Utdrag fra Camp Nanowrimo og annet nytt og spennende i livet mitt :)

Ting som har skjedd siden sist:

– Jeg har funnet ut at Justin Bieber er den nye agurken. Bla bla Bieber, bla, bla, bla, bla… Sukk! Men etter neste uke vøtt, da blir det kanskje en liten pause fra Bieber-preik hele tida 🙂 Yay!

– Jeg har fått tak i dette:

Erlend Loe har jo gitt ut ny bok og siden jeg har praksis på en bokhandel hadde jeg en utspekulert plan om å få tak i lesereksemplaret (hvis vi fikk et) før noen andre på jobben. Denne planen funket helt ypperlig. Bwahahahaha! (Hvis noen fra denne bokhandelen skulle ende opp med å lese dette innlegget og er sånn “å nei, jeg ville lese den, buhu” så kan jeg selvfølgelig ta den med tilbake på jobb når den er utlest. Jeg trenger ikke nødvendigvis å eie den, jeg trenger bare å lese den og å få gjort det før mange andre.)

– Jeg skal på kino i morgen og se “Warm Bodies” klokka 18:40 på Colosseum, noe jeg bestilte billett til i stad. Regn med at anmeldelse dukker opp enten søndag eller mandag 🙂

Ellers drar jeg kanskje på loppemarkeder i helgen siden det er kjempemange av dem, jeg har over 60 sider på Camp Nanowrimo til tross for at jeg egentlig er ganske uinspirert for tiden og syns det er litt vanskelig å prioritere skriving (når man har bøker, Nintendo og Netflix som kan distrahere en i stedet) og nå tenkte jeg å poste en tegning av noen sentrale karakterer fra historien min:

Det er ikke så tydelig kanskje, men det likner en del på hvordan jeg ser for meg karakterene og jeg syns det er en litt fin tegning uansett. Den burde riktignok vært fargelagt, men kanskje en tegning av figurene mine i farger dukker opp senere. Vi får se. Uansett er min yndlingskarakter i historien for øyeblikket Mikaela siden hun er veldig skeptisk, negativ og virker ganske kald, men egentlig bare er veldig usikker, sår og i tillegg har elendig selvtillit. Jeg liker Mikaela fordi hun egentlig er ganske usympatisk mesteparten av tiden og man dermed kan bruke historien til å smelte hjertet hennes bit for bit. Det gjør henne veldig interessant å skrive om.

Men nå skal jeg veldig snart se Idol og for å avslutte tenkte jeg å poste et lite utdrag fra Camp Nanowrimo som fokuserer mest på nettopp Mikaela og som er en scene der hun, Lotte og Felix blir bedre kjent med hverandre. Uten at jeg skal påstå at det på noen som helst måte er fantastisk så er det dette utdraget jeg har blitt mest fornøyd med så langt og jeg håper det faller i smak. God fornøyelse og så bables vi!

Utdrag fra Camp Nanowrimo


Mikaela hadde fått med Felix og nå entret de peisrommet/ biblioteket/ rommet de ikke hadde noe spesielt navn på, men som Felix følte for å kalle «Pax» bare for moro skyld. Der ventet Lotte og hun hadde dandert bordet ved den røde sofaen med skåler med ymse philophiske kjeks- og godterityper (som ikke var særlig annerledes fra godteriet og kjeksen man fant på en hvilken som helst Meny-butikk), termos fylt med kakao, kopper å ha kakaoen oppi og litt bringebærsaft (noe som i Malurt visstnok var en delikatesse og en stor favoritt blant de fleste).

«Se!» utbrøt Lotte glisende og pekte mot bordet.

«Jo da, fint,» sa Felix. Mikaela nikket mens hun tok seg i å tenke at dette virket ganske uinteressant. Kakao og kjeks og sånt var godt for så vidt, men Mikaela hadde lite tro på og bare sette seg i en sofa og plutselig bli mye bedre kjent med noen sånn helt uten videre. Men større mirakler hadde nok skjedd og uansett var det jo kakao til stede. Det i seg selv var sikkert en god grunn til å gi Lottes «bli bedre kjent»-plan i alle fall ti minutter. Og som skålene viste så hadde visst Philophia sjokoladekjeks og det hadde Mikaela alltid hatt sansen for. Så hun satte seg ned i sofaen og tok en kopp kakao. Felix satte seg han og. De neste to minuttene skjedde det ikke stort utenom litt drikking av kakao (mens Mikaela irriterte seg litt fordi Lotte slurpet) og spising av kjeks og drops, men Lotte smilte som om dette var helt midt i blinken.

«Så, hva var ideen din, sånn utenom å spise snacks, drikke kakao og sitte her i denne sofaen?» spurte Mikaela omsider.

«Jeg vil kjenne dere, jeg vil vite hvem dere er og jeg vil videre finne ut om dere har noen kaos-ideer,» forklarte Lotte.

«Vel, egentlig ikke,» sa Felix. «Kaos-ideer altså, jeg vet ikke helt, jeg pleier som regel å holde meg langt unna kaos.»

«Nei vel, men fortell litt om deg selv da,» sa Lotte ivrig.

«Det er ikke så mye å si, jeg heter Felix, er 16 år, jeg…» begynte Felix, men så ble han avbrutt av Lotte.

«Nei, ikke sånt. Det er ikke alder eller navn som gjør folk unike, det er jo med, men det jeg vil er å bli virkelig kjent med deg. Hva brenner du for, hva drømmer du om å bli, hvilke ting fascinerer deg,» sa Lotte.

«Slikt er jo personlig da, det er slikt man finner ut etter en lengre periode,» begynte Mikaela, men Felix svarte og svaret hans fikk henne til å være stille.

«Vinduer,» sa han.

«Hva da?» spurte Lotte undrende.

«Jeg er veldig glad i å vaske vinduer og har lyst til å starte min egen vindusvaskertjeneste som drar rundt omkring og vasker folks vinduer, jeg liker ikke å vaske andre ting, men vindusvask gjør meg av uante grunner gladere enn noe annet,» sa Felix.

En del av Mikaela tenkte «seriøst?», men en større del av henne forsto. Hun forsto faktisk denne interessen, uansett om det så var rart eller uvanlig. Det minnet henne om hennes fascinasjon overfor musikk. Mange liker musikk, de blir inspirert av å lytte til det, smiler over en fin sang på radio og får kanskje en god score om de spiller SingStar. Men for noen er ikke musikk bare noe de liker. For noen, og deriblant Mikaela, var musikk alt. Ingenting ga henne den samme følelsen av frihet som når hun satt foran et piano og kunne la fingrene stryke over tangentene, før hun deretter kunne spille skalaer og videre sanger og videre egne komposisjoner. Mikaela syntes verden var vanskelig og at det var få grunner i livet til å smile ellers, men når hun spilte piano eller sang forsvant dette hen. Da var verden bare god og hun var fascinert av hvordan man selv kunne skape musikken, omskape verden til et melodisk landskap der tonene danset seg frem og alt var eventyrlighet og tryllestøv. Og Felix fortalte om sin fascinasjon overfor vasking av vinduer og det var akkurat det samme selv om det gjaldt noe helt annet. Det var å være veldig glad i noe som andre kanskje ikke fant den samme gleden i, finne lykke der andre så kjedsomhet og mas. Plutselig kjente Mikaela seg litt nærmere Felix og hun sendte ham et lite smil som hun håpet fortalte ham at hun forsto. Så tok hun en slurk kakao og fikk sitt mer sedvanlige skeptiske uttrykk igjen.

«Så fint at du har noe som kan gjøre deg glad,» sa Lotte og fortsatte, «jeg har ikke helt den samme interessen for vindusvask, men folk er forskjellige og jeg for eksempel syns å tegne, male eller andre kunstneriske ting er kjempegøy. Sånn om dere minner meg på dere kan jeg godt tegne dere etter hvert, ikke akkurat nå, men senere sikkert.»

Mikaela konstaterte der og da at Lotte var et fint menneske, kanskje ingen potensiell bestevenninne eller noe, men det var noe behagelig med Lotte uansett. Hun var det man så, intet mer, intet mindre. Det var litt fint å vite at noen ikke lot som, at noen var blid og naiv og kunne se på verden som en enkel og fascinerende ting fremfor den mer kjedelige og seriøse tingen Mikaela visste at verden egentlig var. Og det stemte jo at hun fikk mer ut av å vite at Felix likte, nei elsket (åpenbart) å vaske vinduer enn av fakta som at han het Felix og tilfeldigvis var seksten år. Så Lotte hadde rett der.

«Du da?» sa Lotte.

«Hæ?» spurte Mikaela som hadde vært i egne tanker.

«Hva er det du frykter mest?» spurte Lotte og Mikaela følte seg først litt forvirret. Hun hadde regnet med å bli spurt det samme som Felix, hva hun elsket mest og så tenkt å svare musikk uten å utdype siden det ikke var noe å utdype. Hun elsket musikk og trengte ikke å forklare det. Men her ble hun spurt om hva hun fryktet og det var et spørsmål som skremte henne. Det var såpass personlig at hun ikke hadde tillatt seg helt å tenke ordentlig over det før og uansett var det jo så mye hun fryktet. Hun var redd for å tape, redd for å dø og så bare glemmes av alle, redd for å miste seg selv, finne seg selv, redd for å bli såret, redd for å falle i trapper (så hun holdt alltid fast i gelenderet om det var gelender), redd for at noen hun var glad i skulle forlate henne, redd for at alle egentlig hatet henne fordi hun ofte syntes det var lettere å være sur enn glad, redd for å bli alvorlig syk (hun hadde alltid hatt en klar følelse av at hun sikkert var den typen menneske som en eller annen gang ville få kreft eller noe liknende) og redd for klovner, rotter og lyden av kritt mot tavla. Og hvor mye av dette kunne hun faktisk svare til Lotte og Felix, som nå satt og så bort på henne med irriterende forventningsfulle blikk, hun kjente dem jo ikke ordentlig en gang. Mikaela visste jo at det var hele ideen, at å fortelle slike personlige ting ville være det som gjorde at de ble kjent, men vegret seg likevel.

«Jeg er redd for det meste,» svarte hun endelig, et svar som stemte, men fortsatt var diffust nok til at det kunne sies og sånn sett noe ganske annet enn om hun hadde svart «å være uvesentlig» selv om det antakelig var sistnevnte som skremte henne mest.

«Edderkopper og tenker jeg da?» spurte Lotte og Mikaela ristet insisterende på hodet.

«Nei. Ikke at jeg er noen stor fan av edderkopper, men jeg er ikke redd dem, de er jo faktisk litt fascinerende,» sa Mikaela og så sukket hun. Der ja, der hadde Lotte lurt henne til å røpe noe personlig likevel og det uten en gang å vite det. Så sleipt, tenkte Mikaela.

«Å, jeg hater edderkopper,» sa Lotte, men Mikaela merket seg Felix. Han så på henne med et nytt blikk nå, en viss interesse. Mikaela fikk inntrykk av at han likte henne litt bedre enn før, bare fordi hun til forskjell fra de aller fleste jenter ikke hatet edderkopper, men så noe interessant ved dem. Og det var helt ok for henne, hvis dette var nok til at noen likte henne bedre så var det helt greit, fint til og med.

De neste to timene fant Mikaela ut at Lotte kunne gå i spagaten (både gutte- og dametypen) og likte å synge med mens hun så musikalfilmer på dataen sin selv om hun ikke var noe flink til å synge i det hele tatt (noe hun demonstrerte for Mikaela og Felix og som nå innebar at Mikaela intenst håpet at hun ikke ville høre Lotte synge noe mer på en lang stund). Hun fant videre ut at Lotte var skytte og trodde veldig på astrologi og at hun kunne de aller fleste Disney-filmer utenat. Om Felix fant Mikaela ut at han hadde foreldre som forventet at han skulle bli noe stort siden han omtrent alltid fikk seksere (utenom i gym der han så vidt klarte å få toere) og som han visste at han ville skuffe når de fant ut at alt han ønsket var å vaske vinduer, spille Nintendo og lese og ikke trengte mer enn det. Hun fant også ut at han elsket dyr, var allergisk mot gress- og bjørkepollen og at han trodde på romvesen og ufoer.

Mikaela selv røpet ikke så mye om seg selv, men hun røpet at hun elsket å spille musikk og å synge (og sang på oppfordring litt, noe hun fikk applaus for, en ting hun syntes var gøy). Hun røpet også at hun hatet å tape, elsket å lese og var særdeles god på Tetris og Sudoku. Alt i alt var det i alle fall en trivelig kveld der de pratet sammen, drakk kakao, spiste snacks og om de ikke var perlevenner nødvendigvis etterpå så var det en utvikling. Mikaela syntes riktignok at det var litt synd hvordan de enda ikke hadde funnet ut helt hvordan de skulle skape kaos, men det ville sikkert komme. Nå var de i hvert fall bedre kjent og det var en begynnelse.

Det Mikaela ikke visste var at verden igjen ville forandre seg alt neste dag. Philophia hadde nemlig skapninger med mørke hensikter som begynte å bli veldig klare for å slå til. 

2 kommentarer
    1. Så fint utdrag! Jeg liker også karaktertegningene. Det er så fint at Lotte spørr dem om hva de brenner for, hva som fascinerer dem, og ikke minst hva de frykter mest. Skulle ønske folk i virkeligheten kunne gjør det mer, i steden for å be om at du skal snakke deg gjennom CVen din =) (Huff det har jeg gjort alt for mye i det siste!)

    2. Supert at karaktertegningene og utdraget falt i smak og ja, det er ting som hva folk brenner for og frykter og slikt som forteller noe om noen, det lærer man mer av enn cv og faktaopplysninger 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg