Blant ugler i metamorfoser og tankespill og hytteplaner og morgendager som ingen eier =D

Heisann!

Det er lørdag og jeg har egentlig ikke funnet på noe enda (sånn utenom dusjing, frokost, internett). Men snart skal jeg finne på noe, jeg har for eksempel tenkt å dra ned til sentrum en tur og spise middag på elskepårestauranten på Majorstuen mens jeg leser aviser. Dessuten kan jeg hilse på mamma, jeg kan spise is, jeg kan sitte på busser og lese, tegne, skrive, jeg kan gjøre det meste i grunnen. Forøvrig har jeg fine ugler på veggen nå og det har jeg sansen for. Små gleder 🙂

Jeg blogger mest nå for å si i fra at det vil ta en stund før neste gang jeg blogger. Grunnen til dette er at jeg drar på hytta på Stavern i morgen og så skal vi være der to uker. Og jeg vil jo ha internettmulighet for så vidt i form av å gå på kaféen som er et kvarters spasertur unna hytta og så sitte der to, tre timer mens jeg sjekker internett (og drikker kakao, de har kjempegod kakao der og den koster bare 12(!) kr, det er jo himla perfekt), men ellers så skal jeg prioritere helt andre ting enn internett og blogging. Jeg kommer sikkert til å lese blogger, kommentere blogger og slike ting, men jeg har ikke tenkt å blogge igjen selv før jeg kommer tilbake. Det er jo også litt sånn at jeg sant nok bruker alt for mye tid på internett generelt sett sånn egentlig, så det blir litt fint med å begrense bruken til rundt to, tre timer midt på dagen og ellers drive med andre ting. Som å lese, skrive, tegne, leke fotograf og se film. 

Nå har jeg pakket i vei:

Photo: Drar til Stavern på søndag, men har herved pakket ferdig klær ;) Da gjenstår bare pakking av maaasse bøker, filmer og cder :)

Jeg har pakket klær nå, deriblant masse kjoler siden det i følge Yr.no skal være kjempefint vær der. I følge Yr.no og avisene og slikt skal visst sommeren komme til øst- og sør-Norge for fullt nå med masse sol og særdeles trivelige temperaturer og det jo helt greit for meg det, bevares. Kjolevær <3

En av mine typiske problemstillinger er at jeg pakker for mye fordi jeg får lyst til å pakke alt jeg har av filmer, bøker, musikalcder og ja, generelt gå pakkebananas og det er jo et luksusproblem siden det betyr at jeg har utrolig mye fint, men likevel. Jeg har nå klart å “begrense” meg til tolv filmer og elleve cd-er (9 musikalcder til å lytte til på sengen og for å spille i bilen siden mamma lar meg styre cd-spilleren og 2 Sara Bareilles cd-er) og siden jeg har uleste bøker på hytta og leste bøker jeg vil lese igjen og det er blader og aviser som kan kjøpes og slike ting tror jeg at jeg vil kunne klare å begrense meg til å pakke seks bøker i tillegg til den jeg leser på nå (svensk ungdomsbok, har ikke blitt hundre prosent overbevist enda, men den er veldig fint skrevet). Ting jeg gleder meg veldig til å lese og som SKAL leses mens jeg er på hytta:

– The ocean at the end of the lane av Neil Gaiman (har ikke lest nok av Gaiman til å kunne kalle meg skikkelig groupie, men det jeg har lest har jeg likt veldig godt og denne virker helt nydelig)

– The shock of the fall av Nathan Filer (bok jeg kjøpte på onsdag, har bladd litt i den og tror jeg kan ende opp med å like den veldig godt)

– The book thief av Markus Zusak (hatt stående i hyllene mine i flere år og jeg har ikke kommet ordentlig inn i den før, men nå skal den leses for den skal jo visstnok være fantastisk og jeg tror jeg bare ikke har vært i den rette modusen eller noe sånt)

Vi får jo se hvor mye jeg faktisk leser, er jo snakk om bare to uker, dessuten skal jeg ikke bare lese, jeg skal gjøre andre ting og, men det er i hvert fall tre bøker jeg har mål om å få lest. Og det kan godt tenkes at det dukker en hel del anmeldelser opp i slutten av juli og begynnelsen av august her 😉

Men nå tenkte jeg å poste dette:

Dette er en ny sang med Sara Bareilles (som jeg er skikkelig fan av, jeg driver nedtelling for tiden siden hun kommer med en ny cd 16. juli og jeg definitivt skal ha den cd-en) og litt av grunnen til at jeg poster den, sånn utenom at det er en utrolig sår og fin sang, er at jeg skrev en historie inspirert av den i går. Jeg fant ut at det egentlig er en veldig smart ting å gjøre hvis man føler seg litt fantasiløs og samtidig føler at man trenger å skrive og tror jeg har tenkt å gjøre det en del denne sommeren. Lytte til sanger av for eksempel Sara Bareilles og så dikte frem ting og så blir det som det blir. Så jeg tenkte å avslutte dette innlegget med denne sangen og så håper jeg denne historie-dingsen faller i smak, ønsker alle en strålende sommer og gleder meg til hyttekos =D Vi bables!

 

You can have Manhattan, cause I can’t have you (Manhattan, Sara Bareilles)

 

Du kan ha i morgen. Jeg vil være der jeg og, men den er din til eie, din til å putte i lomma og din til ta frem hvis du har et av de øyeblikkene da man helt uten noen spesifikk grunn føler seg litt melankolsk. Du kan ta frem i morgen, granske den med eller uten lupe og fascineres, lure på akkurat hva du har fått, vurdere å selge det på Finn.no og konkludere med at morgendagen er for verdifull for å selges. Morgendager må man spare på, eventuelt låne bort hvis noen spør pent eller kanskje ikke en gang spør, men sender et blikk som spør for dem.

Jeg spør ikke, jeg unner deg morgendagen. Jeg har litt lyst til å være en sentral del av den og jeg vet ikke hvordan man skal gå frem for å bli det, men det går bra sånn det er. Du er jo god med dager, flink til å bruke dem fornuftig, disponere timene med sunne doser logikk og likevel en liten klype galskap. Og det er sånn det skal være, jeg vet jo det.

Jeg eier i går. Da satt du på kafé og jeg på kafé og du leste i VG mens du drakk te og av og til så opp, ut, inspirert av verden der ute som var pyntet i sommerklær. Det var sol, grønt og friskt og vi var inne og så ut og nå sitter jeg ute og ser inn. Gårsdagen er nemlig litt som en snøkule, en jeg bare trenger å riste litt på og så begynner det å snø og jeg håper at det akkurat over din tekopp snør sukker eller suketter. Det fortjener du der du sitter inne i minnet mitt om gårsdagen da jeg ikke sa «hallo», selv om jeg strengt tatt sa det opp til flere ganger i hodet mitt. I tankene mine summet det som av tusen bier, det vibrerte nærmest av det stadig økende behovet for å hjelpe ordene med å krysse terskelen fra tanke via tunge og tenner og hen mot atmosfæren, ut så du kunne hørt det. Tankene mine hørte du jo hvert fall ikke. I stedet satt du der og du leste avisen frem til du ikke satt der lenger og igjen satt jeg og jeg grep tak i VG-et du hadde lest og leste i vei, leste intenst og med et håp om å konsentrere meg så hardt at det overdøvde ropene inn i hodet mitt om hvordan jeg var idiot, idiot, idiot fordi jeg er en pyse.

Jeg vil glemme gårsdagen og jeg føler meg ikke hjemme i nuet, i dag, selv om ingen eier i dag. I dag er en labyrint og jeg gikk meg vill alt i morges da alt var morgendrømmer og bedugget sjel. Jeg tenker på Ikaros, minotauren, tråden i myten som førte en ut av labyrinten og leter etter edderkopper. Kunne kanskje tråder blitt spunnet, vev blitt vevet og veien tydeligere, det vet jeg ikke. Jeg vet at jeg er forvirret og usikker og aller mest at jeg vil ha i morgen, jeg og.

Kan vi ikke dele i morgen, dele sekundene som blir til minutter og deretter timer før det til slutt ender opp som en dag? Vi kan behandle i morgen som en badeball og kaste den i mellom oss, som en kjekspakke der vi forsyner oss begge to, som en klem fordi det krever to personer og bare føles teit og halvveis om man er alene. Sånn det er nå så er jeg hun som sitter i en skygge av morgendagen og leser og ikke en gang for å lese, men for at tiden skal forsvinne, gli vekk som tåken når den letter og solglippene i skylaget vokser seg større. Jeg eier ikke i morgen, jeg leier ikke en gang i morgen, jeg er bare på besøk og teller timer mot i over i morgen. Og det vil jeg ikke.

Jeg vil at du skal ha en i morgen der jeg sitter i sola, i en rød kjole, sitter og tegner et ganske tilfeldig tre uten å ane at du nærmer deg, uten å vite det før du prikker meg på skulderen og spør med et smil «hva tegner du?»

«Treet,» svarer jeg, peker mot treet, et tre som er klart til å danse disco, det ser man med en gang av bladene som jeg for anledningen tenker på som treets hår, bladkrone og discohår som får meg til å smile selv om ingen andre enn meg vet hvorfor.

«Så fint,» sier han, setter seg ved siden av meg, vi bare sitter der, trenger ingen ord og jeg fortrenger at dette bare er min ideelle ide om i morgen. Man kan glemme sånt, føle en fantasi som noe så på ekte at det blir noe mer enn en fantasi. Blir på ordentlig og like harmonisk som den lille vinden som rammer inn i dag, som kiler meg på kinnet og rufser til håret mitt.

Du kan ha i morgen og jeg kan være et fragment av morgendagen som du husker om en uke, en av tingene du tenker tilbake på mens du smiler for deg selv og føler deg tilfreds. Og når i morgen er i går så spanderer jeg i over i morgen på deg og du spanderer dagen etterpå og slik fortsetter det mens dagene blir til uker og til slutt måneder som det bor år i.

Og jeg vet ikke hvem som vil eie denne dagen om et år, men kanskje vil sola skinne, vinden stryke som en fiolin over en verden der det føles som om man hører tonene på ordentlig, stjernene blinke litt ekstra kraftfullt når dagen har blitt forvandlet til natt og da spiller det ingen rolle.

Alt som eksisterer nå er nuet og ideen om i morgen og enda mer essensielt, ideen om en i morgen som vi kan dele. Dele mens det føles som i går og i dag og evigheten i seg selv.

 

Dele mens vi lar oss selv forsvinne og nyter hvert sekund.

4 kommentarer
    1. Det må jeg si, Karoline, at dette må være en av de beste tekstene jeg noen gang har lest av deg. Utrolig vakkert og poetisk språk, nydelige og flytende bilder, drømmende formuleringer. Jeg kunne sitert den i massevis, men innser at det på en måte ikke blir et sitat når jeg bare vil gjengi hele teksten. Ørlite småpirk: først skriver du “uten å ane at du nærmer deg”, og litt seinere skriver du om samme øyeblikk “«Så fint,» sier han.” Syns nok du bør holde deg til enten andreperson eller tredjeperson, der andreperson forøvrig klinger best akkurat her, syns jeg. Å skrive til musikk er for så vidt noe av den beste inspirasjonen man kan få, personlig har jeg Current 93 som yndlingsskrivemusikk, trur jeg 🙂
      Håper du koser deg gørr i hjel på hyttetur!

    2. Oi, tusen takk, Kristine og bra observert når det gjelder småpirket, er enig i at det nok er best å holde seg til enten andreperson eller tredjeperson i stedet for å mikse. Så fint at den falt så i smak 🙂 Og å skrive til musikk er kjempesmart, det skal jeg gjøre mer! Koser meg massevis på hytta <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg