Om “Boktyven”-filmen og andre finheter =D

Heisann! Siden sist har jeg hatt en veldig trivelig helg og funnet på fine ting og forøvrig har jeg fått gavekortet fra Billettservice i posten (gleder meg til å benytte det). Og livet er interessant nok, i morgen for eksempel har jeg blitt skaffet en samtale på en Rema 1000-butikk der jeg kanskje skal ha praksis etter hvert (praksis som videre kan resultere i jobb) og det kan bli spennende selv om jeg for øyeblikket også trives ekstremt godt med praksis på Fretex. Men jeg skal ta ting som det kommer, gjøre det beste ut av ting og jeg har jo innsett at man ikke får drømmejobb i bokhandel med en gang og om jeg ender opp med å jobbe i matbutikk igjen så er det jobb det og, det er erfaring og det gjør det kanskje lettere å få en jobb jeg virkelig drømmer om senere. Igjen, ta ting som det kommer, se hva som skjer og gi 110 % hva enn jeg driver med 🙂

Ellers så er boka jeg leser på for tiden fin (“Verdigris Deep” av Frances Hardinge som er et geni, åpenbart), jeg har egentlig ikke noe i mot at Kong Vinter plutselig har skjønt at det er vinter (faktisk, egentlig er jeg jo ikke så into vinter, men nå syns jeg at det er litt fint med snøen fremfor alt regnet i julen og det er egentlig litt deilig at det er ganske kaldt for det er så friskt og hver gang man puster inn frostluften så kjenner man at man lever), jeg spiller alt for mye Nintendo 3DS, jeg har omsider tatt meg råd til flere strømpebukser og jeg har vært på kino og det er sistnevnte dette innlegget egentlig skal dreie seg om. 

For jeg var på kino på lørdag og det var utrolig fint. Jeg testet ut Victoria Kino og var først litt smskuffet over at de ikke hadde popcorn (jeg er egentlig ganske avhengig av popcorn i kino-sammenheng), men så følte jeg at det gjorde ting litt mer sofistikert og opphøyet på en måte (selv om jeg fortsatt foretrekker popcorn som kino-snacks. Og så var det dødskomfortable seter og kjempefint overalt og utenom det irriterende faktum at jeg for første gang ever ble sinnsykt tissetrengt på kino og måtte gå ut av salen midt i filmen for så å virre forvirret rundt noen minutter for å finne toalettet så var kino-opplevelsen fullkommen. Ikke minst fordi “Boktyven” var en særdeles fin film. Og nå nettopp leste jeg en mer kritisk anmeldelse, men i mine øyne var denne filmen nært opptil å være like brilliant som boka, jeg elsket hvert sekund (unntatt de fire minuttene som jeg gikk glipp av grunnet det nevnte toalettbesøket). Nå tenkte jeg å poste traileren og deretter en anmeldelse (der jeg har gjort mitt beste for å ikke spoile ting) av “Boktyven”-filmen og så tenkte jeg å blogge i neste omgang enten onsdag eller torsdag. God fornøyelse og så bables vi!

 

The Book Thief

 

I høst leste jeg endeligvis «Boktyven» og falt, som så mange andre, pladask. Det er en nydelig bok med de vakreste formuleringer og den dypeste ettertenksomhet og det er selvsagt særdeles deprimerende (naturlig nok kanskje med andre verdenskrig) som setting, men likevel med håp mellom linjene som stopper det fra å bli for trist. Og så skulle den bli film og jeg var himla nysgjerrig og så dukket det opp en førpremiere og jeg hadde jo kinogavekort og vips. Det som da var ganske fremragende var at filmen var minst like fin som boka, i grunnen er denne filmen bortimot perfekt og nå skal jeg prøve å skrive litt om hvorfor.

La oss begynne med en mystisk skikkelse som ingen kjenner, men som alle vil møte en dag. Døden, som hverken er god eller ond, men bare er og som ubønnhørlig vil komme til slutt uansett hvem du så er. Døden, som i perioder er mer busy enn ellers og er særlig busy under andre verdenskrig. Og der møter han boktyven, Liesel, som stjeler bøker og elsker ord og som er en av sjelene han husker ekstra godt. Dette er Liesels historie, en historie om Himmel Street og Hans og Rosa Hubermann som adopterer Liesel, en historie om et trekkspill, en gutt med håret til sitroner og en historie om å leve, Døden og bøker.

Mer enn det vil jeg ikke fortelle for jeg ønsker ikke å spoile for mye, men det som er sikkert og visst er at dette er en sykt deprimerende film. Og jeg var jo forberedt på det siden jeg hadde lest boka, men så er det flott film-musikk og det bygger oppover mot et stille, men skjebnesvangert crescendo og det føles på en måte både sterkere og nærere enn det gjorde i boka. Samtidig er det en virkelig sterk og flott film som formidler historien virkelig flott og gjør en glad i Max og Hans og Rosa og Rudy og aller mest Liesel, godt hjulpet av flott skuespill.

Først og fremst har vi Sophie Nélisse som Liesel, en ung og forholdsvis uerfaren skuespiller som like fullt gjør en strålende prestasjon. Hun ER Liesel inn til fingerspissene og spiller med en naturlighet som inspirerer og bidrar til at man virkelig heier på henne. Videre er de andre skuespillerne fantastiske og jeg likte særlig Geoffrey Rush som spiller vel så mye med blikket som med alt annet og som i mine øyne fortjener Oscar for rollen sin i Boktyven. Og jeg liker Emily Watson som Rosa Hubermann og hvordan hun utvikler seg enormt i løpet av filmen og man virkelig ser at det gjemmer seg en kvinne med et helt enormt hjerte under en mer sur og klagete overflate. Og Ben Schnetzer som Max ikke minst. Det er så godt spill og så interessante karakterer som skapes i en film som også på andre måter er perfekt.

For det er noe med stemningen, hvordan dette er en film som har bokas lekenhet til tross for en på mange måter dyster tematikk. Og det er så fint filmet, alle slike tekniskheter er upåklagelig. Dessuten er det super musikk og ja, det er egentlig lite å kommentere på. Det finnes jo småting som at det er litt teit at skuespillerne snakker engelsk med tysk aksent i en film som tross alt tar plass i Tyskland (de kunne vel så gjerne snakket tysk hele veien og hatt undertekster sånn jeg ser det), men det blir jo småpirk.

Og oppi alt sammen forteller Døden, som en karakter i seg selv, og man velger å lytte, gi seg hen og huske viktigheten av ord og å leve fremfor kun å eksistere. Og visst er man kanskje snufsete og nedstemt når man forlater salen og går ut i verden igjen, men det er så verdt det og når man snart smiler på nytt og koser seg med en bok eller litt Nintendo så tenker man kanskje tilbake på hvordan man så en film og hvordan den var noe av det fineste av alt og så er det i seg selv magisk.

 

Terningkast 6 og se den. Enda bedre, les boka fort som svint og løp deretter hen mot kinoen og se «Boktyven». Fine boka og filmen <3

2 kommentarer
    1. Åh, det må være fint å jobbe på Fretex! Jeg har foreløpig hverken lest eller sett Boktyven, men jeg får ikke akkurat mindre lyst av dette innlegget… Det gavekortet du vant virker jo helt supert, forresten – håper du kan kose deg med det langt utover 2014!

    2. Gavekortet ER supert og jeg har allerede begynt bruking av det og ååå, Fretex er kjempefint, bare synd de ikke har noen mulighet til fast jobb der. Og håper du både får sett og lest “Boktyven”, både boka og filmen er altså veldig fine 🙂 Takk for kommentaren!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg