Der jeg anmelder en fin film, sukker over håpløsheter og liker meg selv :)

Akkurat nå føles det bittelitt mer vanskelig enn normalt å være optimist for jeg føler at en del ting er ganske håpløst. Jo da, jeg har det fint, jeg har kule planer fremover (teater på lørdag for eksempel) og det finnes SYTYCD, bøker, sjokoladeboller, Nintendo og Netflix og det kunne vært langt verre så jeg skal ikke klage, men ååå! Det virker litt som om alle andre får til ting, de vinner konkurranser, får ting publisert, har i det minste studier å drive med og jeg bare sitter her og venter på at livet mitt skal begynne. Og aller mest vil jeg ha jobb. Hver dag titter jeg gjennom Finn.no og Nav for å se om det er noen ledige stillinger og så sender jeg søknader og en sjelden gang kommer jeg til intervju og så blir jeg ikke valgt likevel og ok, jeg har kanskje ikke så mye utdanning fordi mitt forsøk på høyere studier enn folkehøgskole var Epic Fail og jeg har heller ikke så mye arbeidserfaring, men hvordan skal man få den hersens arbeidserfaringa da om ingen gir deg sjansen. Og nå begynner det å bli tomt for jobber som faktisk frister noe i det hele tatt og jeg kan jo selvsagt begynne å søke på jobb på SFO eller i barnehage selv om jeg egentlig ikke passer til sånt (ja, jeg er barnlig og glad i barn, men jeg liker barn i korte perioder, å være med dem hele tiden på jobb høres litt for mye ut) eller sende av gårde søknader til matbutikker i vilden sky (selv om jeg har jobbet i matbutikk før og syntes det var ganske kjedelig og uinspirerende). Jeg skjønner at man ikke kan regne med å få drømmejobben med en gang, men må man virkelig ha studert litteratur for å kunne få jobb i bokhandel når man elsker bøker, har masse peiling på litteratur og har hatt praksis på bokhandel og elsket hvert sekund? Og problemet er at med en gang man begynner å føle at noe er håpløst så skjer det hvert fall ikke, det er som med ungdomsskolen da jeg fant ut at jeg var et sånt menneske som rett og slett ikke var ment til å forstå geometri og følgelig heller aldri forsto det (selv om det skal innrømmes at jeg heller aldri har hatt særlig inspirerende mattelærere). Hvis man tenker at man aldri vil få til noe så får man det heller ikke til. 

Og jeg er ikke håpløs. Jeg er smart, kreativ, utrolig fantasifull, tidvis genial (har allerede fått en brilliant ide til Nanowrimo selv om det bare er september for eksempel), blid, optimistisk, sprudlende, entusiastisk, åpen og fordomsfri, hyggelig og helt bestemt på at jeg skal få til alt jeg bestemmer meg for om det så tar meg tusen år.

Dessuten, som dette bildet viser, er jeg egentlig ganske sjarmerende. Jeg bruker ikke sminke (skjønner meg ikke på sånt) og lite produkter, er i det hele tatt veldig lite opptatt av utseende og likevel så er jeg ikke så verst å se på. Jeg liker håret mitt, jeg liker formene mine, jeg liker smilet mitt og jeg er kanskje litt skeptisk til øyenbrynene mine og tennene mine kunne kanskje vært hvitere, men det er småting, jeg liker at jeg er flink og som regel får trent to ganger i uka uten at jeg på noen som helst måte er fanatiker, jeg liker at jeg tillater meg selv å gå på kaféer, spise sjokoladeboller og kose meg når jeg føler for det fordi livet er for kort til å være kjempestreng med seg selv.

Kort oppsummert: jeg liker meg selv! Det får så være om det er selvopptatt eller feil, jeg syns jeg er en ganske kul person. Og da også en person som fortjener å få jobb. Og hvis noen skulle lese dette og trenger noen til en stilling på 80% eller mer på en butikk så er det bare å melde fra. Jeg er åpen for det meste!

*

Nok om det. Beklager om jeg har virket litt klagete eller overdrevent selv-fokusert her. Jeg satser på at det er tilgivelig. For livet er jo kult også. Det kommer til å inneholde taco på fredag og teater på lørdag og jeg er på vurderingsstadiet om jeg skal dra på biblioteket på fredag eller ikke. 

Grunn til å dra: Bøker <3 På fredag har jeg nok ingen planer mellom klokka 13:00 og 17:00 og da hadde å dra på biblioteket vært en fin måte å få tiden til å gå. Jeg angrer jo aldri etter å ha lånt bøker. Søknader og sånt kan like godt sendes på ettermiddagen eller kvelden som midt på dagen.

Grunn til å ikke dra: Jeg har utrolig mange uleste bøker i hyllene mine som jeg også trenger å få lest og om jeg låner bøker tar det lenger tid før de prioriteres. Siden livet faktisk inneholder flere ting enn bare å lese så har man faktisk ikke tid til alt (jeg vet, det er sjokkerende). 

Men hvis jeg ikke drar må jeg finne på noe annet genialt. For noen alvorlige problemstillinger livet mitt inneholder 😉

*

Anyway, jeg har sett film og tenkte nå å anmelde “Oz: The Great and Powerful” og så bruke resten av dette innlegget på det. Jeg regner med at mitt neste blogginnlegg kommer lørdag kveld sånn at jeg kan bruke det på å bable om “Ronja Røverdatter” (SOM JEG SKAL SE PÅ NATIONALTHEATERET PÅ LØRDAG, Å SÅ HERLIG) og håper alle koser seg i mellomtiden.

Karolinsk hilsen fra meg!

 

Oz: The Great and Powerful

 

Det er laget mye basert eller inspirert av L.F. Baums bøker om «Oz» (har for øvrig bare lest en av L.F. Baums bøker og det har jeg mål om å få gjort noe med etter hvert) og jeg pleier å like adapsjonene også. Jeg hadde sansen for boka til Gregory Maguire som igjen inspirerte frem musikalen «Wicked» som jeg elsker, jeg syns «The Wiz» er temmelig awesome og jeg syns «The Wizard of Oz»-filmen med Judy Garland er helt vidunderlig (særlig den himla episke scenen der heksa smelter, en heks jeg ikke skal betegne som ond siden jeg altså har sett “Wicked” og hun bare er misforstått tross alt). Videre har jeg sett «Trollmannen frå Oz» på Det Norske Teatret og generelt sett har jeg sansen for det meste med Oz som tema og nå også denne filmen.

«Oz: The Great and Powerful» er nemlig helt herlig. Vi følger trollmannen Oscar Diggs som er en tryllekunstner med høye ambisjoner som jobber på et omreisende sirkus og som av ymse grunner får problemer og rømmer av sted med en luftballong. Så dukker det upraktisk nok opp en tornado og den fører ham til Oz der alle er overbevist om at han er den store trollmannen som skal redde dem alle. Ellers handler det om onde hekser, gode hekser, magi og eventyr og det hele er kanskje ikke kongen av originalitet, men det er likevel særdeles underholdende og fint.

Og dette er en av de filmene som er så fargerik og pen å se på at den er verdt å se bare av den grunn. Omgivelsene er fargerike og sprudlende og alt fra fotografi til musikk og spesialeffekter er ypperlig gjort. Videre er det interessante karakterer og godt skuespill og det er ikke alltid materialet skuespillerne har å jobbe med er så brilliant, men de gjør det beste ut av det.

Jeg elsker også hvordan filmen begynner i svart/hvitt og så blir full av farger når Oscar kommer til Oz, helt i stil med «Wizard of Oz»-filmen som nok er den det er hentet mest inspirasjon fra. Det gir en veldig gjennomført look og setter stemningen med en gang. Og generelt sett så er dette en film jeg likte veldig godt. Den er søt, underholdende, spennende og eventyrlig og om det ikke er det dypeste og mest uforglemmelige ever eller noe sånt, så er det likevel veldig fint og lett å nyte.

 

Terningkast 5 altså og mine varmeste anbefalinger.

 

4 kommentarer
    1. Veldig fint bilde av deg 🙂 Det er kjempeviktig å være glad i seg selv, og det synes jeg du burde fortsette med. Jeg likte også Oz the great and powerful, var en skikkelig underholdende film, og jeg har alltid vært glad i Oz-universet 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg