Om “Hver dag” og karoliniteter :)

Jeg leser “Monstermenneske” av Kjersti Annesdatter Skomsvold for øyeblikket og liker den veldig godt. Det er så godt skrevet og det er både lettlest og fengende samtidig som den er sår og interessant. Dessuten tenker jeg hele tiden mens jeg leser den og det liker jeg. Noen bøker bare leser man og det er det, men her leser jeg og blir inspirert, tenker og føler at jeg gjør noe mer enn bare å lese mens jeg leser. Ellers har jeg det fint med å være tilbake i virkeligheten med jobbing og alt som følger med. Jeg lurer riktignok av og til på om jeg må virke litt rar siden jeg ikke har filter og ikke klarer å skru hjernen på kun jobbfokusert frekvens, jeg var på jobb i forigårs og så satte jeg sånne plaststøttegreier som man kan sette bøker på slik at de står fremfor å ligge på rekke og skrev “start” på en post it-lapp og fortalte sjefen at de nå var klare for å løpe om kapp. Og i går var det ni pakninger med julemerkelapper eller noe sånt i en plasteske og på den ene siden av dem sto prisen så jeg foreslo at vi, om vi hadde hatt veldig lite å gjøre en dag, kunne lekt tre på rad der den ene var siden med prislappen og den andre den andre siden. Dessuten fikk hun julesanger som jeg skrev som julegave før jul. Jeg gjør slike rare ting og er kreativ og barnlig og forhåpentligvis er det noe som settes pris på siden det er i kreative og barnlige øyeblikk jeg er aller mest meg selv. Og så tenker jeg på “Monstermenneske” og Kjersti som trenger å bli forfatter og så håper jeg at alle de rare tingene jeg gjør kan bety at det er meningen at jeg skal bli det selv for forfattere er jo litt rare. Det største hinderet mitt er at jeg skriver for lite og er for dårlig til å fullføre ting, men jeg er full av ideer og jeg klarer jo å fullføre Nanowrimo så da er jo ikke fullføring umulig.

Nok om det, jeg har egentlig et fokus for dette innlegget. For det første: Heather Headley (som spilte Aida i Aida-musikalen som jeg har på cd og som er basert på operaen med samme navn) kan synge veeeldig bra, nå har jeg lyttet en del til hennes versjon av “I will always love you” i det siste. Yay!

 

Ellers leste jeg jo boka “Hver dag” av David Levithan før jul og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse. Og dette er et av de tilfellene der jeg skrev og slettet og skrev på nytt og pirket og pirket og fortsatt ikke syns anmeldelsen er bra nok, noe som egentlig er et veldig godt tegn siden det betyr at jeg virkelig følte for å finne den beste måten å formidle denne boka. Jeg håper virkelig denne anmeldelsen får frem det gode med denne boka og det ikke fullt så gode og at konklusjonen likevel er lyst til å lese. Så ja, her er anmeldelse av denne boka og så blogger jeg i neste omgang enten søndag eller mandag. Nå skal jeg se film og spille pokemon og skrive og lese kvelden av gårde 🙂 Dessuten har jeg kjeks OG sjokoladeboller!

 

«Hver dag» av David Levithan

 

Tenk om man våknet hver dag og var den samme, men hadde bolig i en ny kropp. Dette er livet til A og har alltid vært livet hans. I rundt seksten år har dette vært A sitt liv og selv om det ikke er ideelt så har A vendt seg til det. Så forandrer alt seg da A forelsker seg hodestups i en jente og det videre oppstår komplikasjoner på andre måter som setter A på prøve og dette skaper til sammen en historie som fascinerer, irriterer og gleder om hverandre og som jeg personlig likte veldig godt.

For det er et utrolig spennende konsept i og med at det vekker en hel masse spørsmål og jeg likte hvordan det får en til å tenke. Over hvor mye ved en som er hjernen og hva som er kroppen, over hvordan det man elsker med noen ikke er kjønnet, men andre ting og at kjønn egentlig er uviktig i den store sammenheng, over hvordan alle er så mye mer enn hva man ser og veldig mye mer. Det er så mange spørsmål og så mange tanker og konseptet for boka kan på en fin måte vekke assosiasjoner til «Animorphs» og boka «The Host» blant annet, samtidig som den er noe helt for seg selv og dypest sett mye mer handler om kjærlighet og menneskelighet enn science fiction.

Samtidig er dette en bok som krever det rette humøret litt og den krever at man ikke stiller for mange spørsmål. Man må velge når man begynner å lese at man skal kjøpe ideen om at noen kan våkne i en ny kropp hver dag (en ide jeg var med på rett og slett fordi det er såpass usannsynlig at det i grunnen gjør det sannsynlig likevel). For noen forfattere liker å forklare alt og David Levithan er omvendt. Jeg føler at hans bøker heller etterlater meg med en hel del spørsmål etterpå og for min del er dette et tilfelle på en forfatter der alle spørsmålene og tankene man sitter igjen etter å ha lest noe av ham er noe av magien. Mens hvis man er veldig teknisk og realistisk av seg og tenker for mye over alt som ikke forklares så faller «Hver dag» i gjennom.

Jeg likte «Hver dag» veldig godt, jeg syntes det var helt ok at jeg stusset over en del ting og at konseptet ikke hang helt på greip hele veien for jeg syntes det var så interessant og dessuten er David Levithan veldig flink til å skrive. Og jeg tror riktignok denne boka hadde vært enda bedre igjen om jeg hadde lest den på engelsk fremfor norsk, men den var fin uansett. Jeg likte karakterene, skildringene, hvordan David Levithan skriver så enkelt og likevel både klokt og vakkert og med en menneskelighet som gjennomborer hver setning, hver linje. Det er så mye ved denne boka som er fint og sant og filosofisk og det liker jeg.

En dum ting er likevel at boka av og til mister omtanken sin på en måte som er litt rar. «Hver dag» preges omtrent hele veien av en stor åpenhet og fordomsfrihet, noe som er naturlig med A sin situasjon, og som også reflekterer David Levithan selv som jeg alltid har oppfattet som en forfatter som er åpen og fordomsfri generelt sett. Men han virker likevel overraskende fordomsfull da han er i kroppen til en kraftig overvektig gutt som det kommer tydelig frem at han tenker på som lat og som en person som har gitt opp (noe som føles urettferdig overfor overvektige og som krasjer litt når boka tidligere har visst stor åpenhet for legninger og slike ting). I tillegg har boka et problem i form av at den kan bli litt belærende av og til og den har en slutt som etter min mening ikke virket særlig gjennomtenkt. Dette innebærer at dette blir en bok som er veldig enten eller, hvis man liker den så liker man den veldig godt og hvis man ikke liker den irriterer man seg en hel masse. Men på en måte er dette veldig fint, det er mye bedre når en bok får deg til å føle noe enn om man er helt sånn «greit nok» og egentlig ikke føler noe som helst. Og jeg liker denne boka veldig godt, jeg vil bare gi et så nyansert bilde av den som mulig. Forhåpentligvis klarer jeg det.

Så saken er vel at dette er en bok som slettes ikke er perfekt og som har en del problemer, men som jeg likevel syns absolutt fortjener å leses. Ikke bare fordi den får en til å tenke, men videre også fordi den formidler en svært original og skjønn kjærlighetshistorie som nok kan appellere til de fleste romantikere og fordi den virkelig får frem hvor viktig det er å leve i øyeblikket.

Dessuten har jeg veldig lyst til å sitere i vei omtrent alt som er postet her: http://www.goodreads.com/work/quotes/18464379-every-day av utdrag fra boka og det lover jo godt og jeg gir denne boka terningkast 5 fordi den etter min mening hadde veldig mye fint ved seg. Anbefales absolutt!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg