A face like glass :0]

Heisann, jeg kunne ventet med å blogge, men jeg  gidder ikke siden jeg er i bloggehumør akkurat nå og det forrige innlegget mitt var et oppsummeringsinnlegg og de er litt mindre viktige og essensielle (hvis ikke man vil ha gode ideer til hva man bør lese da selvsagt, jeg har etter min mening veldig god smak når det gjelder bøker og musikaler). Anyway, jeg har fri og lite planer for tiden, men jeg har nok å finne på uansett pga. bøker og hvordan jeg har en hel masse å lese på (hurra!) og det alltids er supert. Og ellers har jeg i dag skrevet i vei på det som kanskje skal være mitt bidrag til en krimnovellekonkurranse jeg har lest om (og jeg vet jeg antakelig ikke har sjans siden jeg har lest veldig lite krim og ideen min i stor grad dreier seg om onde lattere og slike ting jeg tenker på som veldig originalt ikke har det med å falle i smak hos juryer, men det får så være, man vinner i hvert fall ikke om man ikke deltar og hvis man har en ide som inspirerer en så er det jo den ideen man bør gå for) og jeg bruker forøvrig bekymrende mye tid på SYTYCD-obsessing siden jeg har helt dilla 🙂

Uansett, livet er fint, det er jo det. Og det er litt teit at brannalarmen gikk igjen i går kveld (har ikke hørt den siden den ekte brannen i den andre oppgangen for halvannen uke siden og trodde ting hadde bedret seg, men nei da), men denne gangen var det i det minste falsk alarm igjen og det varte bare ti minutter. Dessuten gikk det an å lese mens jeg sto ute og ventet på å kunne gå opp og kan man lese går det aller meste fint. 

Ellers, hva angår SYTYCD, er dette fint:

 

Veldig ofte med SYTYCD er det en av guttene jeg blir litt betatt av og tenker på som helt perfekt og i år er det Aaron. Han er tapper, men takler alle stiler godt og dessuten er han den definitivt kjekkeste av guttene i år (og det hjelper at han er den eldste av guttene i år og virker mer som en mann enn de andre, men likevel), dessuten virker han rett og slett veldig sympatisk. Og jeg digger denne dansen for den er virkelig original og nydelig og sangen er fin og den er liksom en dans som skiller seg ut blant mange Contemporary-rutiner som likner en hel del på hverandre. 

Forøvrig er denne episoden av SYTYCD kul fordi Anna Kendrick er gjestedommer og jeg begynner å bli veldig fan av Anna Kendrick pga. filmer som Pitch Perfect, 50-50 og det faktum at hun skal være med i både Into the Woods-filmen OG Last Five Years-filmen (med dreamy Jeremy Jordan, omg!) og i tillegg hadde hun faktisk ganske gode og gjennomtenkte kommentarer til dansene og det gjør det enda finere. Yay!

Til noe annet. På lørdag skal jeg se “Monster University” fordi jeg elsker Pixar og på søndag eller mandag vil den anmeldes her, men nå skal jeg anmelde en bok. Og ja, det vil bli en del anmeldelser på denne bloggen for tiden, det må nødvendigvis bli sånn siden jeg leser veldig mange bøker som er episke. Boka jeg skal ta for meg i denne omgang er “A face like glass” og da setter jeg like godt i gang og så bables vi igjen om noen dager 🙂

«A face like glass» av Frances Hardinge

 

Jeg hørte først om Frances Hardinge i fjor siden de ble megafan av henne på en av mine yndlingsbokblogger og så leste jeg i våres endeligvis «Mosca Mye og de forbudte ordene» uten å bli helt overbevist. Det var en absolutt smart og velskrevet bok og jeg hadde nok likt den bedre om jeg hadde lest den på originalspråket, men jeg fant den litt forvirrende. Like fullt ga den meg lyst til å lese mer av Frances Hardinge og det har jeg nå og denne gangen var det full klaff. Her er Goodreads beskrivelse av «A face like glass»:

 

In Caverna, lies are an art ? and everyone’s an artist . . .

In the underground city of Caverna the world’s most skilled craftsmen toil in the darkness to create delicacies beyond compare. They create wines that can remove memories, cheeses that can make you hallucinate and perfumes that convince you to trust the wearer even as they slit your throat. The people of Caverna are more ordinary, but for one thing: their faces are as blank as untouched snow. Expressions must be learned. Only the famous Facesmiths can teach a person to show (or fake) joy, despair or fear ? at a price.

Into this dark and distrustful world comes Neverfell, a little girl with no memory of her past and a face so terrifying to those around her that she must wear a mask at all times. For Neverfell’s emotions are as obvious on her face as those of the most skilled Facesmiths, though entirely genuine. And that makes her very dangerous indeed …

 

Jeg skal ikke begi meg ut på særlig mer synopsisgiving for man trenger i grunnen ikke å vite stort annet om denne boka på forhånd. Det som er sikkert er at denne boka er virkelig fantastisk. Den er en sånn bok som minner om Michael Ende og alt det eventyrlige jeg elsket som barn og fortsatt er særdeles glad i og det er en sånn bok som jeg ønsker å skrive noe som. Hvis jeg noen gang skriver en bok som gir noen litt av den følelsen bøker som «A face like glass» ga meg så er det omtrent det beste kompliment tenkelig. Frances Hardinge er som J.K. Rowling og Lewis Carroll, fylt til randen med nesten overveldende doser fantasi og denne boka er vidunderlig.

Jeg elsker karakterene, stemningen, hvordan alt males frem med nydelige og originale skildringer som får en til å fryde seg som leser. Og mens jeg må innrømme at jeg generelt sett ikke er så into dystopier (jeg likte «Hunger Games»-serien, men ellers er det mange sjangre og stiler jeg liker langt bedre), så kan man på mange måter kalle «A face like glass» temmelig dystopisk og denne boka elsket jeg jo. Dessuten liker jeg ideen med hvordan Neverfell er fra utsiden og av den grunn har et ansikt som viser følelsene sine mens verden rundt henne i Caverna må lære ansiktene sine eller gå omkring med et blankt lerret av et ansikt som ikke røper noe som helst. Jeg liker hvordan det fås frem hvordan dette skaper en del problemer for de laverestående i Caverna som mangler tilgang til andre ansikter enn de som viser tjenestevillighet og derfor ikke får vist det når de er sinte eller lei og hvordan de høyerestående da har muligheten til å velge å tolke det som om de er helt fornøyde med hvordan de har det siden det er det ansiktene forteller dem. Og jeg liker hvordan det er fullt av twister jeg ikke forutså i det hele tatt, og man kan selvsagt innvende at dette gjør at boka ikke er så spennende å lese flere ganger, men det er et veldig lite problem. Jeg liker hvordan dette er en bok jeg følte et veldig behov for å skrive om siden jeg vil at alle skal lese den og jeg føler virkelig ikke at jeg får frem akkurat hvor brilliant denne boka er, men jeg håper det kommer klart frem at jeg er fan i alle fall.

 

Ellers liker jeg hvordan dette er en sånn bok man må lese sakte. Det er en bok på ca 480 sider og en sånn bok man nyter i små porsjoner, der man leser litt hver dag og føler seg litt trist når man ser at oi, man er jo nesten ferdig. Og jeg kunne sitert i vei, men det skal jeg ikke, jeg bare liker at det finnes slike geniale, vakre og virkelig originale bøker som man kan bli betatt av og deretter håpe at alle andre leser og. Terningkast 6!

3 kommentarer
    1. Jeg liker å se på SYTYCD, blir så imponer over hvordan noen kan danse så bra. Haha I wish 😉 Jeg selger mange billetter til Monsters university på jobben for tiden (mest til ungdom og voksne) jeg kommer nok til å se den snart, håper på å få anmeldelse fra deg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg