Fordi jeg elsker “Hero’s Guide to Storming the Castle” =D

Heisann hoppsann og fallerallera! Livet er fint siden jeg har kjeks og Cola og skal på kino og elskepårestaurant på lørdag. Filmen jeg skal se er “Ernest & Celestine” som er en ny animasjonsfilm som ser helt nydelig ut. Egentlig er den fransk, men den settes visst bare opp på norsk, men traileren og anmeldelsene får det til å virke lovende også dubbingsmessig sett så det er jo fint. Og det kule er at den er i en mer håndtegnet og akvarellaktig stil og det gir jo mer personlighet. Anmeldelse av denne filmen kommer på søndag og jeg er sånn ca 97,5 % sikker på at jeg kommer til å kose meg skikkelig 😉

Ellers så er planene for kvelden hovedsaklig å skrive dikt, lese bok og se film og det blir jo fint det og. Dessuten fant jeg igjen en Cola-flaske med navnet mitt på så yay!

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en elskbar bok jeg nå har lest og som jeg herved elsker. Siden dette er oppfølgeren til boka “A Hero’s Guide to saving your kingdom” og jeg anmeldte den i brevform så vil jeg la denne anmeldelsen være i samme stil og da setter jeg i gang:

 

Brev til «Hero’s Guide to Storming the Castle» av Christopher Healy 

 

Kjære bok. I fjor leste jeg boka du er oppfølger til og nøt hvert sekund. Det var en sånn bok der man koser seg skikkelig og er i himmelen fordi ting er morsomt og episk og kreativt og genialt og man sånn sett har det superfenomenalt. Og nå har jeg lest deg og du er minst like flott!

Du forteller videre om de fire Princes Charming og deres eventyr og det er spennende eventyr med mye kaos og sjarm. I denne boka skal det stormes et slott, derav tittelen, og ellers handler det om vennskap, kjærlighet, onde skurker og mye mer. Men jeg skal i grunnen si temmelig lite om handlingen, Christopher Healys bøker må oppleves, og bare å oppsummere i vei blir helt feil.

Anyway, det fineste med denne boka er karakterene, alle sammen klart definerte og fulle av personlighet. Vi har Frederick (fra Askepott), en prins som har utviklet seg fra å være en renslig, forsiktig og nervøs prins til en prins som fortsatt ikke er blant de modigste, men som gjør sitt beste og takler utfordringer mye mer sporty enn før. Så har vi Gustav (fra Rapunzel), tøff og muskuløs, men samtidig særdeles lojal. Gustav er en sånn type som prøver å være tøffere enn han er og som hater å be om hjelp, men samtidig er langt mer omtenksom enn man skulle tro. Videre har vi Liam (fra Tornerose) som har et heltekompleks og er litt for selvopptatt til tider, men som også er en god venn, en god leder og den definitivt kjekkeste av prinsene i tillegg. Sist, men ikke minst (selv om han teknisk sett er minst siden han er den laveste) har vi Duncan (fra Snøhvit) som er den merkelige og snåle typen som lever i sin egen verden, men som samtidig er original og kreativ og full av sjarmerende øyeblikk. Jeg personlig ser meg selv mest i Duncan og Frederick, men man kan kjenne seg igjen i alle til dels og man forstår alle sammen godt. Utenom prinsene dukker prinsesser opp og skurker og alle disse er også vel så interessante og givende å følge.

Så ja, bok, du er en sånn bok som er elsk hvis man har sansen for karakterbaserte historier der figurene er hakket mer viktig enn plottet. I tillegg er du en bok som passer perfekt for alle som elsker Disney, eventyr og å bli underholdt. Noen bøker er bare så artige, sånn «le høyt og få rare blikk på bussen»-artige og du er en sånn bok. Også har du så fin stemning og så herlige illustrasjoner og det gjør at jeg tilgir at du har litt brå slutt og ikke henger helt på greip hele veien.

Hei bok, jeg elsker deg altså, jeg hadde det så gøy da jeg leste deg at jeg tilgir alt som en kunne kommentert på og gir deg terningkast 6 bare fordi. Og nå skal jeg poste maaaasse sitater fra deg som jeg digger (har funnet sitater her og går nok litt bananas siden jeg basically kunne sitert hele boka, den er SÅ genial: http://lucathia-rykatu.livejournal.com/274795.html):

With that distraction in place, Duncan and Snow scrambled down to the wagon that was helpfully labeled CLOWNS in huge pink letters. Duncan walked up to its back door, on which hung a small sign that read DO NOT DISTURB. He knocked anyway. The door opened, and a short man wearing a curly green wig poked his head out. “Which part of ‘Do Not Disturb’ do you not understand?” the man asked. 

Duncan thought about it. “Turb,” he answered.

*

“Giant Lady fight Troll,” he said. “If bandits watch us, bandits not watch friends inside.”

“You know, I like you, troll,” Maude said. “You remind me of a young ogre I wish I hadn’t crushed.”

Maude slammed the ground, causing Mr. Troll to fall flat on his back. He sprang up and punched the giantess in the shin. She tried to stomp on him, and he scratched at her bare foot. 

Up on the wall, the bandits looked on in amazement.

“Now, that’s something you don’t see every day,” one said.

*

“Oh, and anyway, I just happened to be passing by a lovely picture window when I looked outside and saw Liam’s sister having some trouble fishing. Only she wasn’t fishing. She was trying to pull you out of the water. But you probably know that part. Anyway, it’s all a great coincidence, isn’t it? I feel like my old luck has returned.”

“Don’t start with the magical luck nonsense again,” Gustav groaned. “There’s no such thing.” 

“Oh, yeah? Well, how would you describe Duncan showing up just in time to save you from the eels?” Lila asked him. 

“Not lucky,” Gustav said. “Something else. Um. Fortunate!”

“Synonyms, Gustav,” Lila said, shaking her head. “Synonyms.”


“Whatever, Duchess Dictionary,” Gustav grumbled. 

“I think you mean thesaurus,” Lila said. 

“Are you trying to be as annoying as your brother?” Gustav snarked.

*

“Wow. And I thought I had issues,” Frederic said, rubbing his hands against his temples. “You seriously believe that you’re not a real hero just because you didn’t save the lives of a king and queen when you were three? You think that one false story negates all the good deeds you’ve done over the course of your life? I’ve never met or even heard about anyone who has performed more heroic deeds than you. But maybe you’re right. Maybe you’re not a hero anymore. If that’s the case, though, it’s not because of some silliness that was faked back when you were a toddler. It’s because you abandoned those two innocent men last week.”


Liam was silent. 

“No one is defined by a single act,” Frederic said. “Whether it was years ago or weeks ago. We’re all given chances to change, to make up for things we’ve done wrong. It’s how we handle those opportunities that really matters. For most of my life, I ran and hid from anything remotely dangerous. Does that make me a coward now? No. If I’m a coward now, it’s because I was just curled in a ball, crying, when a scary man looked at me wrong. But you know what? The next time we see Wrathgar, I could stand up to him. I’m not saying I’m going to? I’ll probably just cry again, but I could stand up to him. And so could you. And you’d be a hero again.”

*

When facing unbeatable odds, just think of yourself as unbeatably odd. 

*

Ruffian narrowed his eyes. “Why would you even want to learn to be a bounty hunter?” 

“Because you said I was good at it. I don’t get much in the way of positive reinforcement back home.” 

Ruffian lowered his head. “I can think of few things more irresponsible than taking on a twelve-year-old as an apprentice.” 

“Actually, Ruff,” Lila said with a grin. “I’m thirteen.” 

“Since when?”

“My birthday was the same day as Liam’s wedding. Everyone kind of forgot it, but I understand. There was a lot going on.” 

Ruffian looked into Lila’s eager eyes. For some reason, the girl admired him, liked him even. And she reminded him so much of his own daughter, the one missing person he’d never been able to find. 

“Come,” he said, leaving the scene of the crime. “There’s something you need far more than a lesson in tracking down fugitives.”

“What’s that?” Lila asked, disappointed. 

“A cake.”

*

“You really are clueless, aren’t you?” Briar interjected. “No one will sing of your victory, no one can know about your victory. This is a secret mission.”

Gustav kicked the table. “Never mind, I’m out,” he grumbled. 

“But, Gustav,” Ella said. “You might still get the chance to punch someone.” 

“All right, I’m back in.”

*

“Look, Mr. Frank,” Frederic said, stepping into the dwarf’s path to stop him. “We’re here on a matter of utmost urgency. I had hoped that, in order to help us save the world, we could count on the courage and honor of the dwarves.” 

“Dwarves,” Frank barked out of habit. He was so used to correcting everybody’s pronunciation of the word that it took him a second to realize it had not been necessary in this case. He eyed Frederic with a mix of skepticism and awe. “Hey, you said it right.”

“Of course I did,” Frederic replied. “I know how important proper grammar is to you and your people.”

*

“She’s got ‘JJDG’ written all over her journal,” Liam said. “Does anyone know what that could stand for?” 

“Jimmy John Digglesford Garbenflarben!” Duncan said. 

“Who’s that?” Liam asked hopefully. 

“I don’t know,” Duncan said. “But if he exists, his initials would be J.J.D.G. We should check him out.”

*

“All right, I wasn’t exactly honest with you guys,? Taylor said. He began to roll a piece of thread between his fingers. “After Rauber destroyed my life, I taught myself String-Chi, a centuries-old combat technique that originated with the warrior-seamstresses of Kom-Pai. I’ve been using my skills to take down Rauber’s bandits wherever I see them. Yesterday I took down seven with one blow.” 

*

” ‘The Tale of the Jeopardous Jade Djinn Gem?'” Reynaldo asked, his face turning bright red as blood rushed to his head. 

“The Jepperjajinjam?” Gustav asked quizzically. 

“Jeopardous Jade Djinn Gem!” Duncan shouted triumphantly. “We’ve found it, Gustav!JJDG!”

“Hate to break it to you,” Gustav said. “But that would be all Js.”

“No, it’s JJDG,” Duncan insisted. 

Gustav mulled it over. “All right, I’ve heard of Gs making a J sound, but not Ds.” 

“The D in ‘djinn’ is silent,” Duncan explained. 

“Stupid language,” Gustav grumbled. He dropped Reynaldo and ordered, “Sing us the Jeopardy Jewel song!”

*

4 kommentarer
    1. Jeg synes illustrasjonene og sitatene fra boka virker skikkelig lovende. Brevet ditt er enda mer overbevisende 🙂 Karakterdrevne historier er så mye mer interessante enn plotdrevne, that’s how I roll 😉

    2. Jaa, helt enig i at karakterdrevne historier er mye mer interessante og ja, denne boka er elsk =D Og takk, du er den mest trofaste kommentatoren på bloggen min for tida og det er jeg veldig takknemlig for <3

    3. Topically Applied Keflex Progesterone Menopause With Free Shipping Secure Ordering Viagra Impotenza [url=http://tadalaf20mg.com]cialis 40 mg[/url] Propecia Generic Proscar Finasteride

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg