Mormor og de åtte ungene og planer for uke 33 :)

Heisann! På den negative siden blir neste uke kjedeligere enn jeg trodde siden jeg misforsto en del ting. Grunnet ditt og datt hadde jeg en samtale på en Ark-butikk på fredag med mål om å ha praksis der og den samtalen gikk fint, men jeg hadde tenkt at det bare var samtale og så helg og så vips praksis med en gang (siden det har vært sånn før) og nei da. De skulle prate om ting og planlegge i forhold til andre som jobber der og se an og antakelig vil jeg sikkert ende opp med å ha praksis der, men da må jeg vente litt lenger før det begynner. Ergo betyr det at jeg også i neste uke har fri. Ideen er at jeg skal bruke neste uke til å sende søknader til bokhandler jeg vil jobbe på og søknader til andre steder det kan friste og jobbe og så skjer det kanskje noe mer i sakens anliggende på fredag. Sukk… Nei da, jeg skal ikke klage. Det er litt kjedelig, men jeg har nå lagt noen planer som vil gjøre neste uke veldig givende og interessant. 

1) Jeg skal skrive og sende søknader til bokhandler og andre butikker og ikke bare til noen få, men nærmere 20 eller noe sånt. Det kommer ikke til å ta meg så lang tid hver dag å ordne med sånt, men det går bra for jeg skal også

2) Skrive! Det finnes krimnovellekonkurranse, denne skrivekonkurransen: http://www.stemmer.no/tekstkonkurranse.htm og grøsserkonkurranse som alle har frist 1. september. Jeg syns det riktignok er veldig morskel (“morskel” betyr vanskelig på Urdu og er et av mine yndlingsord) med alle tre konkurransene siden tekstkonkurransen har et temmelig uinspirerende konsept etter min mening og jeg ikke føler at det faktum at jeg skriver påskekrim hvert år nødvendigvis betyr at jeg kan skrive krim av den grunn. Og i grøsserkonkurransen er det ikke bare grøsser det gjelder, men også hørespill og det har jeg aldri skrevet før. Men man vinne væffal ikke om man ikke deltar og jeg vil delta og nå har jeg jo tid og mulighet. I tillegg skal jeg få skrevet videre på “Eventyrmorderen”-greia selv om det også er morskel. 

3) Redigere. Dette er jo litt som å skrive, men ikke helt. Jeg har et skrivekonsept kalt “Konrad Krokodille og vennene hans” som for øyeblikket består av 60 dikt på rim om Konrad og venner av ham og ting som skjer i deres liv og slikt som jeg har nevnt her før og i neste uke skal jeg lese gjennom alt sammen og gå gjennom diktene supernøye for å være bombe- og kanonsikker på at alt av rim og rytme er perfekt og så velge ut de beste diktene og slikt og redigere enda mer. Og jeg er litt bekymret for målgruppe for det høres jo ganske barnslig ut, men det er egentlig ikke så veldig barnslig likevel. Det er dikt om vennskap, kjærlighet, bringebær, sjokoladeboller og musikaler, om ensomhet og om å føle seg liten og egentlig er det skrevet med folk som meg i tankene, voksne som er barn i hjertet. Og jeg vet ikke om det går eller om det er bedre å gjøre diktene litt barnsligere sånn at de passer bedre for barn, samtidig som jeg vil at de skal være litt kloke og tenksomme for det siste jeg vil er å undervurdere noen. Barn er smarte og de aller fineste barnebøkene er jo de man kan få glede av uansett alder sånn som med “Den lille prinsen”. Det som er fint er at jeg sendte tre av Konrad Krokodille-diktene til et tidsskrift i sommer og de ville ikke trykke dem, men de ga meg masse konstruktive kommentarer til alle diktene og virket positive til ideen og det er jo bra.

Ellers så skal jeg jo gjøre de vanlige tingene med å dra på kaféer, lese bøker og obsesse over SYTYCD mens jeg gleder meg til lørdag og teaterplaner (Pippi Langstømpe) og greia er jo at alt ordner seg jo. Antakelig blir det praksis til slutt selv om jeg må vente litt lenger og nå skal jeg sende masse søknader og det kan jo hende det virker. Dessuten skal jeg redigere ting og skrive historier og uansett om det varierer hvor inspirert og motivert jeg er så er å skrive noe av det fineste jeg vet om i hele verden så ja da, dette blir fint 🙂 

Forresten så har jeg verdens søteste elefantfigur, noe man kan se her. Han heter Ellef Elefant og har så langt visst seg å ha svømming i popcorn og balansekunst som interesser og jeg burde lage en barnslig og veldig sjarmerende fotonovelle om ham eller noe sånt snart. Og så liker jeg det faktum at jeg har sjokoladeboller og barteformede post-it lapper 🙂

Men nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å bable om den nye “Mormor og de åtte ungene”-filmen som jeg så på førpremiere i går. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste blogginnlegg enten tirsdag eller onsdag tenker jeg. God fornøyelse!

 

Mormor og de åtte ungene

 

Jeg innrømmer det, jeg hadde egentlig ikke noe forhold til Anne Cath. Vestly som liten. Jeg har lest noe, sett litt filmer og tv-serier basert på bøkene hennes og sånt, men jeg var mye mer into Astrid Lindgren og Klaus Hagerup og slikt. Med det sagt så syntes jeg Anne Cath. Vestly virket som verdens koseligste person og jeg var skikkelig fan av hvordan alle barna i «Mormor og de åtte ungene» hadde navn på M. Og så kom nå altså denne nye filmen basert på «Mormor og de åtte ungene» og det i seg selv ville vanligvis ikke vekket mye av interessen min, hadde det ikke vært for et viktig og essensielt faktum. Det var en musikal. For første gang siden en og annen «Olsenbanden Jr.»-film har det blitt laget en god gammel norsk musikalfilm og da er jeg helt med vøtt. Musikaler er jo topp! Og så var det førpremiere og jeg dro på kino og nå kommer min anmeldelse. Hurra!

Anyway, denne filmen er utrolig søt. Det er en sånn film som er herlig tilfredsstillende og som man blir glad av selv om det er sånn happy-happy og ekstremt forutsigbart. Likevel, det er koselig. Det fortelles en søt historie om når en lastebil blir stjålet og midterste barnet i familien som er skremt og liten må trå til og står i sentrum for den storslagne redningsaksjonen. Og så handler det om familie, om verdens fineste mormor, om vennskap og kokosboller og alt sammen med sanger og glade farger og en hel masse sjarm. Med andre ord passer det fint for barn og det passer fint for meg for jeg liker sånne ting. Selv jeg skal gå med på at det er litt for lett og naivt og søtt, men samtidig er det noe befriende ved at det er det for virkeligheten har skarpere kanter. Livet kan vise seg å ha så mange nyanser at man av og til blir ganske sliten av alt sammen og da er det fint at det finnes koselige familiemusikaler der man kan kose seg litt og glemme virkeligheten.

Videre er det mye som er gjort veldig riktig her. Det er fint fotografi og filming, herlig musikk som spenner fra en gospel-ish sang om en mix-master til søte sanger om at man kan klare alt selv om man kanskje er liten og skremt og det er flinke skuespillere som gjør alt ut av materialet de er gitt selv om det kanskje ikke alltid er nok.

For det er her filmens problemer dukker opp. Den er litt for liten. Mens jeg sant nok kan være ganske utålmodig med filmer og føler mange er for lange, så syns jeg også det er for kort når filmer varer knapt en time og ti minutter og denne filmen varer ikke mer enn noe sånt (kinobilletten min påsto noe annet, men den løy åpenbart). Videre er ikke alle karakterene like gjennomarbeidede og jeg syns storyen ikke henger like mye på greip hele veien heller.

Det som er fint er at det er en film som også voksne kan like. Mange barnefilmer er mer masete og energiske og det er ikke noe i veien med det nødvendigvis, men jeg føler det er et stort pluss om en film kan være laget med barn som målgruppe, men samtidig være absolutt severdig for voksne også og det er «Mormor og de åtte ungene» definitivt. Det er søtt, det er sjarmerende, det er sang og dans og inneholder dessuten flinke skuespillere. Og hva angår skuespillerne får man dessuten den bonusen at det er tenkt mer kreativt enn de gamle slagerne man ser i bortimot alt. Jeg syns særlig det er veldig fint at Thomas Bye var med siden jeg liker ham veldig godt pga. «Next to normal».

Så ja, jeg likte denne filmen. Den er ikke perfekt, men den er utrolig søt, sjarmerende og severdig. Terningkast 5!

 

 

4 kommentarer
    1. Det er jo bare flott om diktene kan leses av både barn og voksne! Tenker for eksempel på bøker som voksne kan lese for barn, hvor begge får like mye ut av dem med tanke på innhold (noe som kun er “spennende” for et barn kan også være artig for den voksne fordi de forstår med av eventuell symbolikk osv) 🙂 Et eksempel er jo film (spesielt animasjonsfilmene fra Pixar). Så “Monsterbedriften” på nytt for ikke så lenge siden, og må bare innrømme at det var flere ting jeg forstod og kunne le av nå, som gikk meg fullstendig hus forbi som barn. Selv om jeg digget den da også! Lykke til videre med all skriving!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg