Oliver!

Heisann! Det er sol, det er søndag og jeg tror jeg skal prøve å få vært litt utendørs i dag, det er jo kjempefint vær nå! Vi får se hva jeg gjør. Ellers så gikk det altså veldig fint i går med mitt tette program med to musikaler fulgt av spillkveld og jeg var riktignok ekstremt trøtt da jeg satt på t-banen hjem igjen i går kveld, men likevel. Alt funket fett så yay! Og min nye plan for måneden er å skrive mange krimhistorier siden jeg koser meg så mye hvert år når jeg skriver påskekrim. Det er rart for jeg har liten interesse for å lese krim, men å skrive det syns jeg er kjempegøy. Og jeg har en slags ny frihet når det gjelder å skrive for før drømte jeg om å gi ut bøker og bli forfatter og jeg drømmer jo teknisk sett om det fortsatt, men nå er målet mitt mest å ha det gøy. Det viktigste for meg nå er faktisk at jeg skriver i hvert fall litt hver dag, alt er mer enn ingenting, og at jeg koser meg med det =D 

Ellers skal jeg egentlig ikke bable så mye mer siden jeg har en sånn megalang anmeldelse av Oliver som skal postes, men jeg tenkte å blogge i neste omgang på onsdag tenker jeg og nå kommer Oliver-obsessingsdelen av dette blogginnlegget! 

 

Oliver!

 

Et av de stedene der jeg føler meg aller mest hjemme er i teateret. Jeg ønsker meg ikke noe mer enn å være publikum, men skulle til gjengjeld gladelig vært publikum for det meste for det er så fint. Og jeg satt der i salen på Oslo Nye i går og så «Oliver!» og alt føltes så riktig og så gikk jeg ut av salen og gikk og sang diskré for meg selv på vei til Humanismens Hus og ja, jeg vil se den igjen. Jeg er antakelig rett og slett nødt til å se den minst en gang til!

Historien er kjent, dette er Oliver Twist av Charles Dickens tilsatt musikk. Og jeg er en av dem som, hvis en musikal er basert på en bok eller en film eller hva som helst, alltid liker musikalversjonen best. Dette er sånn sett intet unntak. Her har vi en musikal med utropstegn i tittelen, sanger som får deg til å bli henført og generelt mye episkhet og jeg har ikke tenkt å bable særlig mye om plottet, men gå videre til andre viktigheter.

I første omgang har vi sangene. En ting jeg alltid ønsker meg er at programbladet skal skrive ned titlene på sangene og det skjer med «Oliver!», noe som gjør det enda enklere for meg når jeg nå skal nevne litt om hvilke musikalnumre jeg likte best. Mens sangene før den tid også er fine så er det «Se på deg som en venn» som virkelig gjør at man går fra og bare like det man ser til virkelig å elske det. Artful Dodger (eller Sløye Dodger som han kalles på norsk) er sammen med Gavroche fra Les Miserables en av de to aller mest episke musikalkarakterene blant gutter under tolv år. Og jeg så Kristian Verpe Indrebø som Artful Dodger og han var el fantastico med attitude og sjarm i massevis, super stemme og alt som skal til for å kose seg ratt. Jeg elsket «Jeg gjør alt du vil», «Det er et fint liv» (som jeg syns det er kult at hadde en mørk reprise i andre akt, jeg liker mørke repriser som gjør at en sang plutselig får en dypere mening) og «Vurderer situasjonen» fordi Geir Kvarme er fenomenal som Fagin. Og OMG altså, «Jeg vet han trenger meg»! Wow! Trine Wenberg Svendsen. Kombinasjonen av en flott sangstemme og orkestrering som løfter alt til et nivå av episkhet på så høyt plan at man blir blåst av banen. En teit person like foran meg i publikum satt faktisk og holdt seg for ørene fordi det var så høy musikk og hun har jo misforstått alt. Jeg er ikke spesielt glad i høye lyder vanligvis, men når det er musikal og ekte orkester og alt det der så skal det være høyt. Da skal alt være så storslagent og fantastisk at man blir fullstendig overveldet på den beste måten og det blir man med «Oliver!». Og å så kul «Mitt navn» var. Det er litt fint når en karakter blir så skummel og ubehagelig at man egentlig nesten fryder seg litt over det. Jeg tror egentlig jeg bare kunne nevnt omtrent alle sangene basically, men det er bare fordi det er så bra. Jeg kjente jo sangene fra før siden jeg hørte på Oliver!-kassett fra 1992-oppsetningen superofte som liten og har sett filmen utallige ganger, men ting blir mye sterkere når man ser det på scenen, rett foran en. Og det var sånn kjempekult i pausen for Linn Skåber var der siden sønnen hennes i dag hadde hovedrollen som Oliver (han var for øvrig kjempeflink) og jeg var teite meg og begynner å bable som en idiot sånn «å du var så flink i Scener fra et ekteskap og det er dødskult at sønnen din er med i Oliver og han er kjempeflink» og det blir litt sånn med skuespillere og meg. Jeg tar av og blir henrykt og ekstatisk og beundrer dem så mye. Ååå <3

Anyway. Skuespillet var gjennomført fabelaktig, alle barneskuespillerne var supre og musikken løfta taket og fylte salen skikkelig og var fantastisk. Men det var så mye mer som var bra. Scenografien for eksempel. Jeg tenker mer og mer over ting som scenografiske løsninger når jeg ser teater og tror muligens dette er den musikalen jeg har sett med den kuleste sceniske løsningen. Wow! Og koreografi, kostymer, alt sammen var helt himla fint. Ja, jeg var i musikalhimmelen. Jeg vil tilbake. Siden det er alternerende roller hva angår Oliver og Dodger vil jeg se den med Magnus Bjerke Hofgaard og Sigurd Spørck Thoresen i rollene også sånn at jeg kan sammenlikne, det hadde vært kjempegøy. Og jeg liker hvordan det var sangnumre på gang nesten hele tiden og hvordan det med pause varte i nesten tre timer (man får mye for pengene med andre ord) og hvordan dette viser at Oslo Nye Teater kanskje er det viktigste teateret vi har i Oslo. For ja, jeg har sett mye fint på Det Norske Teatret og Folketeateret, det er ikke det, men Oslo Nye Teater er det teatret som har vært mest imøtekommende overfor meg føler jeg som den musikalnerden jeg er og de vil så mye. Det er teatret som aller mest er Oslo og jeg elsker det.

Og det er egentlig bare to ting jeg vil trekke ned for hva angår «Oliver!»-oppsetningen. Det ene er hvordan de har gjort sangen «Hvor finnes kjærlighet?», jeg klarer ikke å forklare det, men det er som om de har gitt sangen flere lag for å gjøre det enda sterkere og det virker ikke helt sånn jeg ser det. Men det er jo smak og behag. Jeg er også litt skeptisk overfor sangen «Din begravelse», men det er mest fordi den ikke er med i filmen eller på kassetten jeg har hørt før så den var helt ny for meg.

Disse tingene er dog bare småting og her har vi teater som forteller historien på fabelaktig vis, som rører og imponerer og som gjorde meg fra meg av lykke og tilfredshet for dette er meningen med livet. Å bli så glad av noe, hva kan vel være mer meningsfylt enn det! Terningkast 6!

4 kommentarer
    1. Jeg burde virkelig reise meg opp av sofaen og dra på en musikal en gang, det høres så koselig ut! Jeg synes krim er vanskelig å skrive, men veldig morsomt! Håper du legger ut noe av krimnovellene du skriver 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg