Ti tusen eventyrs evigheter =D

Heisann! Det er torsdag og jeg skulle egentlig bruke kvelden til å skrive og spille Nintendo, men så ble den heller brukt til å lese ferdig elskepåbok og deretter skrive anmeldelse av nettopp den boka. Men det skal jeg komme tilbake til. Først så er det nyeste nye at livet er fint. Jeg skriver og leser og gjør fine ting og har attpåtil supre planer for helgen siden jeg skal til Gøteborg. Faren min henter meg fredag kveld og så drar vi til ham og deretter drar vi til Gøteborg lørdag morgen, sover på hotell én natt, drar hjemover til Hurum og pappas ringe bolig på søndagen og så kjører han meg på jobb på mandag. Det blir kjempekoselig, jeg skal ha med bankkort og jeg har fornuftig nok satt visse begrensninger for hvor mye penger jeg får lov til å bruke, samtidig som jeg er fast bestemt på at enkelte bøker måå kjøpes. Jeg tror dette blir en veldig koselig helg <3

Ellers så er Pokemon X kjempefint og jeg har blitt veldig glad i denne sangen:

“When you’re driving through the moonlight/A Lovely Night” fra musikalen Cinderella (som har helt andre sanger enn Disney-filmen siden det er to forskjellige ting). Veldig fint og fengende og jeg liker stemmen til hun som spiller Cinderella (Laura Osnes) veldig godt der =D

Men nå tenkte jeg å poste en innmari lang anmeldelse av “Mormor hilser og sier unnskyld” siden den nå dessverre er lest ut og så vil planer for helgen medføre at jeg for øyeblikket er en smule usikker på akkurat hvor mye jeg vil få vært på nettet de neste dagene. Så det neste blogginnlegget mitt vil komme på mandag og dreie seg om ting som Sverige-turen og slikt. Vi bables og god fornøyelse. Her er anmeldelsen av elskepåboka, håper den faller i smak:

Ti tusen eventyrs evigheter eller “Mormor hilser og sier unnskyld” er elsk 

 

En gang i blant leser man bøker som heter «En mann ved navn Ove» og blir betatt fordi det er morsomt og sårt og trist og herlig på samme tid og man elskerelskerelsker det og vil dele det med hele verden. Og så finner man ut at forfatteren Fredrik Backman har skrevet en ny bok og da må man jo bare lese den og så viser det seg at den er enda bedre. «Mormor hilser og sier unnskyld» er faktisk den beste boka jeg har lest så langt i 2014 og nå vil jeg at alle skal lese den. Noen ganger leser man bøker og blir så glad i dem at det gjør vondt og så hater man seg selv for å ikke få dem til å vare samtidig som man vil lese på dem hele tiden. Og alt dette er omstendelige måter å formulere noe ganske enkelt, nemlig at jeg har lest en bok og den er vidunderlig!

Det handler om Elsa (som «Frozen»-fan elsker jeg at hun heter Elsa) som er syv år, nesten åtte og er annerledes. Og det handler om Elsas mormor som er gal og når Elsas mormor dør etterlater hun brev som Elsa skal levere til ymse naboer der hun sier «unnskyld» siden Elsas mormor har en del ting å si «unnskyld» for. Og dette skaper et stort eventyr der virkelighet og fantasi har syltynne skillelinjer og det viser seg at en blokk kan bære på mange hemmeligheter.

Og noe særlig mer om handlingen enn det kan jeg faktisk ikke si for alle MÅ lese denne boka og det helst pronto for ååå, den er så fin. Jeg forventet riktignok at den ville være fin siden jeg var forelsket i både synopsiset, coveret og tittelen før jeg startet å lese, men den var enda bedre enn jeg hadde håpet på. Og det starter mer søtt og lett og siterbart med masse øyeblikk der man ler høyt og så får rare blikk på t-banen, men utover blir det mer og mer sårt og etter hvert er det egentlig uendelig trist samtidig som det fortsatt er siterbart og eventyrlig og intenst nydelig skrevet. Og jeg elsker, elsker, elsker denne boka. Elsker med hjerteknaking og vindkilerier mot kinnet, elsker med høylytt sitering til andre på jobb selv om de kanskje muligens ikke er så interessert og med ønsket om å lese hele tiden.

For det første elsker jeg Elsa som karakter. Hun er en snusfornuftig, veslevoksen og innmari klok jente på syv år, nesten åtte (det med nesten åtte er veldig essensielt, nesten-aldere er alltid det frem til man begynner å komme oppi tjueårene og har mer lyst til å svare 28, nesten 27 hvis noen spør om hvor gammel en er). Og hun elsker bøker og tegneserier og aller mest Harry Potter og er med det kjempekos å lese om. Men det som er med denne boka er at alle karakterene fascinerer for det viser seg fort at selv de mest teite karakterer har en grunn til at de er som de er og det er det som er så magisk med denne boka. Alt har en forklaring, alt henger sammen og alle fra Elsas mor og mormor til Britt-Marie og Alf har noe med dem som gjør at man vil gi dem en god klem og deretter lese flere bøker om dem i ti tusen eventyrs evigheter.

Videre er dette en bok om historier og om eventyr og magisk-realistisk på den aller beste måten og jeg elsker stemningen i den og humoren og hvordan det alltid er et snev av håp i horisonten selv om Fredrik Backman er en utspekulert jævel som gjerne finner måter å få ens hjerte til å knuse i så uendelig mange biter at det ikke er helt mulig å pusle det sammen skikkelig. Og det er en bok som skrivestilmessig sett egentlig er godt over gjennomsnittet karolinsk og av og til minner meg om ting jeg har skrevet selv, hvis det er lov å tenke det om en bok uten å være særdeles innbilsk.

Og dette er en håpløs anmeldelse for noen ganger elsker man en bok så mye og så sterkt at det gjør vondt og den er sår og trist og det skjer ting som ikke får lov til å skje, samtidig som det også er en bok der man smiler mellom tårene og ler støtt og stadig og har lyst til å si «Eureka!» høyt opp til flere ganger fordi det er verdens beste metaforer ever og det er så himla siterbart. Og så jobber man og med en gang det er pause begynner man å lese med en gang, på t-banen leser man i et sett, hele tiden vil man bare lese og samtidig så vil man at det skal vare, men det er jo umulig. For det er så fint.

Dessuten er det himla siterbart og her er enormt mange utdrag som beviser dette inn til fingerspissene:

Alle sjuåringer fortjener superhelter. Det er bare sånn det er. Og den som ikke er enig i det, er faktisk helt dum i huet.

*

Livredning og å drive folk til vanvidd er altså mormors superkrefter. Noe som gjør henne til en ganske dysfunksjonell superhelt, kan man si. Elsa vet det, for hun har slått opp «dysfunksjonell» på Wikipedia. «Wikipedia» er det folk på mormors alder kaller «et oppslagsverk» men på nettet! når de skal forklare det. «Oppslagsverk» er det Elsa kaller «Wikipedia, men analogt» når hun skal forklare det. Og Elsa har slått opp «dysfunksjonell» begge steder, og det betyr at noe fungerer, men ikke helt sånn som det var tenkt. Det er kanskje det Elsa liker best med mormor.

(Dette utdraget fra side ni i boka er der jeg skjønte at jeg kom til å elske denne boka helt inn til fingerspissene for det er så perfekt. Og jeg liker veldig godt at det er skrevet i presens selv om slikt selvsagt er smak og behag.)

*

Det er komplisert, kan man si. Som en Facebook-status.

(Dette er fra samme side som forrige utdrag og viser bare videre hvor smarte og samtidig presise metaforer denne boka har, sånn samtidig som den er morsom deluxe.)

*

Å være spesiell er den beste måten å være annerledes på.

*

Mormor liker dessuten ikke sjefer, og det er et problem på akkurat dette sykehuset, for mamma er ekstra mye sjef akkurat her, siden det er her hun er sjef.

(<3)

*

Elsa er den typen barn som tidlig i livet lærte at det blir lettere å komme seg gjennom den hvis man får velge sitt eget soundtrack.

*

Og en morgen finnes det ikke lenger noe i morgen.

*

Ingenting er så irriterende som en irriterende person som ikke engang har den grunnleggende fordømte høfligheten å være en drittsekk.

*

Det finnes tusenvis av eventyr i den virkelige verden som ingen smarthuer vet hvor kommer fra. Det kommer av at hvert eneste av dem er fra Landet-Nesten-Våken, og der tar man ikke æren selv og brisker seg og holder på, man bare gjør jobben sin. Og alle de aller beste eventyrene fra Landet-Nesten-Våken er fra Miamas.

*

Politifolkene går med kroppsspråket til politifolk som tydelig vurderer kaffe. Schæferhunden går med kroppsspråket til en schæferhund som tydelig vurderer førtidspensjonering.

*

Det er en merkelig akilleshæl for en superhelt å ha, tenker hun etterpå. Snørr.

*

Litt som når folk i tv-serier tilfeldigvis inviterer vampyrer inn over dørstokken og deretter innser at de er vampyrer, og tenker «skitt og,» akkurat før de blir bitt.

(Helt brilliant metafor, særlig hvis den blir lest av en Buffy-fan.)

*

Det er merkelig hvor fort betydningen av en lukt kan endre seg, avhengig av hvilken avkjøring den velger på sin vei gjennom hjernen. Det er merkelig hvor nær hverandre kjærligheten og redselen bor.

(<3)

*

«Harry Potter er viktig for alle!» svarer Elsa som om kvinnen nettopp har spurt «oksygen, er det viktig for deg, synes du?»

*

Elsa rister på hodet og holder den hardt.

«Nei,» lyver hun.

For hun er høflig nok til å forstå at når noen gir deg en bok, er du nødt til å gi den personen et inntrykk av at du ikke har lest den. Fordi den egentlige gaven er å få gi bort en leseopplevelse, ikke å ta imot den. Det er fordømt grunnleggende folkeskikk å vite det, faktisk, hvis man ikke er et smarthue.

(<3)

*

Når noe fryktelig skjer, sier folk i den virkelige verdenen alltid at sorgen og savnet og smerten i hjertet «blir mindre med tiden», men det er ikke sant. Sorgen og savnet er konstant, men hvis vi alle var nødt til å gå rundt og bære på den i resten av våre liv, ville ingen noensinne holde ut noen ting i det hele tatt. Tristheten ville lamme oss. Så vi pakker den til slutt bare i kofferter og finner et sted å plassere den.

*

For Elsa er ingen idiot, hun vet at hvis det finnes en drage i begynnelsen av eventyret, kommer dragen til å dukke opp igjen før eventyret er slutt. Hun vet at alt må bli mørkere og fælere før det blir bra på slutten. For alle eventyrene fungerer sånn.

*

For det gjør ikke noe at gutter ikke kan snakke hvis de kan danse helt vidunderlig.

*

Jeg kunne sitert enda mye mer, men jeg har nok sitert nok og det er i alle fall klinkende klart at denne boka inneholder skriving av det desidert mest episke slaget. Og nå er jeg mega-fan av Fredrik Backman <3

 

«Hils mormor og si unnskyld» får med dette terningkast 6 og er vakkertristmorsomvidunderligrørende perfeksjon som alle bør lese. NÅ!

 

    1. Det virka igrunn som et utrolig fint utgangspunkt for ei bok! Hørtes virkelig ut som en vakker historie, eller kanskje heller vakre historier. Jeg likte sitata veldig godt, og jeg er faktisk enig i at de minner om skrivestilen din! Jeg er nok nødt til å få lest den en gang.

    2. Takk for oppklaringen, Kristine (selv om jeg faktisk tippet at det var deg basert på innhold og skrivestil i kommentaren) og ja, det er en särdeles elskbar bok med nydelig(e) historie(r) som absolutt fortjener å leses. Håper du får lest den etter hvert =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg