Et innlegg som inneholder både barter og brannhydranter :)

Heisann! Det er kanskje bare stort i mine øyne, men en temmelig fenomenal ting er det faktum at anmeldelsen av “Oliver!” ikke bare falt i smak hos Oslo Nye (jeg posta den på Facebook-siden deres), men de linka til den de også og det resulterte i at dette innlegget fikk over 20(!) likes på Facebook. Jeg syns det var veldig kult i alle fall 😉 Ellers så er livet fint. Og nå har jeg nye ting siden TGR har masse billig tull som lurer en til å tro at man bare har funnet frem noen få ting, men likevel ender opp med at alt sammen koster en 80 kr. Det fine er at jeg dermed har en sprettball, en ny hårstrikk, maleskrin med maling og pensel (jeg skal etter hvert finne frem til min indre kunstner) og verdens mest awesome post-it lapper, jeg mener bare se:

Ok, teknisk sett er det memoblokker, men de funker fett som post-it lapper i alle fall og de er fryktelig episke 🙂 Yay!

Det har ikke skjedd så mye annet spennende å melde. Jeg er nå i gang med andre boka i “Alcatraz”-serien til Brandon Sanderson som jeg nå forguder littegrann, jeg er random og blid og drikker masse te, jeg koser meg for tiden med å se finfine filmer som jeg har sett mange ganger før og jeg har lånt filmer på biblioteket som jeg skal se til helgen. Og det er en del ting jeg har planer om å anmelde etter hvert, men nå tenkte jeg å poste en historie. VG hadde nemlig en konkurranse der man skulle skrive om Umulig Kjærlighet og kunne vinne tur til Paris og å få historien postet i VG Helg. Og greit nok, jeg hverken vant eller var blant finalistene, men det betyr ikke noe annet enn at det var andre historier som falt mer i smak hos juryen. Sånt skjer, bedre lykke neste gang kanskje 🙂 Uansett ble jeg ganske fornøyd med historien min som er løst inspirert av sanne hendelser (jeg har ikke tenkt å røpe noe om snevene av sannhet i historien, det kan tolkes fritt), men samtidig handler om ting som brannhydranter og lyktestolper. Ja, jeg er merkelig 😉 Anyway, jeg tenkte å poste historien her og bruke resten av dette innlegget på den og deretter blogge i neste omgang enten fredag eller lørdag og da vil jeg nok anmelde et eller annet. Vi bables og god fornøyelse. Håper historien faller i smak:

 

Som en brannhydrant og en lyktestolpe

 

Dette er en liten historie om kjærlighet av det ulykkelige slaget. Ulykkelig mest fordi den var umulig. Av flere grunner. Vi bodde mentalt på hver vår planet, vi ønsket forskjellige ting og vi var i grunnen mest som en brannhydrant og en lyktestolpe.

Tenk deg lyktestolpen. Han er høy, har et lyst hode og alt han vil er å passe på. Være en stille vokter, en man kan stole på som alltid er der, for lyktestolper går ingen steder. Litt fordi det er teknisk sett umulig for dem, hadde de blitt levende ville de uansett hatt bare en fot og måttet hoppe rundt, noe som videre hadde blitt komplisert av deres mangel på armer som kunne holdt om en stokk. Kanskje hadde den falt over ende, blitt liggende på bakken i all sin lengde og så tenkt litt over livet og hvordan ting gikk som de gikk. Det er kanskje like greit at lyktestolpen blir stående.

Så har vi brannhydranten. Alltid kledd i rødt og ikke særlig høy, men full av ideer, i dette tilfellet representert av vannet inni henne. Hun er uvanlig, skiller seg ut siden det egentlig ikke er så mange brannhydranter å finne i Oslo lenger. Kanskje var det flere før, hun aner ikke. Hadde brannhydranten blitt levende hadde den antakelig hatt mest lett for å bare bli stående den og. Det hadde uansett ikke gjort den så mye. Når den står der kan den betrakte lyktestolpen uten at noen kan beordre den til å snu seg eller vende blikket hen. Den kan bare stirre i vei på denne ene som den fascineres av, ingen kan stanse den fra det.

Om natten kan brannhydranten drømme at den og lyktestolpen er mennesker som jobber samme sted, møtes hver dag og har stotrende konversasjoner der ordene føles fremmede og alt ender opp som fragmenter. Brannhydranten vet at det er sånn det er, men at det også er naturlig, ting blir nødvendigvis litt knotete når følelser er involvert. Dessuten er hun så uvant med kjærlighet at hun prøver å lete etter en bruksanvisning eller en fasit og bare blir mer skremt av sannheten som jo er at slikt ikke finnes. I stedet er alt individuelt fra gang til gang og mange lærer aldri helt reglene. Kanskje er det heller ikke meningen at det skal være noen regler.

Lyktestolpen ser også brannhydranten og vet ikke hva den føler. Hun er så rød og så brusende, boblende, en gang vil hun kanskje sprute av gårde, være som en brusflaske som har blitt ristet på og deretter åpnes. Og han liker henne, litt, han tror i alle fall det, men han er redd for at ting skal bli for seriøst. Han vet ikke at brannhydranten er redd for akkurat det samme. Men om nettene råder drømmene og der er alt mulig. Der er de mennesker som drar på kafé og kino og prater sammen og det er kanskje hun som prater mest siden han er mer sjenert, men det gjør ingen ting. Og noen ganger ser han på henne og blir fylt med et behov for å si noe passende, men så prøver han å si dette noe og ordene slår krøll på seg. I stedet blir det bare kaos og hun skjønner ingenting og han skjønner seg ikke på seg selv og ingenting gir egentlig mening. Og i det virkelige liv kan han ikke si henne noe som helst siden de ikke kan snakke, ingen har lært lyktestolper eller brannhydranter sånt, ingen har vel sett på det som viktig nok. Men da trøster det ham at de er like håpløse i drømmene, at å være et menneske ikke forenkler alt. Det skaper om noe bare mer frustrasjon.

Vi var som lyktestolpen og brannhydranten og kunne aldri helt nå hverandre. Ikke at vi ikke prøvde.

Du var som lyktestolpen. Stille, men genuin og du gjorde deg aldri til. Det ville antakelig aldri falt deg inn en gang. Og det var det jeg likte for jeg var mye av det samme. Meg selv fullt og helt. For min del har jeg alltid tenkt at alle skulle vært slik. Gått gjennom livet uten masker, uten å prøve å være noe mer enn seg selv. Innsett at man er langt i fra perfekt, perfeksjon finnes ikke, men omfavne sine rariteter. Være den som pynter lyktestolper med post it-lapper med små meldinger (du er episk og ha en fortreffelig dag), komme med kreative innfall på jobb, gjøre slike rare ting mens man føler seg litt som Luna Lovegood og like det. For det vakreste i verden er det genuine.

Noen ganger ser jeg noen smile et barnlig smil, et sånt smil som er helt som smilet de hadde som liten og som er helt ubevisst. Da mister de masken, er seg selv fullt og helt og det gjør dem enda mer inspirerende enn de var før. Og jeg liker å tenke at jeg både er flink til å få frem det genuine i andre og å være genuin på denne måten selv. I alle fall håper jeg det.

Du var en av dem som ga mest inntrykk av å like dette. Du smilte til meg når jeg var merkelig og husket på tingene jeg sa og det ga meg tro på at vi var meningen. Litt som i eventyrene. At vi hørte sammen. Men jeg tok feil.

På en måte var det forståelig. Brannhydranter klarer ikke å gi seg helt hen til noe eller noen. Til slutt vil de gjøre det, tas i bruk og sprute i vei med sjel og sinn. Men ikke enda. Brannhydranten ser lyktestolpen og tenker til dels at den kanskje ikke er klar uansett. For kjærlighet er så stort og så viktig og et enormt ansvar og når man har hatt problemer nok med å passe på seg selv blir slikt vanskelig. Og lyktestolpen tenker på drømmene sine der den og brannhydranten er mennesker som stotrer og stammer seg gjennom konversasjoner og innser at den ikke vil at ting skal bli mer seriøst. Og når noe skjer og brannhydrantens liv tar en ny retning mister de kontakten.

Lyktestolpen står på stedet hvil og ser og ser, men ser ingen brannhydrant. I stedet ser den livet som er fint, men annerledes og har blandede følelser. En del av den er vemodig for en avskjed er alltid rart og det var noe som lå i lufta, som aldri ble helt reelt, uten at det stoppet dette noe fra å være der. Men samtidig har man minnene.

Brannhydranten opplever en ny verden som er like fin og like full av lyktestolper selv om det ikke er snakk om den samme. Det er likevel fine lyktestolper, inspirerende og særlig om nettene når de får det til å se ut som trærne er i brann, eller når det snør på sene vinterkvelder og man tenker at alt er svart, men så ser snøfnuggene falle i lyset av en lyktestolpe og tenker at det er vakkert. Brannhydranten kjenner det suggerende suget av minner som drar den tilbake, putter den inn i noen måneder gamle øyeblikk som en del av den har lyst til å skrive på nytt, med en ny ende der alt ender opp som i animerte Disney-filmer. Men hun lever også i nuet og nå er det et nytt år. Alt er fullt av nye muligheter, nye sjanser, alt kan skje og hun er åpen for det meste.

Og jeg kalte dette en historie om ulykkelig kjærlighet, men det er ingen trist historie. For brannhydranten er meg og jeg er lykkelig og vet at dette bare var et kapittel i livets bok. Livets bok har så mange sider og så mange kapitler og en dag kan en brannhydrant og en lyktestolpe være på samme planet og så vil alt stemme. I mellomtiden skal jeg leve, puste og finne tryllestøvet i livet for det finnes overalt.

Blant annet mellom linjene i bøker og blant uoppdagede lyktestolper. 

4 kommentarer
    1. Jeg likte denne: “Det er likevel fine lyktestolper, inspirerende og særlig om nettene når de får det til å se ut som trærne er i brann, eller når det snør på sene vinterkvelder og man tenker at alt er svart, men så ser snøfnuggene falle i lyset av en lyktestolpe og tenker at det er vakkert.”
      Jeg forestiller meg bare lyktestolpene om natten når du ser ut av vinduet, ah. Det er vakkert.
      En fin fortelling, jeg liker fortellinger du kan tolke litt hit og litt dit.
      Og hvor i alle dager kjøpte du de post-itsa?? Hvor er TGR? O:

    2. Så bra at historien og det utdraget falt i smak 🙂 Og de har i alle fall TGR på Stovner Senter, men jeg sjekka nettsida til TGR nå og det ser ikke ut som om de har noen nord for Bergen. Men det er visst en ganske ny butikk i Norge så det kan jo hende det blir flere forretninger etter hvert.

    3. Haha, fantastiske post-it lapper! Jeg synes fortsatt at å skrive om lyktestolper og brannhydranter er veldig originalt, jeg likte spesielt de to siste setningenene, en søt og magisk avslutning!
      Jeg tenker nok at denne var litt for kreative for juryen i vg 😉 Hehehe.

    4. Jeg tror jeg generelt ender opp med å være for kreativ for skrivekonkurransene jeg er med på 😉 Ellers takk for fine ord og jaaa, de post-it lappene er awesome =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg