someday this pain will be useful to you = fin og ellers, se: en vakker himmel

Heisann! Nå skal jeg straks lage middag (røkte kjøttpølser) og så skal jeg finne på masse fint utover kvelden. Ellers har jeg vært på yndlingskaféen (elsker den), leid filmer og generelt hatt det fint og nå sitter jeg altså her. Og fakta er at jeg i grunnen ikke har så veldig mye å bable om nå, dessuten skal jeg poste en laaang bokanmeldelse uansett så nå tenkte jeg bare å poste dette:


Å, så himla vakker himmelen var (på fredag, tror det var fredag, kan ha vært torsdag også, husker ikke helt, men det spiller ikke så stor rolle) forleden dag. Innmari inspirerende <3

Og nå skal jeg altså bruke resten av dette innlegget på å anmelde en veldig fin bok og så kommer nok neste blogginnlegg enten torsdag eller fredag. Talast!

?Someday this pain will be useful to you? av Peter Cameron

 

Noen bøker er herlige på grunn av skrivestilen. På grunn av setninger i massevis som man blir betatt av og elsker og som man får lyst til å sitere i vilden sky til alle som skulle være interesserte. Dette var en sånn bok.

Vi følger James Sveck i New York gjennom en kort periode sommeren 2003. James er 18 år, skeptisk overfor ideen om å gå på college slik alle forventer at han skal og liker bare to mennesker og det er bestemoren hans og John som han jobber sammen med (og blir forelsket i). Og så drar han til en psykolog i ny og ne, sukker over livet og ser ned på folk rundt seg og det er ikke det at det nødvendigvis skjer så mye. Men det som skjer er så godt fortalt og hele historien er så himla fint skrevet og formidlet at jeg sitter igjen og tenker at om Peter Cameron skrev en lang utlegning om maling som tørker så ville det vært interessant lesning det og. Denne boka er rett og slett veldig fin.

 

For det første liker jeg James. Mens de andre karakterene ikke er like utviklet så gjør ikke det noe siden dette på alle måter er James sin historie, han er fortelleren, han er i fokus og dette er i grunnen en bok som kan betegnes som mer innadvendt enn utadvendt, noe som her er en fin ting. James er vanskelig, kverulerende, pirker en del på hva andre sier og er i grunnen ganske irriterende og nettopp derfor liker jeg ham. Jeg kjenner meg igjen i ham selv om vi er svært forskjellige og jeg liker å følge ham boka til ende.

 

Videre liker jeg at ting ikke ordner seg på magisk vis på slutten. Jeg har ikke tenkt og spoile noe, men jeg liker veldig godt hvordan denne boka rett og slett handler om en kort periode i en gutts liv og sånn sett er ganske hverdagslig og jeg liker å tenke at James får det litt lettere etter boka er over selv om det fort er klart at han er en sånn person som ofte vil ha det vanskelig og som tenker så mye at ting som er enkelt blir vanskelig det og. Jeg liker ellers hvordan James er homofil uten at dette blir en big deal i boka. Det er en del av ham, men slettes ikke alt. Og jeg liker New York-settingen og stemningen og aller mest liker jeg altså hvordan ting er skrevet. Dette er en sånn bok der jeg tidvis tar meg i å lure på om Peter Cameron rett og slett har sett inn i hjernen min for det er så mange ting her som er så presist uttrykt at det nesten ikke er måte på. Og her er noen utdrag for å vise dette:

 

I often feel like I want to think something but I can’t find the language that coincides with the thoughts, so it remains felt, not thought. Sometimes I feel like I’m thinking in Swedish without knowing Swedish.

*

I wish the whole day were like breakfast, when people are still connected to their dreams, focused inward, and not yet ready to engage with the world around them. I realized this is how I am all day; for me, unlike other people, there doesn’t come a moment after a cup of coffee or a shower or whatever when I suddenly feel alive and awake and connected to the world. If it were always breakfast, I would be fine.

(Utrolig fint formulert, jeg liker dette veldig.)

*

Most people think things are not real unless they are spoken, that it’s the uttering of something, not the thinking of it, that legitimizes it. I suppose this is why people always want other people to say “I love you.” I think just the opposite – that thoughts are realest when thought, that expressing them distorts or dilutes them, that it is best for them to stay in the dark climate-controlled airport chapel of your mind, that if they’re released into the air and light they will be affected in a way that alters them, like film accidentally exposed.

*

Sometimes I envy religious people for the comfort of believing. It would make everything so much easier.

(Det jeg nevnte med å se inn i hjernen min, her er et godt bevis. Jeg har ofte tenkt akkurat dette, at det må være fint å tro på noe som Gud eller noe sånt, for det må være en trøst i å tro på noe i de tilfellene da noe virker håpløst. Dessuten har man noen å skylde på, fremfor å skylde på seg selv.)

*

I’m not a sociopath or a freak (although I don’t suppose people who are sociopaths or freaks self-identify as such); I just don’t enjoy being with people. People, at least in my experience, rarely say anything interesting to each other. They always talk about their lives and they don’t have very interesting lives. So I get impatient. For some reason I think you should only say something if it’s interesting or absolutely has to be said.

*

I thought that under the circumstances the best thing to do might be to get out of the house, so I took our dog, a black standard poodle named Miró, to the dog run in Washington Square. Miró, who seems to think he is human, doesn’t really enjoy the dog run, but he will sit patiently on the bench beside me, observing the simple canine ways of other dogs with amused condescension.

(Jeg liker vokabularet i denne setningen for å si det sånn og generelt hele denne setningen kanskje mest av alt i hele boka og det sier en del siden det er en hel del sitering på gang her.)

***

Så konklusjonen er at jeg gir denne boka en sterk femmer og en klar anbefaling og har nå lyst til å få lest masse mer av Peter Cameron. Yay!

5 kommentarer
    1. Jeg liker egentlig handlingsmettet spenning/fantasybøker, men kanskje jeg burde prøve meg på en annen sjanger? :p Finnes denne boka forreste oversatt til norsk? Ikke at jeg absolutt må lese på norsk, hadde bare vært spennende å se hvordan formuleringene var utformet på norsk :p Veldig fin anmeldelse, jeg liker å kunne lese litt utdrag fra boka i anmeldelser, da får man et litt ordentlig inntrykk, og klarer å se om dette er en bok man klarer å lese eller ikke :p

    2. Fint at anmeldelsen falt i smak og jeg liker litt utdrag i bokanmeldelser selv, det gir som du sier et visst inntrykk. Og det er en veldig fin bok, men jeg tror ikke den er oversatt til norsk. Takk for kommentaren! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg