elsker Stavern-idyll og Ocean at the end of the lane =D

Heisann! Jeg har i dag kommet hjem fra to særdeles fine uker på hytta på Stavern. Der har jeg lest noen bøker, masse blader, Donald Pocket-er og aviser og ellers spilt mye Pokemon Black 2, sånn i tillegg til å nyte sola, sjekke internett på kaféen og spille spill med moren min (konklusjon: hun er kongen av Yatzy, men jeg har hatt tre dager som mester selv så hun var ikke like suveren som i fjor). Jeg hadde ellers med en masse filmer og det var litt unødvendig siden det var alt for godt vær til å sitte foran dataen og se filmer og det var nok å finne på ellers, men sånt vet man jo aldri på forhånd. Dessuten fikk jeg vist mamma hvor episk Les Miserables-filmen er og det er jo alltids relevant. Ellers har jeg strengt tatt brukt litt for lite tid på kreative sysler som å tegne og skrive og slikt, har prioritert lesing og Pokemon mer hvis sant skal sies, men for noen dager siden tegnet jeg et utsiktsbilde fra Stavern som man kan se her:

Utsikten fra hytta er jo langt penere enn dette, men det blir vel uansett klinkende klart at Stavern er et lite paradis og at jeg har hatt to utrolig trivelige uker. Det er veldig rart å være tilbake. En ting som er fint er jo det at jeg snart får den nye cd-en til Sara Bareilles i posten (ideelt sett fort nok til at jeg kan bruke mitt neste innlegg, som kommer på onsdag antakelig, til å anmelde den, men vi får se hva som skjer) og at jeg alt på torsdag har flere supre ferieplaner. Livet mitt er kort oppsummert temmelig brilliant med andre ord.

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse. Jeg har nemlig lest og elsket den nyeste boka til Neil Gaiman og da er jo en anmeldelse på sin plass. Så da setter jeg i gang og så blogger jeg igjen på onsdag og så satser jeg på at anmeldelsen faller i smak:

 

«The Ocean at the end of the Lane» av Neil Gaiman

 

Jeg er en av dem som har lest noen bøker av Neil Gaiman og likt dem veldig godt, uten likevel å ha blitt helt betatt av den grunn. Ikke at jeg har hatt noe i mot Neil Gaiman, jeg har bare ikke blitt fortryllet. Likevel hadde jeg en veldig god følelse når jeg hørte om denne boka. Tittelen, coveret, synopsiset, alt dette fikk meg til å føle at dette var en bok jeg ville like og så kom alle de strålende anmeldelsene på ymse blogger og fra folk jeg kjente så vel som folk jeg ikke kjente og jeg ble enda mer interessert og nå har jeg lest den og ja, denne boka er elsk. Dette er den boka av Neil Gaiman jeg har likt desidert best og jeg nøt hvert sekund.

Det handler om en mann som skal i en begravelse og i den forbindelse besøker barndomshjemmet sitt, noe som vekker gamle minner til live og minner ham om hendelser som tok plass da han var syv år gammel og involverte mørke krefter, en dam som egentlig er et hav, tre kvinner med etternavnet Hempstock og en hel masse mer. Og jeg vil alltid helst unngå å fortelle noe særlig om handlingen for enhver leseropplevelse er noe unikt og om hvem som helst annen leser denne boka så leser de kanskje de samme ordene, men opplevelsen blir en egen opplevelse. Det er sånn det skal være. Det som er viktig å vite er at dette føles sant, det føles så virkelig og ekte at man tror på det man leser. Og jeg følte meg hjemme i denne boka, mens jeg leste den var virkeligheten en liten og glatt stein som jeg gjemte i en lomme og enda ikke helt har lett fram igjen. Denne boka gjør at jeg forstår den generelle oppfatningen av Neil Gaiman som kongen av episkhet og gleder meg over de bøkene av ham som jeg enda ikke har lest og følgelig kan glede meg til. Denne boka er magisk og eventyrlig og nydelig, fascinerende og bør leses av alle!

Dette er en helt håpløs anmeldelse sånn egentlig, men det får så være. Alt det jeg vet er at denne boka er en hyllest til barndommen, minnene om den så vel som barndommen som alltid er der i den forstand at vi aldri noensinne egentlig blir voksne. Vi vokser opp, men dypest sett er en del av oss alltid barn. Og denne boka formidler denne sannheten på en helt fantastisk måte i løpet av rundt 240 elegant formulerte og nydelig fortalte sider.

Kan jeg bare gi denne boka terningkast 6 nå og poste mange utdrag fra den? Ja, det kan jeg!


Grown-ups don’t look like grown-ups on the inside either. Outside, they’re big and thoughtless and they always know what they’re doing. Inside, they look just like they always have. Like they did when they were your age. Truth is, there aren’t any grown-ups. Not one, in the whole wide world.

*

I do not miss childhood, but I do miss the way I took pleasure in small things, even as greater things crumbled. I could not control the world I was in, could not walk away from the things or people or moments that hurt, but I took joy in the things that made me happy.

*

I lived in books more than I lived anywhere else.

*

Books were safer than other people anyway.

*

Nobody looks like what they really are on the inside. You don?t. I don?t. People are much more complicated than that. It?s true of everybody.

*

That’s the trouble with living things. Don’t last very long. Kittens one day, old cats the next. And then just memories. And the memories fade and blend and smudge together.

*

I saw the world I had walked since my birth and I understood how fragile it was, that the reality was a thin layer of icing on a great dark birthday cake writhing with grubs and nightmares and hunger.

*

I make art, sometimes I make true art, and sometimes it fills the empty places in my life. Some of them. Not all.

*

I liked myths. They weren’t adult stories and they weren’t children stories. They were better than than that. They just were. 
Adult stories never made sense, and they were slow to start. They made me feel like there were secrets, Masonic, mythic secrets, to adulthood. Why didn’t adults want to read about Narnia, about secret islands and smugglers and dangerous fairies?

*

 

I finally made friends with my father when I entered my twenties. We had so little in common when I was a boy, and I am certain I had been a disappointment to him. He did not ask for a child with a book, off in its own world. He wanted a son who did what he had done; swam and boxed and played rugby, and drove cars at speed with abandon and joy, but that was not what he wound up with.

 

4 kommentarer
    1. Så fint at du har kosa deg i Stavern 🙂 Jeg har så lyst til å lese den nye boka hans, og nå fikk jeg enda mer lyst! Blir vel til at jeg skaffer meg den 😉

    2. Jeg er litt i samme situasjon som du var nylig; jeg har lest American Gods, Stardust og Sandman av Neil Gaiman, og har likt det, men ikke elska det. Kanskje er det denne boka jeg også bør lese for å bli bergtatt.
      Flott å høre at du har hatt det fint på hyttetur!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg