der jeg babler litt om en ny musikaloppdagelse og eventyrlige mordere

Heisann! Det er torsdag og i morgen har jeg en samtale på en ny Ark-butikk og hvis den samtalen går som jeg håper vil jeg ha praksisdings å fylle hverdagene med fra neste uke av. Ellers skal jeg på kino på lørdag for å se den nye “Mormor og de åtte ungene”-filmen, en film jeg har tenkt å anmelde på søndag og i dag har jeg lest ut “A wrinkle in time” og den var veldig rar, men jeg likte den uansett. 

En annen ting som er interessant er at jeg har oppdaget en ny musikal. Den heter “The Life” og jeg fant cast album til den på Spotify på søndag ved en tilfeldighet og er nå ganske så fornøyd med det siden det ikke er så veldig ofte jeg finner musikaler som jeg ikke en gang hadde hørt om før. Og det fine er at “The Life” har skikkelig fengende musikk og sanger og jeg har egentlig ikke peiling på hva som egentlig er storyen i musikalen en gang, men det spiller ikke så stor rolle. Det er kul musikk, det er det som er det essensielle og attpåtil er det Lillias White i en rolle og jeg har i det siste også oppdaget at hun har sinnssykt rå stemme. Jeg mener, wow:

Jeg gjorde litt research, dvs. googlet navnet hennes for det er jo hvordan man gjør research nå for tiden, og fant med det ut at hun var en av musene i originalversjonen av Disneys “Hercules” (lead muse faktisk) og “Hercules” er jo en av de Disney-filmene som jeg ser omtrent like ofte på engelsk som på norsk (med de fleste Disney-filmene har jeg en yndlingsversjon, men jeg har ingen klar favorittversjon med “Hercules”, der varierer jeg i vei etter humøret hver gang jeg ser den) så da har jeg jo lyttet til henne massevis før uten å vite det. Anyway, jeg syns alltid det er fascinerende når noen er så flinke til noe at det virker som en lek for dem og man på en måte glemmer at det er alt annet enn lekende lett og at det ligger årevis med trening og øvelse i bunn. Og utenom sangen overfor (som forresten heter “The Oldest Profession” og her er profesjonen prostitusjon og det synges om hvordan karakteren mener hun begynner å bli for gammel for det) så har “The Life” også mange andre jazzy, groovy, kule sanger, deriblant denne:

Denne sangen heter “Use what you got” og er kul fordi den a) er veldig fengende og lett å få på hjernen på en god måte og b) synges av Sam Harris og han har en typisk sånn stemme jeg liker veldig godt å lytte til. Yay!

Men nok om det, nå tenkte jeg å prate litt kort om et skrivekonsept jeg holder på med litt for tiden. I ny og ne for tiden har jeg det med å skrive på det som ideelt sett skal bli mitt bidrag til Cappelen Damm sin barnebokkonkurranse og det er en historie jeg begynte på i 2011 kalt “Eventyrmorderen”. Kort oppsummert handler det om at mange er etterkommere av kjente og mer ukjente eventyrfigurer uten å vite det og at det er en person som dreper dem. Og så tar mange av mordene plass i eller i nærheten av småbyen Fayville (som er en sånn småby jeg har funnet på der veldig mange ting jeg skriver tar plass siden jeg liker idylliske småbysettinger i bøker veldig godt) og så flytter Snødronningen og datteren hennes Lumi til Fayville og blir en del av alt sammen og ellers så er det ikke så mye jeg vet enda. Jeg har i grunnen ganske lite klart for meg. Men det fine er at jeg liker karakterene, jeg liker ideen og jeg har 30 sider og 10 000 ord nå så det er jo en god start (det er ikke så imponerende i og med at 21 av disse sidene ble skrevet sommeren 2011, men likevel, jeg er godt i gang). Og nå tenkte jeg å poste et kort utdrag som er helt i begynnelsen av historien. Forhåpentligvis er det stemningsfullt og fascinerende og jeg håper det faller i smak. Det kan hende flere utdrag dukker opp i senere innlegg, vi får se, jeg har i alle fall mål om å skrive videre. 

Uansett, nå avslutter jeg dette innlegget med utdraget og så blogger jeg altså i neste omgang på søndag. Da bables vi og god fornøyelse! (Jeg advarer om at det ikke er så veldig koselig det som skjer i dette utdraget, men det er heller ikke poenget, jeg tenker at det kan være en effektiv begynnelse som forhåpentligvis vekker leserens interesse og gir folk lyst til å vite mer og forhåpentligvis stemmer denne antagelsen. Og oppsettet er kanskje litt tett, men det var ingen naturlige steder for avsnitt der syns jeg så da ble det sånn)

Desember 1996, i en skog, ganske sent på kvelden

 

 

Om en gikk inn i skogen den kvelden ville en fått en følelse av å være i et eventyr, men da et av den skumleste sorten der ingenting er helt som det virker og det hele er innkapslet i en slags trolsk atmosfære. Skyggene virket ekstra lange, trærne spredte grenene sine ut som vinger, som om de snart ville fly av sted, bare trengte et ekstra kraftig vindpust, høye, elegante og innpakkende, skjulte hele himmelen. Det var kveld, men siden trærne skjulte himmelen så godt uansett kunne det like godt ha vært dag. Og derfor dette trolske inntrykket, denne følelsen av å være oppslukt, rotet bort, fortryllet på et slags forholdsvis ukoselig vis. Også stillheten, det at man ikke hørte noen lyder ga klangbunn for fantasien, vekket til live alle de mest marerittaktige tankene, de mest tilstedeværende. Det var rett og slett en sånn kveld da skogen ikke akkurat var det stedet en ville være og tilfeldigvis var skogen også ganske tom. Jo da, det var dyr der, men de lå og sov inne i sine hjem, langt fra tydelige for en tilfeldig forbipasserende. Og de små strimene av lys som månen desperat forsøkte å sende gjennom treverket kom ikke frem, ble borte et sted på veien, var uinvitert, den eneste inviterte var stillheten og ensomheten. De kunne dog gjøre hva de ville, rote til alt det naturalistiske systemet om det var noe de følte for. Noe de kanskje gjorde, hvem vet. Men uansett var alt mest tomt. Så, en knasende lyd, nei ikke knasende, traskende som om noen nettopp da gikk gjennom skogen, lyden av sko mot snø, dette hvite teppet som så fint danderte trærne, kvistene, treverket. Et skritt og så et annet, videre og så videre. Deretter lyden av et hardt slag, et sårt ul som gjennomboret vinterkveldsstillheten, stillheten som etterpå vendte tilbake. Skrittene mellom trærne, raske, fokuserte, skrittene man snart ikke hørte lenger. Og det var som om ingenting hadde skjedd, en ville bare tenke at det var vinden, tilfeldigheter, slikt noe om en ikke gikk sånn ca. ti meter innover i skogen, inn til en liten lysning, et sånt sted der solen kom seg frem i stedet for å bli utelukket takket være greners spill under himmelhvelvingen. Der var det spor i snøen som snart ville viskes vekk som om det at de en gang hadde vært der var en drøm og i midten av lysningen lå et dyr. Hadde man sett dyret fra en viss avstand kunne man tenkt at det bare hadde brukket benet eller lå og sov eller noe. Noe som igjen bare viser at det hjelper å minske avstanden til ting for å finne frem til den brutale sannheten som var at dyret var dødt. Ikke bare dødt, myrdet. Det lå en stor stein ved siden av dyret som altså var en ulv. Skogen var plutselig like stille som før slaget, skrittene, ulet og snart ville snøen pakke dyret inn som om det var en dyne over en meget trøtt ulv. Og ingen kunne se hvordan det nå lå der i en forvridd stilling mens snøen rundt den ble dekket av røde flekker som rant fra ulvens skalle, se hvordan blodet lå så fint omkring den, små fragmenter som talte om en tiltagende mangel på liv. I stedet lå ulven død og alene og forholdsvis blodig og hadde noen vært der hadde de kanskje gispet, sukket sørgmodig og tenkt at det nok bare var naturlige årsaker, for hvem dreper vel en ulv i skogen på kveldstid i desember?  Det virker så unaturlig at slikt kan skje og likevel her var det et faktum. Et mord hadde skjedd og hvis en hadde sett nøye nok etter hadde en kanskje sett noe merkelig, nemlig at mye av blodet på mystisk vis lå rundt ulvens nakke. Hadde man ikke visst bedre er det nesten så en kunne tro at blodet skulle forestille en rød hette…

 

4 kommentarer
    1. Lykke til på Ark-samtalen! Misunner deg som har en bokhandel å jobbe i. Det virker veldig koselig. Og lykke til i barnebokkonkurransen! Trur du bør ha gode sjanser, du har en veldig leiken og billedlig skrivestil som jeg trur vil fenge mange barn 🙂 Likte godt utdraget, men syns noen setninger blir unødvendig kronglete. “Skyggene virket ekstra lange, trærne spredte grenene sine ut som vinger, som om de snart ville fly av sted, bare trengte et ekstra kraftig vindpust, høye, elegante og innpakkende, skjulte hele himmelen.” Mot slutten av denne har jeg nesten glemt om det er skyggene eller greinene du snakker om. Kanskje du bør dele den opp eller omformulere den litt? “Og de små strimene av lys som månen desperat forsøkte å sende gjennom treverket kom ikke frem, ble borte et sted på veien, var uinvitert, den eneste inviterte var stillheten og ensomheten. De kunne dog gjøre hva de ville, rote til alt det naturalistiske systemet om det var noe de følte for. Noe de kanskje gjorde, hvem vet. Men uansett var alt mest tomt.” Her er det også noe jeg ikke syns henger helt på greip, jeg mister litt tråden utover. Her bør du nok kanskje prøve å gjøre alt litt klarere. Jeg sjønner at litt av poenget er at det skal være mystisk og at man ikke helt skal vite hva som skjer, men har blir jeg bare forvirra. I det hele tatt syns jeg det nok trenger litt finpuss, men jeg liker konseptet, det minner om tegneserien Fables, og jeg syns siste setninga i utdraget var veldig kul 🙂

    2. Ark-samtalen gikk fint, men de skulle planlegge litt i forhold til når andre skulle jobbe og slikt så jeg får ikke startet med en gang uansett (jeg hadde misforstått der) så dermed har jeg enda litt til fri (fri er lik kjedelig uten planer). Takk for en konstruktiv kommentar med mye interessante tanker angående utdraget og så bra at du har tro på meg. Og jeg ser det du sier med kronglete setninger og slike ting, jeg bør nok simplifisere en del. Men jeg tenkte å prøve å få skrevet resten av boka først og så redigere etterpå.

    3. Har også lyst å jobbe i en bokhandel:) hehe. Men for nøye seg med å jobbe i et bibliotek 🙂 Lykke tl med bidraget til Cappelen damm:)
      SV;Har hatt en super sommerferie:) Synes den har forsvunnet ganske fort:) hehe sånn går det når man jobber en del og har nevø på overnattingsbesøk på flere dager:) Men har hatt tid til å nyte sola ,badet og lest bøker:) håper du har hatt en fin sommer:)

    4. Vel, jeg må vente litt lenger enn jeg trodde før den praksisen skal i gang ser det ut til, men jeg tror det nok etter hvert vil bli noe av. Og takk og ja, jeg har hatt en finfin sommer 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg