Der jeg siterer litt fra en elskbar bok, poster en julesang og konkluderer at livet tross alt er en ganske fin dings =D

Heisann! Livet er fint 🙂 Det er litt teit at det er buss for bane denne helgen og at internett har vært alt for kranglete i det siste (det har generelt vært så mange tekniske problemer på jobb eller på t-baner eller dataer at jeg misliker alt teknisk en hel del for tiden og irriterer meg over hvor himla avhengig jeg er av det) og ymse andre frustrerende småting som jeg tar alt for personlig, men i det store og det hele er livet en fin dings. Og det er jo flott da, det er desember og julekalendere og jeg har praksis og ting og tang å finne på og jeg kjeder meg jo aldri for tiden og det er jo også praktisk. Dessuten finner jeg på kreative ting som å poste julesanger på Facebook og jeg tenkte å dele et eksempel på en julesang jeg skrev første desember her på bloggen bare fordi jeg ble veldig fornøyd med den.

Når man kombinerer “The Fox”:

med tekst som en julekalenderelskende Karoline finner på får man nemlig dette: 

 

Hva venter meg der? (Melodi: The Fox og tekst: Karoline)

 

Luke 1 

åpnes nå,

det er advent, 

hå hå hå,

 

ta en sjans, 

vent og se

jeg er spent som bare det

 

Juletid 

er på gli

og jeg roper hipp hurra

 

det er snart 

juletid

Hva venter meg der?

 

Pepperkakekakeka

Pepperkakekakeka

Pepperkakekakeka

Hva venter meg der?

 

Sjokoladeboller yeah

Sjokoladeboller yeah

Sjokoladeboller yeah

Hva venter meg der

 

Tegnesakerakeri

Tegnesakerakeri

Tegnesakerakeri

Hva venter meg der?

 

Yatzy, yatzy, yatzy wow

Yatzy, yatzy, yatzy wow

Yatzy, yatzy, yatzy wow

Hva venter meg der?

 

Luke 2 

etterpå,

hva er der,

jeg lurer så

 

er det is

eller te,

jeg er fylt med julefred

 

Livet er 

superkos

for nå er det adventstid

 

Tente lys, 

stemningsfullt

når jeg åpner luke 

e-e-e-e-en

e-e-e-e-en

e-e-e-e-en

 

Og siden luke

to-o-o-o-o

to-o-o-o-o

to-o-o-o-o

Hva venter meg der?

 

Klementininino

Klementininino

Klementininino

Hva venter meg der?

 

Kinderegg med leke i

Kinderegg med leke i

Kinderegg med leke i

Hva venter meg der?

 

Knaskeraskerøtter nå

Knaskeraskerøtter nå

Knaskeraskerøtter nå

Hva venter meg der

 

Grøøøøøøøt

Grøøøøøøøt

Hva venter meg der

 

Kalenderen er klar

med ting og tang og tull

Noe fint vil jeg få,

men hva er ukjent

Hva vil du med meg,

jeg har ingen svar,

jeg spør og jeg ber,

kan du la meg se

 

Du er ganske episk

og jeg venter her,

hva venter der

 

Julekalendergave

 

Vil jeg noen gang vite

(Dubidubidubi)

Jeg vil det

(Trallalalalala)

Jeg vil, jeg vil,

la meg få se

(Juletijuletihohoho!)

*

Eh. ja… Den er jo litt finraroriginal da 😉

Ellers så har jeg altså lest en meget fin og vesentlig bok som hadde den eksepsjonelt lange tittelen “The Girl who soared over Fairyland and cut the Moon in two” av Catherynne M. Valente og mens jeg likte den bittelitt mindre enn de to tidligere bøkene i serien så sier det veldig lite siden dette fortsatt er en særdeles elskbar bok. Og egentlig var det meningen at jeg skulle anmelde denne boka, men det tror jeg nok jeg lar være siden det nesten er mission impossible og formidle akkurat hvor fortryllende fantasifullt og vakker Catherynne M. Valente skriver. Så i stedet tenkte jeg heller å bruke resten av dette innlegget til å sitere i vei med hjelp av Goodreads sin sitatside siden dette er en meget siterbar bok. God fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang enten søndag eller mandag 🙂

Fine sitater fra Fairyland bok 3

?A silent Library is a sad Library. A Library without patrons on whom to pile books and tales and knowing and magazines full of up-to-the-minute politickal fashions and atlases and plays in pentameter! A Library should be full of exclamations! Shouts of delight and horror as the wonders of the world are discovered or the lies of the heavens are uncovered or the wild adventures of devil-knows-who sent romping out of the pages. A Library should be full of now-just-a-minutes and that-can’t-be-rights and scientifick folk running skelter to prove somebody wrong. It should positively vibrate with laughing at comedies and sobbing at tragedies, it should echo with gasps as decent ladies glimpse indecent things and indecent ladies stumble upon secret and scandalous decencies! A Library should not shush; it should roar!?

*

?Listen to me. Love is a Yeti. It is bigger than you and frightening and terrible. It makes loud and vicious noises. It is hungry all the time. It has horns and teeth and the force of its fists is more than anyone can bear. It speeds up time and slows it down. And it has its own aims and missions that those who are lucky enough to see it cannot begin to guess. You might see a Yeti once in your life or never. You might live in a village of them. But in the end, not matter how fast you think you can go, the Yeti is always faster than you, and you can only choose how you say hello to it, and whether you shake its hand.? 

*

?Who told you you couldn’t come back when you’re grown? Was it the same person who told you grown-ups don’t cry or blush or clap their hands when they’re happy? Don’t try to say otherwise, I’ve seen you fighting like a boxer to change your face so that it never shows anything. Whoever told you that’s what growing up means is a villain, as true as a mustache. I am growing up, too, and look at me! I cry and I blush and I live in Fairyland always!? 

*

?After all, growing up is nothing but an argument with your parents on the topic of whether or not you are grown. You scream am so am so am sofrom the moment you’re born, and they fire back are not are not are notfrom the moment they’ve got you, and on it goes until you can say it loudest.? 

*

?So it is written – but so, too, it is crossed out. You can write it over again. You can make notes in the margins. You can cut out the whole page. You can, and you must, edit and rewrite and reshape and pull out the wrong parts like bones and find just the thing and you can forever, forever, write more and more and more, thicker and longer and clearer. Living is a paragraph, constantly rewritten. It is Grown-Up Magic. Children are heartless; their parents hold them still, squirming and shouting, until a heart can get going in their little lawless wilderness. Teenagers crash their hearts into every hard and thrilling thing to see what will give and what will hold. And Grown-Ups, when they are very good, when they are very lucky, and very brave, and their wishes are sharp as scissors, when they are in the fullness of their strength, use their hearts to start their story over again.? 

*

<3 <3 <3 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg