Les Miserables!

Heisann! Det er tirsdag, jeg driver med middag nå og har derfor ikke tenkt å bruke så lang tid på dette blogginnlegget og livet er fint. Jeg har en slik fin periode da jeg er veldig kreativ og finner på veldig mye rart og et eksempel på det er jo min nye header 🙂 Og jeg har nå tenkt å poste dette:

 

Jeg har nemlig sett Les Miserables nå og den var omgawesomeepiskelskgenialhimmelsk, du skjønner tegninga. Og som forventet har den inspirert frem en veeeldig laaang og grundig og digresserende anmeldelsesdings og den skal jeg herved poste og bruke resten av dette innlegget på. Så skal jeg blogge igjen enten torsdag eller fredag (etter å ha overlevd farlige og skumle ting som å borre hos tannlegen) og nå håper jeg anmeldelsen faller i smak. God fornøyelse!

Les Miserables

 

Det var en gang en jente på rundt elleve, tolv år som oppdaget en VHS med «Les Miserables: 10th. Anniversary Concert» på biblioteket, lånte den og ble frelst på minutter. Jenta var i utgangspunktet glad i musikaler, selv om hun ikke hadde nådd den obsessende graden av musikalkjærleik hun i senere år har oppnådd, og ble bare enda mer overbevist da hun hørte Lea Salonga synge «On my own», Colm Wilkinson synge «Bring him home», Ruthie Henshall synge «I dreamed a dream» og aller viktigst: Philip Quast briljere som Javert. Den unge jenta var i himmelen, ropte ut sin mor som bare måtte høre ting siden de var såpass episke og fikk i senere tider tak i Les Miserables-cden med akkurat denne konserten. Årene gikk og førte med seg flere musikalkjærleiker, Les Miserables-konsert på Oslo Spektrum og generelt mye fint og plutselig var året 2013 og Les Miserables-filmen kom endelig på norske kinoer og det var søndag og jenta var på kino sammen med en venninne og så den og skrev dermed et nytt kapittel i eventyret om en musikal og jenta som elsket den.


Her kunne jeg skrevet snipp, snapp, snute. Men det er mer å fortelle. Først og fremst kan jeg røpe, selv om det nok er veldig opplagt, at den unge jenta var meg og at jeg nå er like overbevist som for to dager siden om at denne filmen var episkhet deluxe. For det er storslått og fantastisk og jeg har nå hatt to og en halv times magi og det er verdt å feire.

 

Les Miserables var først en bok (som jeg leste da jeg var rundt tretten år mest fordi jeg elsket musikalen og dermed ville lese boka) og ble deretter musikal, selv om den har blitt fortalt i utallige versjoner utenom musikalsjangeren. Først og fremst er det dog boka og musikalen man tenker på når noen sier Les Miserables. Og som historie er det slett ikke rart den inspirerer. Her følger vi Jean Valjean som havner i fengsel og så har en sånn midlertidig friperiode som han bruker til å skaffe seg et nytt liv, hele tiden med inspektør Javert i hælene. Og i tillegg handler det om utrolig mye mer og det formidles opp til flere skjebner, alt med en omtanke og lidenskap overfor historiene som fortelles som gjør at man blir betatt selv. Les Miserables er kanskje den musikalen som favner bredest, som forteller den mest storslagne og episke historien og det er med andre ord ikke det spor rart at hundrevis, ja tusenvis har sett denne musikalen i ymse versjoner og nytt hvert sekund. For min del handlet Les Miserables mest om Eponine og Javert. Eponine fordi man forstår henne, man har alle en gang elsket eller likt eller i det minste hatt interesse for noen som man ikke kan få. Javert fordi han er så ekstremt fascinerende i og med at han ser verden i svart-hvitt og ikke aner nyansene. Han tror på loven, på regler, tenker at alt skal være sånn og sånn og faller når han innser at han har tatt feil og at ting alltid er mer nyansert. Det fascinerer meg hvordan Les Miserables handler om to menn som velger hver sin vei og hvor mye historien sier om hva som egentlig er det rette.

 

Og nå kommer jeg til filmen endeligvis etter nok av digresjoner. Jeg satt i kinosalen; spent, usikker, bekymret, nysgjerrig, håpefull og interessert og så begynte filmen og alt var vidunderlig. Jeg elsket stemningen, filmingen, musikken (selvfølgelig), historien, skuespillet. Kort oppsummert: jeg var i himmelen!

 

Jeg syntes skuespillerne var fantastiske. Ok, så synger ikke Russell Crowe like fantastisk som Philip Quast, men han tar det igjen i innlevelse og flott skuespill, han gir alt og den litt rocka rufsetheten i stemmen hans gjør seg egentlig veldig godt i rollen og gir den noe nytt. Og vi har Hugh Jackman og jeg visste jo at Hugh Jackman kunne synge (han var jo med i musikaler lenge før han var Wolverine), men han gjør en utrolig sterk prestasjon som Jean Valjean. Anne Hathaway på sin side leverer helt fantastisk skuespill som Fantine og synger veldig bra i tillegg (hun fortjener definitivt Oscar syns jeg) og jeg digget valget av skuespillere når det gjelder Thenardier-paret. Videre er Eddie Redmayne antakelig min nye crush pga. hans tolkning av Marius og Samantha Barks er super som Eponine. Jeg kunne nevnt mange flere, jeg kunne på en måte nevnt alle for fellesnevner for alle i denne filmen er at de gir alt. Uansett stor eller liten rolle kaster de seg ut i det, gir alt og så får det så være om noen har en falsk tone i ny og ne.

 

På en måte er dette en av de tingene jeg likte veldig godt med denne filmen. Grunnet blant annet valget om at all syngingen skulle være live og at bakgrunnen til mange av skuespillerne slett ikke er Broadway og West End er ikke syngingen perfekt og akkurat det liker jeg veldig godt. At en og annen tone kanskje blir litt ustø bidrar til realismen og jeg er også en av dem som føler at skuespillet alltid er viktigst. Det gjelder i grunnen både scene og film når det gjelder musikaler, jeg syns skuespill og formidlingsevne alltid er det som burde være hovedfokus. For om man synger jævlig bra, men ikke er en god skuespiller eller formidler så rakner alt sammen uansett om man så kan nå de høyeste toner og vel så det. Og i filmmusikaler syns jeg skuespilldelen er ekstra viktig for med filmmediet ser man ansiktene mer, ser mimikken, de små grepene som bevegelser, alt slikt ser man mer av og da blir verdien av skuespillet bare enda viktigere.

 

I Les Miserables-filmen er det flott sunget, men enda mer er det fremragende skuespill og det er det som gjør at man sitter der med tårer i øyekroken og er helt paff når man omsider forlater salen, allerede fylt av et ønske om å se den igjen, se Les Miserables-filmen flere ganger.

 

Alt er så gjennomført. Skuespillet, musikken, kostymene, filmingen, stemningen, fotografiet, alt er flott og fint og dette er en film som absolutt fortjener skryt i massevis. Samtidig er det ingen perfekt film.

 

Et problem er tidsaspektet for i begynnelsen står det årstall og man har en slags ide om når ting skjer og hvor lang tid ting tar. Men utover i filmen forsvinner dette og det gjør at man mister oversikten litt. Dette er likevel et lite problem. Et litt større problem er valget om å ta vekk deler av noen sanger. Dette skaper for meg et lite problem i scenen i kloakken der herr Thenardier egentlig har en liten sang mens han stjeler eiendelene til de døde. Man ser jo dette så vidt og hører jo en strofe fra denne sangen, men det dveles lite på og mens det ikke skaper noen problemer for historien er det likevel litt problematisk i og med at det er denne sangen og denne scenen som viser råttenheten til Thenardier ordentlig. For ellers så er de ufyselige, men mest comic relief og denne scenen viser deres rette ansikt og gjør at man ser at de virkelig er avskyelige mennesker. Videre syns jeg sangen «Suddenly» var totalt uinteressant og unødvendig og bare virket puttet inn for å kunne konkurrere i kategorien Oscar for beste originale sang.

 

Likevel er dette små bagateller i en film som jeg vil understreke at jeg først og fremst tenker på som en fantastisk opplevelse. Og jeg skal definitivt ha den på dvd, vurderer sterkt å se den på kino igjen og liker nå Les Miserables-musikalen enda mer enn før. Terningkast 6 og de varmeste anbefalinger! <3 

4 kommentarer
    1. Etter anmeldelsesdingsen din er jeg ENDA mer imponert over Les Miserables. Jeg visste nemlig ikke at alle sangene var sunget live i filmen! Blown away!
      Forresten så skal jeg snikreklamere litt her hos deg, men bare fordi det passer så bra 😉
      Et band fra hjembyen min, “Trendsettarklubben” har kommet med sin første singel (og det er ganske stort, for byen min er bitteliten og det er sånn ca. det andre bandet som faktisk har “blitt til noe” her i fra). Det er ikke helt min type musikk, og sikkert ikke din heller, men sangen heter Karoline, så jeg tenkte på deg likevel 😉 (refrenget er kanskje noget fengende? Det fester seg iallfall på hjernen så jeg har brutt ut i “KAROLIIIINEE” i både tide og utide de siste dagene)
      http://open.spotify.com/track/45tgd9jFsye1ED0epl0MHJ
      🙂

    2. Jeg veit, det er totally amazing (live-syngingsgreia)! Og takk for tipset, skal sjekke det ut post-Idol 😉 Kult å dele navn med en sang =D

    3. Har hatt lyst til å se denne lenge nå, men har ennå ikke fått somla meg til å få gjort det. Blei litt urolig da jeg leste FilmMagasinet sin anmeldelse, men jeg stoler mer på deg. Gleder meg!

    4. Stol mest på meg, liker Filmmagasinet, men den anmeldelsen er jo idiotisk (den klager jo på en musikal for å inneholde mye synging og da har man misforstått litt vøtt). Bra at du gleder deg, den er episkhet! =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg