Maxini og andre dingsebomser :)

Jeg skulle liksom skrive 2500 ord og se en film og sjekke internett og spise snacks i går kveld og i stedet ble det 500 ord, litt internett og at jeg sovna på sofaen. Og problemet er at jeg føler meg stresset for målet mitt er egentlig og skrive ferdig Nanowrimo-historien min i november og jeg har 38 000 ord nå og siden målet mitt for i år er 78 000 ord er jeg følgelig under halvveis og måneden er over halvveis og dette gjør meg gal. Og greia er at jeg kan jo stresse ned litt og skrive i desember også, dessuten er jeg under 12 000 ord unna 50 000 som er nummeret der jeg teknisk sett har vunnet så jeg burde egentlig ikke få panikk, men så har jeg også mål om å skrive julekalenderhistorie til glede for den ene personen som gidder å lese det og ha egen Lego-julekalender jeg lager for meg selv i desember og så er det tydeligvis ikke tid til alt. For jeg har valgt helt feil år for digre 78 000-ord ambisjoner når sant skal sies. I fjor var jeg arbeidsløs og hadde bare jobbsøknader å drive med og da er det ikke det spor rart at å skrive over 70 000 ord på Nanowrimo i november gikk som en lek. I år derimot har jeg det superfantastisk med praksis på bokhandel og det skjer generelt sett mye mer utenom jobb også og resultatet er at jeg har hatt en del dager da jeg ikke har fått skrevet særlig mye i det hele tatt. Dessuten har jeg leid tre filmer og de trenger jeg å få sett og ja og man trenger visst dumme ting som søvn også. 

Unnskyld, jeg tenker for mye. Det som er fint er at jeg leser fine bøker for tiden. Jeg leser riktignok alt for sakte for tiden fordi det å finne tid til å lese også er en liten utfordring siden livet mitt er så fullstappet av alt mulig annet, men jeg holder jo på med bok nummer fire for november og mens bøker er viktig er det også mange andre ting i livet som er viktig og ingen forventer at man skal få tid til alt. JEG er den eneste som forventer at jeg skal få tid til alt når sant skal sies og jeg tror egentlig det mest fornuftige jeg kan finne på er å overse meg selv litt på det punktet og slappe av mer. Og jeg har det kjempefint med jobb og på mandag har jeg tenkt meg på quiz-kveld på Humanismens Hus og jeg har til og med tenkt å få kjøpt alt av julegaver til uka. Yay!

 

Ellers er denne sangen fra “Matilda”-musikalen fortsatt awesome og jeg har blitt superfan av Maxini (som er en av karakterene jeg skriver om) og tenkte å avslutte dette innlegget med å poste et utdrag fra noen av de digresserende delene der jeg skriver ting om Maxini som egentlig ikke har noe med plottet å gjøre i det hele tatt. God fornøyelse og så blogger jeg nok igjen på tirsdag:

 

 

Samtidig som Samuel og elleve andre individer fra Superlandia forberedte seg til inspirasjonsutflukt var superhelten Maxini i fritt svev. Maxini var en av de heldige utvalgte som hadde evnen til å fly, noe som hadde gjort ham veldig populær gjennom hele skolegangen. Det man ellers trenger å vite om Maxini er at han hadde naturlig blått hår som fikk ham til å se ut som en fyr fra japanske tegneserier, at han likte å redde jomfruer i nød (selv om han i grunnen ikke hadde det med å finne ut om de virkelig var jomfruer eller ikke, det fikk de ha for seg selv) og at han i grunnen er en totalt uviktig del av denne historien. Men uansett viktighet eller ei var i alle fall fakta at Maxini lette vilt etter noen å redde for snart skulle han hjem for å spise middag og middager hadde det alltid med å smake litt ekstra godt om man hadde reddet noen samme dag. Dessverre hadde dette vært en ganske ufruktbar dag om man ville begå redningsdåder, det var liksom ikke så mange som hadde problemer og da var det lite å finne på. Men Maxini lette videre med friskt mot og plutselig lysnet det. Der så han et hus i brann og på taket sto en dame med lang hvit kjole og ropte «hjelp, hjelp» så høyt hun bare kunne.

«Jeg kommer,» ropte Maxini og hørte Superman-musikken inni hodet sitt mens han fløy mot den stakkars damen som viftet i vei med armene (noe som fikk det til å se litt ut som om hun prøvde å jage vekk noen fryktelig svære fluer eller noe sånt). Han grep tak i henne, røsket henne med seg og fløy mot solnedgangen mens hun jublet. Så landet han rundt tjue meter unna huset og følte seg såpass inspirert av sin storslagne redningsdåd at han kysset henne. Til sin store overraskelse svarte hun på dette med å fike til ham.

«Hvorfor gjorde du det, jeg reddet deg jo?» spurte Maxini såret.

«Jeg er veldig glad for å bli reddet altså, men jeg har kjæreste. At han tilfeldigvis ikke er til stede for å hjelpe meg på grunn av jobb betyr ikke at du bare kan gjøre hva du vil, redningsdåd eller ei,» sa damen iltert og Maxini sukket. Dette var ikke sånn det skulle gå, damer i nød pleide å like kyssing, de pleide til og med oftest å være såpass takknemlige at de gjerne hadde en to uker lang affære for han og de gikk videre i livene sine.

«Ja, ja,» sa Maxini nedstemt og kvinnen sukket.

«Jeg mente ikke å såre deg, det var bare det at jeg bare ville bli reddet, ikke noe mer,» sa hun.

«Jo da, jeg ser den. Beklager kysset,» sa Maxini.

«Alt i orden og takk for at du reddet meg. Dette hadde vært en litt upraktisk dag å dø på,» sa kvinnen. Så gikk hun mot en nærliggende telefonkiosk for å ringe kjæresten sin og forklare situasjonen (jo, huset vårt brenner visst, men ta det med ro, det går bra, vi har jo forsikring og fotoalbumene har vi jo hjemme hos moren din) mens Maxini fløy hjemover, klar for å spise middag.

***

Den blåhårede superhelten Maxini hadde brukt de siste dagene på å tenke på damen han hadde reddet som ikke hadde ønsket å bli kysset. Han prøvde å minne seg selv på at det ikke var så farlig og at alt som tross alt hadde skjedd var at han reddet noen og at de ikke var interessert i leppemøter etterpå, noe som jo ikke burde ha så mye å si. Likevel følte han seg fortsatt såret og skuffet og det hele hadde gitt ham en viss bekymring for hva var det han reddet folk for. Var det belønningen (takknemligheten, et kyss, en hundrelapp for innsatsen av de få som syns han fortjente penger for heltegjerninger) som drev ham? Eller var det rett og slett et edelt ønske om å hjelpe eller bare heltedåder for å ha noe å gjøre? Maxini visste at i begynnelsen så hadde alt handlet om nobelhet, men nå hadde han drevet på som helt i fire år og det var ikke like engasjerende lenger. I stedet var det irriterende for det krevde tid og satte en i fare selv og dessuten var det fryktelig mye dødtid der man bare fløy rundt og lette etter noen å redde uten særlig mye hell. Da kjedet man seg rett og slett og Maxini følte egentlig at han var alt for kul og fenomenal til å måtte drive med unødvendige sysler som å kjede seg. Og man kunne ikke begynne å ta med seg bøker eller blader mens man dro på sin tilfeldige tur gjennom Superstad og omegn for å lete etter noen å redde for da risikerte man å bli så opphengt i boka eller bladet at man ikke fikk det med seg når det først dukket opp en jomfru i nød som man kunne redde med liv og lyst. Dessuten funket det ikke å fly og lese samtidig. Maxini hadde forsøkt og det hadde endt opp med en hjernerystelse som på effektivt vis hadde tryllet vekk alt av behov for å forsøke det igjen. Hjernerystelser var generelt sett ikke noe å anbefale hadde Maxini den gang konkludert med og takket skjebnen for at han hadde vært en ganske heldig helt rent helsemessig sett. Utenom hjernerystelsen hadde den eneste yrkesskaden hans så langt vært litt vondt i ryggen siden det var tungt å løfte kvinner bort fra brennende tak eller fra togskinner om noen skurker hadde hatt noen fremragende ideer om at personer gjerne kunne bli overkjørt av tog, det var til og med det foretrukne i mange sammenhenger og sparte dem for mye mas, dessuten fikk de mindre blod på hendene av sånt, blod er irriterende å vaske bort. Maxini begynte uansett å innse at i det siste så hadde takknemligheten og kyssene og alt man kunne få igjen for slitet drevet ham mer enn ren og skjær nobelhet og når fakta var at han egentlig ikke følte at han fikk så mye igjen for innsatsen lenger så følte han seg litt usikker. Var det egentlig noe poeng i at han drev med å redde jomfruer i nød eller skulle han kanskje se etter annet å sysle med?

Maxini hadde i en uke prøvd å skifte fokuset fra kvinner til menn og reddet dem i stedet. Og mange av dem hadde vært riktig utakknemlig og fått ham til å love at han ikke fortalte om dette til noen for det var liksom ikke meningen at de skulle måtte reddes. De var menn, de skulle kunne redde seg selv, det var hele poenget. Men noen få menn hadde vært veldig takknemlige og noen få av de riktig takknemlige hadde lagt an på Maxini og foreslått at han kom for å redde dem igjen kommende lørdag, noe Maxini alltid hadde sagt nei til siden han likte kvinner, ikke menn. De sistnevnte tilfellene hadde skremt Maxini fra å redde menn i det hele tatt og nå holdt han seg kun til kvinner. Men nå var han lei av utakknemligheten som han syntes også kvinnene han reddet hadde særdeles ofte og noen få var jo mer takknemlige, men de var snarere unntaket enn regelen. Og Maxini tenkte at det beste i grunnen kanskje var å gi seg eller i alle fall ta en pause.

Han kunne prøve seg som skurk en periode, gi blaffen i at det ville ødelegge ryktet hans og være riktig skurkete og skape nøden fremfor å redde folk fra den. Han var riktignok veldig lite fristet av å skape problemer for folk, men skurker vendte seg vel til den delen regnet han med. Var man skurk nok ganger ville sikkert samvittigheten etter hvert innse at den ble oversett og dra på ferie til fjerne strøk i stedet og så kunne man være ond uten sjelekvaler og le ondt så mye man ville etterpå. Det å le ondt var generelt sett det som fristet mest med å være skurk for god latter var bare latter. For det var liksom ingen måte å le ekstra snilt heller, eventuelt kunne man prøve å le en kokett Disney-prinsesse latter og det føltes veldig feil om man var mann. Det føltes unaturlig rett og slett. Maxini sukket. Han så ikke seg selv som noen skurk og var lei av å være helt og lurte på hva som sto igjen. Til slutt konkluderte han med at det han trengte rett og slett var en ferie og følte seg tilfreds med det. Så kunne han bekymre seg for fremtiden senere.

 

(Nevnte jeg at jeg elsker Maxini? Jeg gjør det, han er supergøy å skrive om, jeg tok til og med og forandret litt på planen for Nanowrimo bare for å kunne skrive enda litt til om ham. Etter Nanowrimo skal jeg skrive en eller annen lengre historie som skal handle mest om ham tror jeg, han er såpass fenomenal! Yay!)

4 kommentarer
    1. Maxini er kjempekul! Artig og spennende fyr. 🙂 Morosamt å lese.
      Lykke til videre med skriving, Akima!

    2. Jeg trur det er veldig viktig å la planer være planer noen ganger og bare ta det med ro. Stress er sannsynligvis det jeg misliker mest her i verden, noe som kanskje er grunnen til at jeg nesten aldri har planer, haha. Det er ingen som blir skuffa over deg om du ikke skriver lenger denne gangen enn forrige gang 😉
      Forøvrig gøy å lese mer på prosjektet ditt, interessant type!

    3. Planen min nå er fortsatt 78 000 ord, men å skrive i desember også, i stedet for å ha mål om å skrive alt ferdig i november og så ser jeg an angående andre planer. Skal ikke stresse for det er bare tull. Det fine er at jeg nå har veldig mye mer ord enn da jeg skrev dette blogginnlegget 🙂
      Så bra at Maxini er en interessant type og at det er fint å lese mer fra prosjektet mitt =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg