt versjon er den kanskje awesome ganger 3 på originalspråket. Uansett språk er i alle fall Marie-Sabine Roger en forfatter jeg har virkelig sansen for nå etter å ha lest to bøker av henne og virkelig elsket dem begge.

Men nå skal jeg ta for meg «Lyse utsikter». Dette er historien om Alex som er en omstreifende jente på 30 som ser yngre ut og som prøver å holde folk på avstand, noe som ikke funker like godt lenger når hun blir kjent med Roswell. Roswell (eller Gérard som han egentlig heter) er broren til Bertrand som Alex bor hos. Og Bertrand igjen er gift med Marléne som avskyr Roswell og behandler ham som om han skulle være et monster. Roswell er nemlig litt deformert og har en hjerneskade eller noe sånt som gjør at han er annerledes enn de fleste. Og så er litt av storyen altså at Alex som en av få begynner å bry seg om Roswell og ta ham med på turer og under en av disse turene blir hun kjent med Cédric og Abboren som pleier å sitte ved elva uten å finne på så mye rart og så dukker det opp nye vennskap og slikt. Jeg føler egentlig ikke for å oppsummere så mye for dette er i grunnen en bok man ikke trenger å vite så mye om på forhånd. Det som er sikkert er at den er nydelig.

Man føler for Roswell som blir grusomt behandlet av Marléne (en skikkelig bitch av en dame som man har lyst til å slå til gjennom hele boka) for han er så mye mer enn det folk gir ham kreditt for og har en barnslig entusiasme og er så herlig at man ender opp med å elske ham. Og Alex, som er en av bokas forteller, er en av de karakterene som gjemmer et stort hjerte under en maske av likegyldighet og som er så genuin og ekte at man vil henne bare vel. Man digger Abboren og Cédric (bokas andre forteller) og man engasjerer seg generelt hele veien skikkelig i karakterene og historien som fortelles. Aller mest elsker man dog hvordan ting fortelles for noen har en sånn skrivestil som ikke kan etterliknes, men er noe helt for seg selv og sånn er det med Marie-Sabine Roger. Hun har et muntlig og jordnært språk som sagt, men samtidig er det også fullt av fine og meget presise metaforer og en sårhet som ligger under overflaten og gjør at man føler det man leser og beveges av det.

Her er noen utdrag:

Det er vel menneskelig, får en tro, å ønske å bli oppført i rekordboka eller få en medalje festet på jakkeslaget, selv om det bare står «Kongen av Kødd» på den. Uansett så kunne jeg merke at han ble litt motløs av bemerkningene mine, og da ble jeg sur på meg selv. Det er altfor lett å stikke hull på ballongen til folk. Det skal ikke store greiene til for å få lufta til å gå ut av dem: bare en liten spydighet i forbifarta, og pst!

Det er litt det jeg ikke vil gjøre: dytte drømmene innerst i et kassaapparat og gi igjen vekslepenger på alle de falske forhåpningene mine.

Alle disse årene er bare en eneste stor, grå suppe, med to-tre persilledusker som stikker opp her og der. Det må endres. I mangel av en skjebne burde jeg i det minste skaffe meg en framtid.

Jeg tenkte at det var feigt å vitse med det, for det er sant at han ser ut som et monster. Men hva kunne jeg svare? Dessuten syns jeg han blir mindre og mindre stygg, når sant skal sies. Sjokket blir mindre når en venner seg til det. Vakre typer blir alminnelige etter hvert. Til slutt lurer du på hvorfor du syntes de var så fantastiske, så deilige, så til å dåne av. Og styggingene tjener på nærmere gjensyn. Men med de som er med Roswell, de som er virkelig skrekkelige, med dem er det mer komplisert, tror jeg. Du må glemme det de viser fram for å oppdage det de skjuler. Du må glemme det veldig fort. Roswell er et monster. Det er sant. Han er fullkomment stygg. Det er ingenting ved ham som ikke er ødelagt, misformet, frastøtende, latterlig. Ingenting bortsett fra hundeblikket, som er helt ubeskrivelig ømt. Bortsett fra den gjallende latteren, som er full av liv og humor. Men dette ingenting, det er nok til at ting begynner å dukke opp, følelser jeg ikke forstår, lysten til å strekke ut vingene hans litt, om det så må gjøres med makt. Lysten til å høre ham om kvelden. Til å ta ham med på tur langs kanalen. Samme om de to møkkafyrene, de to stakkars idiotene, kommer til å fortelle om det til kameratene sine på kroa i kveld. Samme om de legger på litt: «Fy faen, en sjimpanse, en skikkelig ape, vi bare sier det!» Vi kommer til å støte på andre som gir seg til å le når de ser Roswell. Det er de som er monstrene.

(Det siste utdraget overfor er stedet der jeg gikk fra å like denne boka til å elske den. Jeg syns det utdraget er utrolig sårt, fint og vakkert og det er så rett. De som ler av folk som er annerledes og monstrøse er de virkelige monstrene, det er så sant som det er skrevet.)

Det var bare noe som ikke stemte, som jeg ikke greide å sette fingeren på. Men jeg var jo bare så vidt i gang med å komme meg etter begynnelsen på ei seriøs fyllekule og en møkkakveld der jeg hadde sett dama-mi-som-ikke-er-dama-mi-lenger sitte og holde lanke med en pappfigur av Brad Pitt. Det var bare naturlig at ingenting så ut til å være i vater.

Hvor mange mennesker er det som tegner abonnement på ulykken, helt alene, som voksne mennesker, uten noen gang å si opp abonnementet?

Jeg har aldri vært på teater, bortsett fra en gang på ungdomsskolen. Det gjorde inntrykk å se folk trekke på seg en annen personlighet og leve et annet liv rett foran øynene på oss, at de greide å overbevise oss om at døra i bakgrunnen vendte ut mot gata og den til høyre mot hagen. Jeg syns faktisk det er sterkere enn film, for det finnes ingen spesialeffekter, ingen zooming eller panorering, ingen vibrerende bakgrunnsmusikk. Bare to-tre skuespillere på et gulv, foran malte kulisser. Menn eller kvinner, tre meter fra oss, som snakker med ord som ingen bruker. Sjeldne eller gammeldagse ord som ofte rimer på hverandre, men som noen ganger ikke rimer på noe som helst. Og som tross alt gir deg tårer i øynene. Teater er som det virkelige livet, det gis ikke flere opptak, en kan ikke si «Vi tar den en gang til!» Når teppet går opp er det bare å kaste seg ut i det. Modig.

Det er ikke det å jobbe som skremmer meg, det er det å skulle bruke fem dager i uka på å lengte etter at det skal bli lørdag. Og å være sur på søndag fordi det er mandag dagen etter. Akkurat som de fleste jeg kjenner og som jeg ikke er misunnelig på, uansett hva slags lønn de har. Jeg skulle så gjerne ha funnet det jeg har lyst til å gjøre. Fått det til. Vært stolt av det. Hvis ikke er jeg redd for at det å tjene til livets opphold først og fremst ville gitt meg følelsen av å miste det.

Jeg kunne i grunnen sitert veldig mye mer, men jeg har sitert mer enn nok allerede så jeg skal gi meg. Og jeg håper bare at dette er nok til at folk får lyst til å lese «Lyse utsikter» av Marie-Sabine Roger (og ellers lese «Å telle duer» og se filmversjonen av «Å telle duer» som heter «Møte med Margueritte» som også er vakkerhet) for det er virkelig vakre bøker som gir deg noe igjen for å lese dem.

Terningkast 6!

4 kommentarer
    1. Dette hørtes virkelig ut som en bok for meg, så den skal jeg definitivt lese (når jeg blir ferdig med å fortære pensum …)! Kanskje jeg ønsker meg den til jul ^^ Lykke til videre med skrivingen!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg