Om brannhydranter og monstermennesker =D

Brannhydranten opplever en ny verden som er like fin og like full av lyktestolper selv om det ikke er snakk om den samme. Det er likevel fine lyktestolper, inspirerende og særlig om nettene når de får det til å se ut som trærne er i brann, eller når det snør på sene vinterkvelder og man tenker at alt er svart, men så ser snøfnuggene falle i lyset av en lyktestolpe og tenker at det er vakkert. Brannhydranten kjenner det suggerende suget av minner som drar den tilbake, putter den inn i noen måneder gamle øyeblikk som en del av den har lyst til å skrive på nytt, med en ny ende der alt ender opp som i animerte Disney-filmer. Men hun lever også i nuet og nå er det et nytt år. Alt er fullt av nye muligheter, nye sjanser, alt kan skje og hun er åpen for det meste. 

 

Det over er utdrag fra noe jeg skrev på lørdag og spontant sendte inn til denne konkurransen: http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10056942. Jeg har ingen store forhåpninger eller noe sånt for jeg vet utrolig lite om kjærlighet, men jeg ble bare ganske fornøyd med historien jeg skrev og det er alltid gøy med skrivekonkurranser. Dessuten handler det jo om brannhydranter og lyktestolper, men de to tingene er også brukt som metaforer for andre ting og man kunne skrive ting som novelle så det var det jeg valgte å gjøre. 

Ellers har jeg brukt store deler av helgen til å spille Pokemon Black 2 mens jeg så på ymse animasjonsfilmer som jeg har sett så mange ganger at jeg kan dem utenat og dermed føler at jeg kan følge sånn halvveis med mens jeg ser på. I dag derimot har jeg leid film og slikt er jo ikke halvveis. De skal jeg nok kose meg med å se til helgen 🙂 For øvrig liker jeg livet for tiden, ting går så fint. Og riktignok gruer jeg meg en del til torsdag da jeg har tannlegetime fordi jeg er så lite glad i sånt, men det er teit av meg. At jeg bruker tid på å grue meg eller bekymre meg er jo sant og si riktig idiotisk i og med at jeg i fjor var hos tannlegen for første gang på seks år og da bare hadde et lite hull mellom fortennene, og generelt sett pleier jeg aldri å ha særlig mye problemer, dessuten er tannlegen min koselig (og egentlig ganske søt) og det er snakk om en halvtime av livet mitt på det lengste og oddsen for at det skal være veldig mye galt er jo liten siden jeg da ville trodd at jeg ville ha kjent det. Jeg burde derfor la være å bekymre meg. 

Nok om det. Fin ting: bøker! I morges leste jeg ut “Monstermenneske” og nå tenkte jeg å skrive en slags anmeldelse av den. Til variasjons skyld har jeg tenkt at denne anmeldelsen skal være litt kortfattet til meg å være, men den vil ha med det viktigste likevel. Og da setter jeg i gang:

Dette er boka om Kjersti som er rundt 25 år da boka begynner og er syk med M.E. (kronisk utmattelsessyndrom). Hun føler seg ikke som et menneske når hun er så syk og dette er noe som gjør at hun begynner å skrive. Så følger boka Kjersti gjennom rundt fem år som fører henne fra veldig syk til mye bedre, gjennom to skrivestudier og hen mot debutten høsten 2009 med boka “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”, år som utvikler Kjersti på veldig mange måter og som nydelig formidles i boka “Monstermenneske”, en bok som beveger seg i Knausgårds farvann og er svært biografisk. 

Kjersti i boka er Kjersti Annesdatter Skomsvold, så Kjersti skriver om Kjersti som skriver om Mathea på nitti som er redd for å dø. Det hele funker veldig godt. “Monstermenneske” er en slik bok som er biografi, men samtidig fiksjon og som også er høyst aktuell fordi den også handler om M.E. som jo er en ganske omdiskutert sykdom som jeg syns er et spennende tema rett og slett fordi den er så misforstått. Jeg har ingen erfaring med M.E. selv utenom å lese blogger til noen som har det og vet derfor svært lite om denne sykdommen og det er interessant å lære om. Og det er skummelt, hvordan det ut i fra det jeg har lest blir flere og flere som får M.E. og med det en sånn sykdom som gjør dem veldig slitne og syke samtidig som man ikke kan se sykdommen på utsiden. Jeg er veldig glad for at jeg er så heldig at jeg får lov til å være frisk og ha godt immunforsvar. 

Men først og fremst er det som gjorde denne boka så bra for min del det faktum at den er utrolig godt skrevet. Ikke på den måten at jeg vil sitere i vei slik som med “En brøkdel av helheten” eller sånn at jeg blir gal og full av følelser sånn som med “Chaos Walking”-triologien, men bra på den måten at det er en bok jeg vil huske og tenke tilbake på. Dessuten er det garantert den beste boka jeg har lest i 2013 (uten at det sier så mye siden jeg nå er i ferd med å lese årets andre bok, det er med andre ord ikke så mange bøker å sammenlikne med enda) og jeg likte den kjempegodt. Og det må jo sies at “Monstermenneske” definitivt var en bok som appellerte til min indre forfatterspire. Jeg kjente meg rett og slett igjen en hel del selv om jeg ikke er i nærheten av å være like talentfull som Kjersti. Det må dog innrømmes at jeg følte snev av misunnelse mens jeg leste. Kjersti skriver om “Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg” som hun skriver på i flere år og som hun stadig kaller hjerteboka og det er akkurat det jeg misunner litt. Det å ha en historie som føles så viktig for en at den må skrives. For jeg prøver å skrive og klarer Nanowrimo, klarer å skrive påskekrim og egne julesanger og rare noveller og dikt i ny og ne, men har enda ikke funnet den boka som det virkelig er viktig å få skrevet. Det høres så fint ut å ha en “hjertebok”, en historie som man ikke mister interessen for og som føles virkelig viktig. Jeg mister så lett interessen, skriver, starter på noe nytt, gir opp, prøver på nytt, mister interessen. Og “Monstermenneske” viser jo at det ikke kommer av seg selv, det vises at det går sakte og at det ikke er noen tryllekunst, dessuten vil jeg understreke at misunnelsen ikke er særlig dyp og at jeg unner Kjersti Annesdatter Skomsvold alt godt, jeg bare ønsker meg å ha noe som føles like viktig. Det fine er at denne boka inspirerte meg. Jeg fikk lyst til å skrive av å lese og det er et godt tegn. 

Ellers liker jeg karakterene, jeg liker navnet til forfatteren (Kjersti er navnet på en av mine yndlingsmennesker og Annesdatter syns jeg bare lyder veldig stilig), jeg liker i det hele tatt veldig mye ved denne boka. Samtidig er den ikke perfekt. Det er en bok på over 500 sider og det er mye og jeg tenker at boka nok kunne vært redigert litt til. Den kler å være lang, men man føler også lengden og særlig når man for eksempel godt inn i boka kommer til kapittelet som plutselig fortelles i tredjeperson fremfor i førsteperson som resten av boka. Dessuten blir jeg ikke helt klok på for eksempel forholdet til Hilde og det er også en del i boka som jeg føler at jeg ville ha forstått mye mer av om jeg hadde vært der selv. Men jeg liker derimot at verden ikke blir perfekt automatisk i det øyeblikk Kjersti blir forfatter (jeg pleier å tenke at når jeg blir forfatter vil alt bli magisk og fortryllende, men det er nok aldri så enkelt), det føles realistisk. 

Så jeg syns personlig denne boka absolutt burde leses. Den er helt annerledes enn “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” som mange elsket (og som jeg likte selv om jeg “bare” ga den terningkast 4), men samtidig handler de begge om å formidle en person og de viser begge en forfatter som virkelig har noe på hjertet, noe som gjør at man som leser blir inspirert selv. Jeg gir “Monstermenneske” terningkast 5, håper Kjersti Annesdatter har flere historier i seg og smiler avslutningsmessig litt over påstanden min i begynnelsen av dette innlegget om en litt kort anmeldelse. Yeah right, den ble visst ikke så kort likevel! Ja ja 😉
***

Men nå, nå skal jeg finne på andre ting som å lese, spille Pokemon Black 2 og se film eller andre finheter. Og så blogger jeg nok i neste omgang enten onsdag eller torsdag så vi bables! =D 

2 kommentarer
    1. Så fantastisk originalt å skrive om brannhydranter og lyktestolper i en skrivekonkurranse om kjærlighet! Morsomt 😀
      Er ikke særlig glad i tannleger jeg heller, men nå kan jeg faktisk ikke huske sist gang jeg var hos tannlegen, kanskje på tide med en ny time? Neeeida, haha. Lykke til!
      Fin anmeldelse 🙂 Har ikke lest boka, men kanskje jeg burde? Man bli jo som du sier veldig glad for at man er frisk når man leser slike bøker.

    2. Så bra, jeg tenkte at det var originalt selv, det er jo antakelig ikke så mange andre som har akkurat den ideen 🙂 Og takk, tannlegetimen går nok fint. Forøvrig fint at anmeldelsen falt i smak og ja, det er en sånn bok som gjør at man setter veldig pris på at man selv er frisk 🙂 Takk for kommentaren!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg