Brave, Camp Nanowrimo og tankespill

Noen ganger er jeg skikkelig teit. Jeg kjenner personer som vinner skrivekonkurranser, har gitt ut bøker og i det hele tatt får stadige bekreftelser på at de har et litterært talent og så sammenlikner jeg meg med dem og blir misunnelig og det er så idiotisk. For greit nok, jeg har ikke vunnet skrivekonkurranser enda eller utgitt bøker, men det er jeg langt i fra alene om og om jeg ikke altså ikke blir forfatter med det første, om jeg ikke får gitt ut bøker før jeg er for eksempel 30 år eller mer så er det ikke noe mindre imponerende. Og noen er flinkere enn andre, sånn vil det alltid være, men det er ingen konkurranse. Saken er at jeg ikke må glemme at det som alt gjelder ikke nødvendigvis er å bli den nye J.K. Rowling eller skikkelig beundringsverdig. Det viktige er å skrive. Så vil ting gå som det går. 

Det som er fint er at jeg har så mange ting å glede meg til og over. Denne uka er det teaterplaner på fredag etter jobb (“Parade”! Herre jemini, jeg gleder meg så sinnssykt at det nesten ikke er til å komme over) og nå har jeg også en fin følelse av at jeg er nærmere drømmen om fast jobb i bokhandel enn før siden jeg i går leverte søknad og cv på ti bokhandler rundt i Oslo sentrum. Og jeg har jo søkt på jobb i bokhandel før, men denne gangen søker jeg mens jeg har praksis i nettopp en bokhandel og sånn sett får mer og mer erfaring med livet blant reolene for hver dag som går. Jeg har opplevd gleden av å jobbe i bokhandel i praksis og ikke bare i teorien og uansett om det gjør meg naiv så tenker jeg at det kanskje kan gjøre en forskjell. Ellers er det fra og med onsdag i neste uke mai og ikke så lenge til den himmelske uka som inneholder to semifinaler i MGP, den store europeiske finalen OG 17. mai. Jeg gleder meg veeeldig til den uka også. 

Men nå tenkte jeg først å poste dette:

 

Sara Bareilles (som er min yndlingsartist og som jeg digger musikken til, hvis jeg ikke lytter til musikalmusikk går det nok hovedsaklig i Sara Bareilles) har gitt ut ny singel. Den kan man høre her og den er utrolig awesome selvfølgelig! Og hun skal gi ut ny cd senere i år og jeg skal SÅ bestille den på Amazon basically med en eneste gang jeg får muligheten til det =D

Ellers så går Camp Nanowrimo så som så. Jeg har 32 000 ord nå og målet mitt er 40 000 så det burde jo gå ganske greit. Riktignok syns jeg historien min er ganske håpløs og er lite inspirert, men samtidig liker jeg karakterene mine og jeg får skrevet minst 900 ord hver dag og det er jo ganske bra. Og jeg har nå over 100 sider og det syns jeg er så kult. Selv når jeg er lite inspirert og ikke har planlagt mye i det hele tatt så klarer jeg å skrive tekster på over 100 sider på under 25 dager. Jeg er jo litt flink 🙂

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et utdrag fra Camp Nanowrimo der bad guy-en Jack (som alltid bruker trenchcoat hvis han er påkledd og ikke sitter naken i et boblebad, de fleste kjenner ham hovedsaklig som han mystiske i trenchcoaten) bader sammen med badeanden sin Napoleon (jeg elsker at han har en badeand og at den heter Napoleon, noe som føles veldig passende siden Jack har ideer om verdensovertakelse og slike ting) og slikt. God fornøyelse og så blogger jeg på ekstremt obsessende vis om “Parade” på lørdag =D

 

Utdrag fra Camp Nanowrimo 


 Det kunne ha vært en mørk og stormfull kveld, men i stedet var det sol fra klar himmel og en slik vakker dag da fuglene sang serenader til hverandre og alt var ekstra eventyrlig. I Jacks sinn var det likevel mørkt og stormfullt og han satt akkurat nå i boblebadet sitt og tenkte på hva som var planen videre. Jack kom fra en familie uten boblebad, han hadde vokst opp i småbyen Kaneli som lå langt nord i Philophia og hadde hatt en trygg, men ganske fattig oppvekst. Foreldrene hans hadde vært trivelige, men uten særlig med ambisjoner og Jack hadde aldri blitt fornøyd med tilværelsen sin. Han hadde vært en som siktet høyere og alt som fireåring hadde innsett at det han trengte var nettopp verdensovertakelse. Mange hadde nok kunnet blitt fornøyd med Jacks liv da han vokste opp. Han hadde god helse, foreldre som var omsorgsfulle og snille og drev med dyrking av tomater og greit nok, så var familien hans ikke særlig rike, men han fikk middag og frokost hver dag og ble aldri mobbet. Problemet var at Jack alltid hadde følt at han fortjente mer enn han fikk. Han hatet å tape, holdt seg hovedsakelig til tingene han var flink til siden han ikke taklet å være dårlig til noe og følte tidlig at han var ment for noe større enn bare et vanlig, men helt ålreit liv. Jack ville bli viktig. Husket av massene, gå inn i verdenshistorien og når man i oppveksten hele tiden legger planer for hvordan ting skal bli bedre senere enn å leve i øyeblikket så er det kanskje naturlig at man ikke ender opp med så mange venner. Jack holdt seg heller for seg selv mens han planla og planla og deretter planla litt til og mer og mer så for seg et liv der ting gikk som han ønsket. En verden der han var sjefen og alle måtte høre på ham. Jack tenkte i sitt stille sinn at han ville gjøre en langt bedre jobb når det gjaldt verdensherredømme enn kongene som tok seg av slikt. Han var antakelig både smartere og mer sleip og det faktum at dette ikke var noe folk hadde det med å legge merke til var rent tilfeldig og ville forandre seg. Jack selv hadde blitt forandret av den gangen han overhørte noen tikser sukke over hvordan de alltid ble misforstått og egentlig ikke var så fæle som folk ville ha det til. Han hadde blitt forandret av hvordan han etter hvert hadde funnet ut at det var en del vesener i Philophia som ikke var så fornøyd med hvordan de ble behandlet og som Jack dermed hadde funnet ut at han kunne lure. Jack kunne få dem til å tro at han forsto dem og deretter få dem til å hjelpe ham, noe han alt hadde begynt med i form av slottsangrepet og bortføringen av Kong Septimus Regn. Og Jack hadde i tillegg blitt forandret av den gangen da han fant trenchcoaten som han nå brukte stadig vekk og som fikk være kjennemerket hans. Det var veldig fint å kunne være den mystiske mannen i trenchcoat som i hemmelighet la planer om verdensovertakelse og liknende artigheter. Å være kjent som noe sånt passet ham i grunnen midt i blinken og appellerte til hans ønsker om å bli husket.

 

«Ha, jeg skal så bli kongen av alt!» utbrøt Jack høyt med kraftfull stemme og henvendt til badeanden sin Napoleon som svarte med og ikke svare i det hele tatt. Han følte seg deretter litt dum der han satt i boblebadet og pratet til badeanden sin, men så tenkte han at det måtte da være lov. Dessuten var faktisk Napoleon en særdeles god lytter. Napoleon bare vugget frem og tilbake og kom hverken med velmente råd eller uønskede kommentarer. I stedet var Napoleon stille og tok alt i mot og det var fint. Jack satte veldig stor pris på å ha noen å henvende seg til utenom seg selv som bare kunne lytte ettertenksomt. Dessuten tolket han stadig vekk duppingen til Napoleon som et tegn på at Napoleon var enig. Og det var jo en fin ting, noen som var enig med ham. Jack hadde vært i stormfullt og mørkt humør, han hadde hatt et humør som var et dypt tjern i midten av en skog på en novemberdag like før vinteren slo til for fullt, men litt lett konversasjon henvendt til Napoleon, litt bobler i boblebadet, litt tanker om hvordan han skulle fortsette på veien sin mot verdensovertakelse. Alt dette hadde fått den grå skyen over Jacks humør til å drive vekk med lette vinder som bragte optimisme og entusiasme og nå var han mer tilfreds. Han smilte for seg selv og tenkte som så at Napoleon og boblebad definitivt skulle være deltakere i hans kommende liv som enehersker over Philophia. For at han en dag ville ta over verden og slikt, det var han sikker på at han ville få til, han hadde jo allerede satt i gang med planene sine. Og Jack var videre ganske så trygg på at disse målene sine ville bli nådd ganske snart, sikkert innen to uker hvert fall. Og så ville folk nevne ting som navnet «Jack» og «trenchcoat» med ærefrykt og dårlig skjult beundring, kanskje blandet med en lett dose skrekk og litt bekymring til å krydre det som absolutt ville være en cocktail av følelser angående ham. Først og fremst ville han i alle fall bli beundret og anerkjent og det ville være det viktigste, da spilte det i grunnen liten rolle om folk kanskje var mer bekymret i hemmelighet. Han ville gå inn i verdenshistorien som den viktigste Jack-en Philophia noen gang hadde erfart og det ville bli episk. Og antakelig ville skogstrollene ankomme med Septimus Regn samme kveld. Det ville også bli interessant.

4 kommentarer
    1. Morsomt utdrag! =) Jeg har jo skrevet på samme prosjekt siden jeg var tolv. Historien har forandret seg mye med tiden, karakterene har også utviklet seg (noe som mennesker gjør), men de er fortsatt de samme i bunn og grunn.
      Bare stå på og fortsett! Utifra utdragene jeg har lest er karakterene dine veldig fascinerende og unike! =)

    2. Jeg skal stå på og fortsette, det er sikkert og visst! Og takk, fint at utdraget var morsomt og at karakterene mine virker fascinerende og unike. Det er jo supert =D Tusen takk for en finfin kommentar <3

    3. Jeg ville bare fortelle at jeg drømte om deg i natt! Hvor rart er ikke det? Jeg jobber på Ungdommens Hus i byen jeg bor i, og der har de spilt “Norske Beliebers” med “Our Kidrauhl” 1000 ganger hver dag i det siste, og i natt drømte jeg at du sang den på et kjøpesenter med massevis av folk som sto å så på. Du hadde på ullgenser og grønne bunadsko. Du sang veldig pent, og høstet masse applaus, og etterpå hadde du boksignering på den nye boka di, som het “Stenogrammet”.
      Så det var jo ganske random 😛
      Ha en fin dag! 😀

    4. Har aldri brukt bunadsko og synger ikke spesielt pent, men artig lell, fascinerende at folk kan ende opp med å drømme om meg 🙂 Ha en fin dag du og!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg