Ghostopolis og dronningen av evigheten :)

Egentlig tenkte jeg å vente med å blogge igjen til det forrige innlegget mitt hadde fått kommentarer (for innlegg der jeg poster historier er de jeg har aller mest lyst på tilbakemeldinger på), men jeg er i bablemodus nå så “hei!” 

Her er et dikt jeg skrev i går forresten før jeg setter i gang dette innlegget for fullt. God fornøyelse!

 

Queen of Eternity


Fairie whispers in the air, 

winter breaths and fantasies

which we’re not allowed to hear,

sweet enchanted melodies

 

May we ask what is to come,

may we speak and find in thee

lamp post soldiers maybe some

guidance through eternity

 

Eternity, a winter sky

which lovers long to call their own

and me a dreamer, passing by

with all these stories I have known

 

Eventually a night to find

in which there is a way to see

me as a matter over mind

and queen of all Eternity

*

Anyway! Det er søndag. Jeg skal gjøre litt husarbeid, benytte det faktum at moren min har et badekar fortsatt (noe hun ikke har lenger om en måned siden hun da bor i en annen leilighet like ved som ikke har badekar, noe som igjen vil begrense mine ligge i badekar-muligheter, men det går bra) og kose med verdens fineste hund og ellers er dagen som et åpent lerret som kan fylles med hva som helst. Jeg vurderer nå om jeg skal dra til Liastua sånn som forrige søndag eller dra på kafé eller noe annet, men det vil jeg finne ut av. Uansett er målet å gjøre kreative ting og å nyte solskinnet og disse to ønskene kan jo lett kombineres 🙂 Ellers har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg leser fortsatt på Alcatraz-serien (forvent dere en ekstremt lang og siterende anmeldelse når serien er utlest), jeg så “Watership Down”-filmen i går og den var nydelig, merkelig og like fin som boka er (les den boka pliiis og se filmen etterpå, det anbefales på det sterkeste siden “Watership Down” er bortimot LOTR-episk selv om det handler om kaniner) og jeg har det generelt ganske fint nitti prosent av tida. Dessuten er jeg flink, jeg gikk i en del bokhandler bare for å titte i går og fikk lyst til å kjøpe tre bøker på Outland og syv, åtte bøker på Tanum og så kjøpte jeg ingenting (godt hjulpet av at jeg ikke hadde pakket med meg bankkort). Og riktignok gjorde det nesten fysisk vondt å ikke kjøpe noe på Tanum for det var så mange fristelser at jeg hadde himla lyst til å gå helt bananas, men jeg klarte å dy meg. Sukk… (Å være fornuftig hva angår bokshopping og penger er irriterende, jeg liker det ikke i det hele tatt, det går i mot mine prinsipper sånn egentlig.)

Men nå tenkte jeg å anmelde en av de fenomenale grafiske romanene jeg leste i slutten av februar. Og boka jeg skal bable om i dag er ingen ringere enn “Ghostopolis” av Doug Tennapel som er en awesome bok av det episke slaget som bobler over av superhet og er genial i tillegg. Med andre ord: me like, me reeeeeally like! Først skal jeg nå poste denne boktrailergreia jeg fant på Youtube:

 

Mens denne boktraileren er den kuleste boktrailergreia jeg fant anbefaler jeg folk heller å google tittelen på google bilder siden man da får mer inntrykk av tegnestilen enn boktrailere kan tilby. I alle fall er planen nå å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av “Ghostopolis” og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp på onsdag mest sannsynlig. Vi bables!

«Ghostopolis» av Doug Tennapel = awesome!

 

 

Dette er en veeeldig fin grafisk roman som jeg likte særdeles godt. Det handler om Garth som har en eller annen alvorlig sykdom som ikke er kurerbar og som ved et uhell blir sendt til de dødes verden til tross for at han fortsatt lever. Der møter han spøkelse etter bestefaren sin, Frank Wallows og Claire Voyant (ha ha ha, episk navn) og får en kompanjong i form av en skjeletthest og opplever et storslagent eventyr som involverer ymse døde, insektvesener som er verre enn selv de mest påtrengende mygg og en ond bad guy som har tatt over stedet Ghostopolis i nettopp de dødes verden. Og noe særlig mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen, men fakta er at denne boka er kongefenomenal.

 


Jeg liker grafiske romaner, men det er bare noen få jeg blir virkelig glad i og ender opp med å tenke på som en magisk opplevelse. Nå er denne boka i blant dem og det fordi den byr på en original, spennende, rørende og fascinerende historie og attpåtil er nydelig tegnet. Den er veldig komfortabel å bla i og å holde, Doug Tennapel har en særegen, men veldig uttrykksfull tegnestil som jeg liker veldig godt og jeg liker historien.

 

 

Og noe av grunnen er karakterene. Særlig Garth og bestefaren hans er svært interessante karakterer, men vi har også Frank og Claire som har mange sider ved seg som gjør dem vel verdt å følge. Men mer enn karakterene tror jeg det som gjør denne boka er hvordan den er fortalt. For det første er dette en av de aller mest filmatiske grafiske romanene jeg har lest, det føles litt som å se en film når man leser og det hadde vært så sabla kult om det faktisk ble en film av denne historien for den hadde nok passet det særdeles godt. For det andre liker jeg hvordan dette er en historie som tidvis tar noen ganske klassiske vendinger, men likevel forblir fullstendig original hele veien.

Og jeg elsker slutten, jeg elsker hvordan vi fort blir dratt inn i handlingen og jeg elsker i grunnen det meste. Det er fortsatt ikke en bok jeg liker så godt at jeg føler et sterkt behov for å lese den flere ganger eller å eie den (har lånt den fra biblioteket). Men det er en bok som jeg vil at alle skal oppleve og som i mine øyne er selve definisjonen av episk.

 

 

Dessuten: spøkelser, spenning, eventyr, skjeletthester, at det hele i tillegg er rørende nok til at man lett får en tåre i øyekroken væffal på slutten. Masse kult, maaaasse kult ass! Terningkast 6!

5 kommentarer

Siste innlegg