Picture me gone og ymse annet :)

Heisann! Livet er fint selv om bloggen min ikke får så mange kommentarer for tiden og det ser ut til å bli en grå regnværsdag i dag og det passer dårlig siden jeg var i “gå til Liastua”-modus og det ikke frister i regnvær. I det store og det hele er livet uansett helt fint og jeg er ganske så tilfreds med tilværelsen 🙂 Dessuten var jeg jo på teater i går og så “Et spill for galleriet” og det var litt fint. Jeg var ikke helt i ekstase kanskje, det må innrømmes, det var for eksempel litt for teatralsk og litt for tynn story, i tillegg til å være litt forvirrende. Men det var også ekstremt talentfulle unge som nok hovedsaklig var tidlig i tjueårene og som sang og danset fantastisk hele veien og teater er jo alltid underholdende tross alt =D

Ellers så ble jeg inspirert av “Et spill for galleriet” og har nå veldig lyst til å skrive veldig mye krimnoveller, selv om jeg egentlig burde skrive på barnebok. Hm… Krim-barnebok kanskje 😉 

Jeg har forresten oppdaget ski-ballett(!) nå:

Og syns herved at den sporten burde bli del av OL igjen på sekundet. Det er jo skikkelig kult 🙂 Hva angår OL har jeg ingen planer om å følge særlig mye med siden jeg generelt sett er ganske uinteressert i sport. Med det sagt så har jeg sett deler av åpningsseremonien og det er et unntak fra “ikke se på OL”-planen og det er kunstløp. Jeg har nå på forhånd tatt opp ALT av kunstløp som skal sendes på Tv 2 Sportskanalen for en uke fremover og det er ikke sikkert jeg faktisk skal se alt sammen, men nå har jeg muligheten. Kunstløp <3 Jeg heier på Jason Brown blant guttene, Maxim Trankov og Tatiana Volosozhar blant par og Yuna Kim blant jentene i utgangspunktet, men er åpen for å bli overbevist av andre. 

Nok om det, jeg har jo andre ting som engasjerer meg for tiden. Nintendo for eksempel. Og ikke minst, å lese. Maaasse! Selv om jeg teknisk sett har mer enn nok å lese på kjøpte jeg denne i går:

10659865

Noen ganger er det som om en bok roper på deg fra hyllene på bokhandelen og så leser du begynnelsen og får enormt lyst til å lese resten til tross for at du aldri har hørt om boka før og ikke kjenner til forfatteren eller noe. Det bare føles som et tegn og tegn skal man ta på alvor og jeg hadde jo gavekort så voíla 🙂 

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en ganske lang anmeldelse av en annen bok, en bok jeg leste i slutten av januar som jeg allerede da besluttet at skulle anmeldes og det har den nå altså blitt. Så da kommer anmeldelse av boka “Picture me gone” og så blogger jeg i neste omgang enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

13639446

Picture me gone av Meg Rosoff

 

Det er noen bøker som kunne handlet om hva som helst uten at det spilte noen rolle. Dette fordi det er bøker der handlingen mer har en birolle oppi alt sammen og det essensielle er formuleringer, elskbare formuleringer. Setninger som er så presise og fine at man blir helt betatt og «Picture me gone» er en sånn bok.

Det handler om Mila som drar til USA med faren sin for å lete etter en venn av Milas har som har forsvunnet. Det handler om en jente på tolv og et halvt som er ekstremt observant og var for stemninger og tingene andre ikke får med seg. Og det handler om valg og vennskap og hvordan ingenting er svart-hvitt.

Men som sagt, handlingen er ikke det som er vesentlig her. Og mens dette på mange måter er en fortelling om et mysterium, så er det heller ikke en bok man leser for spenning og intensitet. Det som er med denne boka er at den er så himla godt formidlet og skrevet og den krever kanskje litt tilvenning siden den mangler anførselstegn og slikt, men man venner seg til det fort. Når man først kommer inn i denne boka blir den en ungdomsbok man forsvinner inn i. Som en litterær rus og det er jo temmelig ideelt. Og alt på grunn av setninger. Vakre, herlige setninger og tanker som jeg kjente meg igjen i og her er noen eksempler:

 

“I will not always be happy, but perhaps, if I’m lucky, I will be spared the agony of adding pain to the world.” 

*

“In theory, I would like to lead a transparent life. I wold like my life to be as clear as a new pane of glass, without anything shameful and no dark shadows. I would like that. But if I am completely honest, I have to acknowledge secrets too painful to even tell myself. There are things I consider in the deep dark of night, secret terrors. Why are they secrets? I could easily tell either of my parents how I feel, but what would they say? Don’t worry, darling, we will do our best never to die? We will never ever leave you, never contract cancer or walk in front of a bus or collapse of old age? We will not leave you alone, not ever, to navigate the world and all of its complexities without us?” 

*

“So much of translating, Gil once told me, takes place in an imaginary space where the writer and the translator come together. It is not necessary to sympathize with the writer, to agree with what he’s written. But it is necessary to walk alongside and stay in step. It’s harder, he says, when the other person has a bad limp or stops and starts all the time or moves erratically. It is hardest of all when the story comes from a place the translator himself can’t go.”

*

“Feeling are like three-year-olds. They’re not rational. They’re just there.”

*

“I wonder at what point a child becomes a person. Does it happen all at once, or slowly, in stages? Is there an age, a week, a moment, at which all the secrets of the universe are revealed and adulthood descends on a cloud from heaven, altering the brain forever? Will the child-me slink off one day, never to return?”

*

“Not everything you want to know is explained properly on Google.”

*

“I’ve noticed that the magic getting along with someone isn’t really magic. If you break it down, you can see how it happens. You say something a bit off-center and see if they react. If they get it, they push it a bit further. Then it’s your turn again. And theirs. And so on, until it’s banter. Once it’s banter, it’s friendship.”

*

“I like the way snow piles itself at the top of telephone poles and even collects on the wire in long thin white lines. There are gaps where birds have landed, spelling out Morse-code messages. Dot dot dot. Dash dash dash. Dot dot dot.”

*

Og den delen i boka jeg liker aller mest siden jeg kjenner meg så enormt igjen og har tenkt særdeles like tanker selv:


“The snow is still falling.

Where does it all come from?

Too many questions, Gil says. Something to do with ice crystals attaching to each other in groups of six. It?s pretty odd, when you think about it.

And no two alike.

That?s right. Almost makes you believe in God.

Does it make you believe in God?

He shakes his head. No, I said almost. What about you?

No. But no two alike is strange. I wonder how they can be sure.

And who they are. Gil is smiling now. The snowflake scientists. Legions of them, catching and examining billions of snowflakes every year, just on the off-chance”

*

Og det har vært kommentarer på denne boka angående fortellerstemmen og hvordan Mila visstnok lyder for voksen til å være 12 år, men det er egentlig veldig teit for hva er egentlig normalen? Det finnes barn og ungdom som er kloke og ettertenksomme og som stiller spørsmål ved alt. Det finnes ingen mal for hvordan tolvåringer i bøker skal oppføre seg og det finnes mange scener i boka som viser at Mila når alt kommer til alt fortsatt bare er et barn. Et barn som i løpet av en kort periode lærer en viktig lekse om at voksne gjør feil og har mangler og at livet har langt flere fasetter enn man først tenker over.

 

Og alt dette i en bok som gir meg lyst til å lese mer av Meg Rosoff og viser at hun er helt unik. Så ja, dette er en veldig fin bok. Terningkast 5!

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg