The girl who fell beneath Fairyland =D

Fortsatt god jul alle sammen! Nå ser jeg på en av de tusenvis av versjonene av “A Christmas Carol” som er laget, noe som i grunnen passer ypperlig i romjulen. Og i går brukte jeg en hel del gavekort og penger og ditt og datt og nå skal jeg blant annet se My Fair Lady lørdag 2. februar og Oliver! lørdag 2. mars, i tillegg til at jeg har mange fine nye ting, deriblant ny kjole og ny veske og flere nye bøker. Jeg har i grunnen konkludert med at jeg egentlig ikke trenger å dra på biblioteket på en stund fremover for jeg har fryktelig mange uleste bøker stående i hyllene mine nå. Bøker <3 

Men i dette innlegget skal jeg først og fremst bable i vei om en av de fineste bøkene jeg har lest i år og det er “The Girl who fell beneath Fairyland and led the revels there” av Catherynne M. Valente som er oppfølgeren til “The girl who circumnavigated Fairyland in a ship og her own making” (bøkene i denne serien har litt lange titler for å si det sånn). Første boka var en av de aller beste bøkene jeg leste i hele 2011 og “Fell beneath Fairyland”-boka (forkorter tittelen for enkelhets skyld) er en av 2012s store litterære høydepunkter og først skal jeg nå poste en boktrailer (som også er nydelighet).

 

Jeg elsker denne boka. Som den forrige boka byr den på en eventyrlig historie som gir assosiasjoner til både Narnia og Trollmannen fra Oz samtidig som den er noe helt eget og det er så vakkert og fortryllende at det er helt himmelsk. Det handler om September som nå har blitt 13 år og lengter tilbake til det eventyrlige riket hun besøkte for litt over et år siden. Så kommer hun tilbake og Fairyland har forandret seg. Hun må dra til Fairyland Beneath, skyggen av Fairyland og redde situasjonen med hjelp av nye venner og gamle venner og så skjer det masse spennende og slikt.

Det går egentlig ikke an å fortelle om denne boka for den er eventyrlig og vakker, har interessante karakterer og er sår, smart og genial på samme tid, men det funker liksom ikke å prate om denne boka. Den er en av de bøkene som må oppleves for hvis man prøver å fortelle om plottet og alt det der kommer det ikke ordentlig frem nøyaktig hvor episk denne boka er. Så jeg skal ikke si så mye. I stedet skal jeg nå bruke resten av dette innlegget til å poste maaaasse utdrag fra “The Girl who fell beneath Fairyland…” siden det er sitatene fra den som virkelig viser dens brillians. Da setter jeg i gang:

For there are two kinds of forgiveness in the world: the one you practice because everything really is all right, and what went before is mended. The other kind of forgiveness you practice because someone needs desperately to be forgiven, or because you need just as badly to forgive them, for a heart can grab hold of old wounds and go sour as milk over them.

Det er så mye i denne boka som er så inderlig sant og i tillegg nydelig formulert og det er en av dem. Dessuten er det så utrolig presise og herlige metaforer i denne boka og det elsker jeg.

A book is a door, you know. Always and forever. A book is a door into another place and another heart and another world.

Stemmer! Stemmer skikkelig. Det er en annen ting jeg elsker med denne boka. Catherynne M. Valente som er forfatteren bak disse Fairyland-bøkene elsker åpenbart bøker selv og når en forfatters kjærlighet overfor bøker skinner frem i en bok er det en super ting 🙂

That’s Venus, September thought. She was the goddess of love. It’s nice that love comes on first thing in the evening, and goes out last in the morning. Love keeps the light on all night.

The smell of loving is a difficult one to describe, but if you think of the times when someone has held you close and made you safe, you will remember how it smells just as well as I do.

She did not know yet how sometimes people keep parts of themselves hidden and secret, sometimes wicked and unkind parts, but often brave or wild or colorful parts, cunning or powerful or even marvelous, beautiful parts, just locked up away at the bottom of their hearts. They do this because they are afraid of the world and of being stared at, or relied upon to do feats of bravery or boldness. And all of those brave and wild and cunning and marvelous and beautiful parts they hid away and left in the dark to grow strange mushrooms?and yes, sometimes those wicked and unkind parts, too?end up in their shadow.

Det der er så klokt og sant og noe av det jeg elsker med denne boka er at den i stor grad handler om skygger og jeg har en viss fascinasjon overfor skygger. Både i Nanowrimo i år og Julekalenderhistorien min fra i fjor var det skygger involvert og det er særlig en interessant tanke det med ens skyggeselv. I “The girl who fell beneath Fairyland…” er deler av en selv i ens skygge så om man er veldig sjenert så er ens skygge den usjenerte og selvsikre delen av en, det føles på en måte sant at det kan være sånt får man har så mange sider og man viser noen sider mer enn andre, uten at det utelukker at de andre sidene finnes.

September had never been betrayed before. She did not even know what to call the feeling in her chest, so bitter and sour. Poor child. There is always a first time, and it is never the last time.

Det der er så sårt og samtidig stemmer det nok. 

“I don?t want to be a Princess,? she said finally. ?You can?t make me be one.? She knew very well what became of Princesses, as Princesses often get books written about them. Either terrible things happened to them, such as kidnappings and curses and pricking fingers and getting poisoned and locked up in towers, or else they just waited around till the Prince finished with the story and got around to marrying her. Either way, September wanted nothing to do with Princessing.

Heia, September! Jeg liker jo prinsesser veldig godt, men de pleier ofte å enten oppleve kjipheter eller bare sitte rundt og vente på at prinsen skal dukke opp. September i denne boka vil derimot ha det fint og nekter å vente å sitte på at prinser skal dukke opp og det liker jeg veldig godt. Det er en av de mange tingene som gjør henne til en awesome heltinne!

For though, as we have said, all children are heartless, this is not precisely true of teenagers. Teenage hearts are raw and new, fast and fierce, and they do not know their own strength. Neither do they know reason or restraint, and if you want to know the truth, a goodly number of grown-up hearts never learn it.

<3

Do you suppose you will look the same when you are an old woman as you do now? Most folk have three faces?the face they get when they?re children, the face they own when they?re grown, and the face they?ve earned when they?re old. But when you live as long as I have, you get many more. I look nothing like I did when I was a wee thing of thirteen. You get the face you build your whole life, with work and loving and grieving and laughing and frowning.

Det der er også så klokt og sant og nydelig skrevet. 

I can?t imagine a decent maze that would be caught dead without a minotaur. It?s not done! You don?t go out of your house without any clothes on, and a minotaur doesn?t go into the world without a labyrinth to keep him warm.

Morsomt, brilliant og <3 deluxe!

She leaned in, and kissed her Marid gently, sweetly. She tried to kiss him the way she?d always thought kisses would be. His lips tasted like the sea.

Så skjønt og herlig 🙂

Cats don?t have dark sides. That?s all a shadow is?and though you might be prejudiced against the dark, you ought to remember that that?s where stars live, and the moon and raccoons and owls and fireflies and mushrooms and cats and enchantments and a rather lot of good, necessary things. Thieving, too, and conspiracies, sneaking, secrets, and desire so strong you might faint dead away with the punch of it. But your light side isn?t a perfectly pretty picture, either, I promise you. You couldn?t dream without the dark. You couldn?t rest. You couldn?t even meet a lover on a balcony by moonlight. And what would the world be worth without that? You need your dark side, because without it, you?re half gone. Cats, on the other hand, have a more sensible setup. We just have the one side, and it?s mostly the sneaking and sleeping side anyway. So the other Iago and I feel very companionable toward each other. Whereas I expect my drowsy mistress Above would loathe this version of herself, who is kind and quiet and lonely and rather dear, all the things the original is not. My love stands for both. This one pets me more; that one let me pounce on anything I wanted.

Aller mest av alt i denne boka elsker jeg dette siste utdraget jeg skal poste i dag fordi det sikkert er veldig sant og fordi det er så himla nydelig formulert. Og det er jo sånn, man er redd for mørket, men det er i mørket stjernene og ildfluene og uglene bor. Hverken mørket eller lyset er perfekt, alt er bare flere sider av en større helhet og den delen av meg som syns katter er veldig supre dyr elsker ideen om at katter bare har en side, noe som gjør at katters liv sikkert er både ryddigere og enklere enn menneskeliv når alt kommer til alt.

***

Og nå har jeg sitert (med god hjelp av denne nettsiden: http://www.goodreads.com/work/quotes/14556391-the-girl-who-fell-beneath-fairyland-and-led-the-revels-there-fairyland) lenge nok og skal drikke te og spille det nye Pokemon-spillet mitt og generelt finne på andre ting enn blogging. Men jeg tenkte å blogge i neste omgang på søndag eller mandag så da bables vi. Yay! (Og pliiis les bøkene til Catherynne M. Valente, de er vakkerhet!) 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg