Ballongmassakren – del 1

Heisann! Livet er fint. Ting ordner seg alltid på et eller annet vis og akkurat nå har jeg det supert grunnet nyinnkjøpte påskeblader, at Sondheim OG Lloyd Webber har bursdag og fine lørdagsplaner som innebærer både bibliotek og spillkveld. Yay!

Men nå skal jeg først poste dette:

Jeg skal nemlig poste min tradisjonelle påskekrim igjen =D Noe jeg for så vidt har gledet meg til i ukesvis siden det er kjempegøy! Og siden påskekrimmen min er skrevet av meg tross alt og med andre ord er nesten bekymrende lang så må den deles opp i to blogg-innlegg så nå poster jeg del 1 her og så poster jeg resten rett etterpå i et innlegg som havner rett over dette og da skal altså dette innlegget leses først. Så da setter jeg i gang, god fornøyelse:

 Ballongmassakren ? en kriminell historie

 

Agent 160 følte seg flink. Hun elsket bøker, elsket å lese dem, studere dem, gjøre forsøk på å skrive dem, lukte på dem og blåse støv fra dem og tenke seg at fragmenter av ordmagi lå i støvet, at hun med et pust kunne blande eventyrlighet med omgivelsene. Men hun hadde likevel klart å dy seg, gå forbi bokhandlene med en slags selvfølgelighet, insisterende på at nei da, hun kunne klare seg fint uten kjøp av flere bøker. Og likevel. Det var fredag. Hun var i sentrum mest for stemningens skyld og for å ta en kopp kakao på Baker Hansen og så plutselig ballongene ved Tanum bokhandel som minnet om at det var nest siste dagen av Mammut-salget og da kunne hun ikke dy seg lengre. Bare én liten titt. Det kunne jo gå an og bare ta en titt.

Hun gikk inn og kjente straks på stemningen. Av en eller annen grunn kjente hun alltid en mild eim av nybakte boller når hun entret bokhandler uansett om det ikke var noen boller til stede. Denne gangen var det imidlertid boller der på ordentlig for å lokke inn kundene, litt sånn «Bwahaha, her har vi boller og se: bøker!» Det virket visst for det myldret av store og små som spiste boller mens de tittet fascinert på alle bøkene som fortsatt var igjen, ventende på sin nye eier. Agent 160 var i himmelen, slik hun alltid var i bokhandler. Noen ser en bokhylle og ser en bokhylle og hun så en portal til en annen verden, så hundrevis av titler som alle hadde evnen til å viske bort virkeligheten for en kort periode. Hun elsket det og tok seg i å titte i vei på titler. Den ville hun ha. Eller nei; den! Å, det var så mange muligheter. Og hun hadde jo faktisk bankkort tilgjengelig i lommeboka. Hun hadde jo det. Og hun var jo temmelig fornuftig ellers og man har jo alltid bruk for bøker tross alt. Så greit, hun skulle tillate seg en bok eller to.

Ti minutter senere var hun nestemann i kassa og hadde funnet frem til fem bøker som snart skulle få et nytt hjem i hennes bokhyller. Foran i køen sto en mann sammen med en liten jente som så ut til å være rundt fire, fem år og som sa «pappa, ballong» med en meget insisterende stemme.

«Vil du ha en?» spurte en vennlig og smilende dame med lyse krøller som sto bak disken og den lille jenta strålte opp. «Ja!» sa hun meget entusiastisk og de fleste rundt smilte og smålo litt for seg selv. Damen bak disken fant frem en ballongmaskindings som sikkert hadde et mer fancy navn og så begynte hun å bruke den. Det slo Agent 160 at denne maskinen i grunnen var veldig fenomenal siden det nok ville blitt veldig mas å blåse opp himla mange ballonger. Maskinen hjalp. Snart nok var ballongen klar og den lille jenta hvinte av glede.

«Tusen takk!» sa hun og klemte ballongen forsiktig inntil seg før henne og faren dro videre med sin egen handlepose med to, tre mammutbøker.

«Jeg må visst ha disse,» sa Agent 160 og la bøkene hun hadde plukket ut på disken.

«Skjønner,» sa dama bak kassa og tok betalt og alt det der med null problemer. Snart var det klart og Agent 160 kunne reise fra butikken med nye bøker som definitivt ville være til glede i massevis. Mens hun gikk ut av butikken tenkte hun på hvordan ballonger egentlig var litt som bøker. De var så lett å bli glade av, så fine og koselige og hun smilte for seg selv. Dette ville bli en super dag og nå skulle hun på kafé.

*

Mens Agent 160 aldri hadde det for vane å sove lenge, selv ikke i helgene, ble hun likevel vekket av noe annet enn alarmen neste morgen. Hun ble vekket av en telefon. Og en kunne jo innvende at hun teknisk sett alltid ble vekket av telefoner siden vekkerklokka hennes var på mobilen hennes, men nå var det «Take me or leave me»-melodien fra Rent som alltid signaliserte at noen ringte henne. Litt groggy og morgenslapp svarte Agent 160.

«Hallo?» sa hun.

«Hei, det er fra Tanum på Karl Johan,» svarte stemmen i telefonrøret.

«Hei, hva kan jeg hjelpe til med?» spurte Agent 160 og prøvde å høres så våken ut som mulig. De neste ordene hun hørte fikk henne dog til å bli virkelig våken og de var:

«det har skjedd en katastrofe som har gått utover alle ballongene våre og en hund!»

Det ble ikke gitt så mange flere detaljer utenom at det altså hadde blitt sprukket en hel haug med ballonger og at det i tillegg var en hund som var blitt kvalt og lå død om i haugen med sprukne ballonger. Videre ble det nevnt at hunden det var snakk om, bare for å gjøre tingene enda verre, var hunden til butikkens daglige leder og det var mistanker om at dette skyldtes noe personlige anliggender. Det var jo ofte sånn. I alle fall lovet Agent 160 å være utenfor Tanum (som var stengt denne dagen på grunn av omstendighetene) klokka 11:00 samme morgen og dermed få mer detaljer før hun satte i gang etterforskingen. Hun tok saken, det var i hvert fall sabla sikkert.

*

 

Agent 160 betraktet den stengte bokhandelen med en viss nedstemthet. Det var noe fullstendig galt ved at bokhandler skulle være stengt, det passet seg ikke. Og hun så politisperringene og følte seg rimelig trist da hun entret bokhandelen. Der så hun damen som tydeligvis var butikkens daglige leder som sto tårevått og trist for seg selv, men likevel vinket med et tappert forsøk på et smil til Agent 160 da hun så henne.

«Følg meg,» sa hun og Agent 160 fulgte etter henne til et kontor der de kunne prate alene.

«Så trist at dette skjedde,» sa Agent 160 med en gang hun hadde satt seg ned. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre for hun ønsket å trøste, men kjente jo ikke butikksjefen og hun taklet ikke ord som «kondolerer» for det var så upersonlig. Heldigvis virket det som om butikksjefen var takknemlig for ordene Agent 160 hadde endt opp med.

«Takk,» sa hun. «Jeg er forresten Agnete Moe, daglig leder her,» la hun til og dro hånden gjennom det lange bølgete lyse håret hennes som lå fint nedover ryggen og minnet om korn. Agent 160 tok seg i å tenke at det var veldig fint hår, hun hadde som liten alltid ønsket seg tykt langt hår fremfor hennes mer tynne hår som aldri ble lenger enn skulderlangt. Så bestemte Agent 160 seg for å la tanker om hår være og heller konsentrere seg om møtet.

«Og jeg er Agent 160 altså,» sa hun med et lite smil.

«Hyggelig, håper vi treffes igjen under hyggeligere omstendigheter,» sa Agnete.

«Får satse på det,» sa Agent 160.

«Vet du forresten noe om når hunden og ballongenes skjebne ble forseglet?» spurte Agent 160 og følte seg skikkelig sofistikert som brukte ord som «forseglet».

«Jeg vet at det må ha skjedd i løpet av natten, alle ballongene var der da jeg dro i går ettermiddag og i følge Molly som var kveldsvakt i går så var ballongene der da hun dro ved stengetid på kvelden også. I følge politiet var blodet på hunden dog temmelig ferskt da de kom ved åtte-tida i morges, rett etter at jeg hadde ringt dem. Og siden jeg vil tro både sprekkingen av ballongene og mordet av hunden har skjedd ganske likt så tyder dette på at det hele tok plass tidlig om morgenen,» sa Agnete.

«Da vet vi jo alt en hel del,» sa Agent 160 med et glis. Så slo det henne at det kanskje var litt udelikat med dette gliset nå og hun tok på seg det mest alvorlige uttrykket hun klarte å få til.

«Jo, ja,» sa Agnete.

«Har du noen mistenkte da?» spurte Agent 160 som la merke til Agnetes tristhet og tenkte at det var lurt å gå fort videre.

«Politiet kom frem til at det mest sannsynlig er en av fem personer og jeg kan godt gi deg adressen til dem. Jeg har selv ingen ide om hvem det kan være, bare tanken på at noen skulle finne på noe så forferdelig klarer jeg så vidt å forstå. Hvis jeg skulle tippet noen av de mistenkte tror jeg mest på at det er Kasper da, vi slo nettopp opp og han er definitivt gal nok,» sa Agnete med et snøft som langt på vei visste hvor lite hun likte den godeste Kasper.

«Tusen takk for all informasjonen, jeg skal gå innfor å løse saken så fort som mulig,» sa Agent 160 og tok i mot lappen med de fem mistenkte, alle personer som bodde i nærheten og som hun sikkert kunne få besøkt ganske fort. Og når Agent 160 forlot åstedet tenkte hun at hun virkelig håpet hun fant ut av dette fort. Hun visste at ingenting kunne få hunden levende igjen eller ballongene usprukne, men om hun fant ut av tingene trodde hun i alle fall det ville gi Agnete fred. Og det ville gi henne selv en form for fred og.

*

Agent 160 startet friskt på søndag ettermiddag med å besøke den første av de fem mistenkte, Cecilia Wong. Cecilia bodde særdeles sentralt og hadde vært i bokhandelen rett før den stengte, noe som tydeligvis var nok til å gjøre henne til en av de fem mistenke pussig nok. Ja, ja, Agent 160 ringte i alle fall på og ble straks sluppet inn i Cecilias leilighet som viste seg å inneholde veldig mange katter. De var i tillegg svarte som natten alle som en og Agent 160 tok seg i å lure på hvordan i all verden Cecilia så forskjell på dem. Men hun hadde vel en teknikk. En ting som i alle fall var sikkert var at Cecilia Wong ikke virket særlig morderisk. Og det slo Agent 160 at dette nok gjaldt de fleste og da også de som virkelig var mordere. Om alle som drepte noen i utgangspunktet ga fra seg en «jeg er ond og dreper gjerne»-aura ville det nok vært langt færre mord. Likevel, Cecilia virket veldig snill. Hun var en liten dame som så ut til å være fra Kina eller Korea eller noe sånt (Agent 160 var dårlig på å se forskjell) og hadde skulderlangt svart hår, et lite smil som ikke viste noen tenner og var kledd i en litt for lang hvit ullgenser som igjen var over et knelangt sort skjørt. Og hun tok Agent 160 i mot med et smil og to tekopper, noe som jo var fint og nå satt de for å drikke te og prate i stua og Agent 160 satte i gang.

«Heisann, jo altså, jeg bare intervjuer noen i forbindelse med en sak som hendte på Tanum Bokhandel på Karl Johan,» sa Agent 160.

«Det går helt fint. Hva hendte?» spurte Cecilia.

«En hund ble funnet drept i blant en hel haug med sprukne ballonger i går morges,» forklarte Agent 160.

«Så forferdelig,» utbrøt Cecilia og strøk en av alle de svarte kattene sine.

«Jeg vet og det er ingen jeg mistenker, jeg bare lurte litt på om jeg i den forbindelse kunne spørre deg noen spørsmål,» sa Agent 160.

«Selvfølgelig,» sa Cecilia.

«Hvor var du lørdag morgen?» spurte Agent 160.

«Jeg sov,» svarte Cecilia.

«Selvsagt. Hva syns du om hunder?» spurte Agent 160, som prøvde å finne de rette spørsmålene til å få folk til å innrømme mer enn de hadde planer om.

«Hunder er greie nok, men det er katter som en dag vil ta over verden,» sa Cecilia og sendte kattene rundt seg et blikk fullt av kjærlighet.

«Jeg skjønner. Hva er ditt forhold til bokhandler og ballonger da?» spurte Agent 160.

«Vel, jeg må innrømme at jeg aldri har vært så glad i å lese, men det er jo smak og behag. Og jeg liker ballonger, men da mest på avstand, blir litt nervøs om de er i nærheten siden lyden av sprekkende ballonger så definitivt ikke er en favoritt,» sa Cecilia.

«Tusen takk for svarene dine,» sa Agent 160. Hun hadde i grunnen fått svar på det meste av Cecilia og syntes uansett at det virket særdeles lite trolig at Cecilia sto bak. Før hun forlot Cecilias leilighet koste hun litt med noen søte og særdeles kjælne svarte katter og så dro hun videre, klar for å besøke Kasper.

*

Kasper Korneliussen var en ganske høy og keitete mann som hadde lett for å rødme og stadig stanget i taklamper. Han var dessuten den ene personen som Agnete på Tanum faktisk hadde mistenkt, uten at det trengte å bety så mye. Han var jo altså Agnetes eks og i følge ryktene pleide ikke folk nødvendigvis å ha noe spesielt godt forhold til eks-kjærester. Uansett tok han Agent 160 vennlig imot da hun ringte på. Og han beklaget riktignok at han hadde skvettet skikkelig av lyden av ringeklokka, men virket ellers trivelig. Dessuten ble Agent 160, som aldri hadde vært særlig kjent for å være spesielt ryddig og organisert, imponert over Kaspers leilighet som hadde en stue ut av en Ikea-katalog og generelt hadde det særdeles ordentlig og systematisk omkring seg. 

«Så fint det er her,» sa hun med et smil.

«Takk,» sa Kasper og tilbød Agent 160 te (dette var en av flere grunner til at Agent 160 likte å drive med detektivvirksomhet, når hun dro innom folk for å stille dem spørsmål fikk hun ofte servert varme drikker), noe hun gladelig tok i mot. Og så satt de seg i hver sin stol i den Ikea-katalogfine stua og Agent 160 satte i gang.

«Jeg er her på grunn av noe som hendte på Tanum på Karl Johan i går morges,» sa Agent 160.

«Oi, det er jo der Agnete jobber, har hun det bra?» sa Kasper bekymret.

«Ikke så veldig dessverre, noen har drept hunden hennes og sprukket en hel haug med ballonger der attpåtil,» forklarte Agent 160 og drakk litt te mens hun kjente på den selsomme følelsen av å være skikkelig sofistikert, en følelse hun kjente hver gang hun drakk nettopp te.

«Å nei,» sa Kasper og snufset, «også fine Embla da.»

Embla var navnet på Agnetes hund, noe Agent 160 hadde fått vite dagen før av en politimann, det hadde ikke kommet opp i samtalen med Agnete som forståelig nok var litt for opptatt av å være deppa enn å gi navneinformasjon.

«Hva er ditt forhold til Agnete?» spurte Agent 160.

«Vi slo opp for ca to uker siden og jeg har fått inntrykk av at hun ikke liker meg noe særlig for tiden. Jeg derimot syns Agnete fortsatt er koselig og skulle ønske vi i alle fall kunne vært venner,» sa Kasper vemodig.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og satte ned koppen sin på bordet. Da hun gjorde dette kvapp Kasper til og Agent 160 ble litt forvirret.

«Beklager, jeg er bare litt skvetten av meg,» sa Kasper.

«Eh, ok, jeg mente ikke å sette koppen fra meg for høylytt eller noe?» sa Agent 160.

«Det går bra,» sa Kasper. 

(forts. i neste innlegg.)

2 kommentarer
    1. Så spennende med påskekrim:)
      SV;Er jo fornuftig å lese de uleste bøkene man har i bokhylla:) må selv ta meg i nakkeskinnet og gjøre det selv. De her hjemme hos meg blir oppgitt hver gang jeg har med meg bøker jeg har kjøpt 🙂 hehe. Men nå skal jeg skjerpe meg:)
      //Aha,da vet jeg det:) Disse kommentarfeltene på wordpress bloggene lever sitt eget liv noen ganger.hehe:) Så bra at du elsker ?A monster calls?. Gleder meg til å lese den om igjen! sist gang ble det en del snufsing 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg