Alt ordner seg nok og det fins jo alltids teater

Når noen spør hvordan jeg har det svarer jeg alltid “bra” for det går jo bra, jeg har jo bøker og nintendo og Netflix og notatbøker. Og noen uker er svaret “bra” litt mindre sant enn ellers og denne uka har vært litt sånn. For jeg gjør jo fine ting, det er ikke det, men jeg har følt meg litt håpløs, taklet vanskelige situasjoner ekstra dårlig og vært intenst opptatt av idiotiske ting som få kommentarer på bloggen og generelt manglet litt av motivasjonen og tiltakslysten jeg pleier å ha. Og samtidig, det går jo over, jeg vet jo det. I morgen starter en ny uke med nye muligheter og hva angår blogging er det bare å kommentere andre blogger og blogge selv og innse at slikt går i bølger. Vite at ingenting som skjer betyr at jeg er uviktig eller teit for jeg er ikke det. Jeg bare har en uke der hjernen min er litt dum og neste uke vil kanskje alt være mye bedre. For alt ordner seg, jeg vet jo det. Og oppi alt sammen er det så mye som fascinerer meg. 

Jeg satt på t-banen i går og skulle jobbe og så hestehov, de første hestehovene jeg har sett i år. Og det har vært sol denne uka og det er vintervår og jeg tar meg i å lure på om det kanskje er mest vår, samtidig som det pleier å være lureri når det er så vårlig i mars. Som regel kommer det jo snø igjen og så blir man forvirret og folk pådrar seg forkjølelser fordi de har tenkt at det nå er trygt å droppe vinterkåpen og la skjerfet ligge igjen hjemme. Jeg er på vakt, har kåpe, nyter sola med luehår. 

Ellers har jeg funnet “Blå er den varmeste fargen” på Netflix og begynt så vidt å se på den, noe jeg deler litt opp siden jeg har mistet tålmodigheten til å se nærmere tre timer film i et strekk, jeg har kommet bekymrende langt på Pokemon X til bare å ha hatt det i to uker og prøver å ta det med ro fremfor å spille for mye, jeg leser fine bøker og skriver på en vinterkrimnovelle som antakelig vil bli veldig lang, jeg tegner, jeg ser Futurama, jeg prøver å puste med magen og skru av hjernen når jeg føler at den begynner å stresse. 

Og jeg hadde på det nye hårbåndet i går og den nye kjolen og da føltes alt ganske fint 🙂

Men heisann, hoppsann, jeg har jo vært på teater. Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av det teaterstykket og avslutte dette innlegget med det og så kommer altså neste innlegg sannsynligvis på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Det merkelege som hende med hunden den natta

 

Jeg blir alltid tiltrukket av karakterer som ikke passer inn. Det er nok naturlig for de fleste føler av og til at de er annerledes, at de skiller seg ut og av og til er det en diagnose som ligger til grunn for dette og av og til er det ingen spesiell grunn. Historien om Christopher er på mange måter fortellingen om en som er mer annerledes enn de fleste, samtidig som kjernen i alt sammen tross alt er hvor menneskelig Christopher er, hvordan han speiler alt som gjemmer seg under overflaten av usikkerhet og skjørhet hos oss alle. Og dette er en litt omstendelig begynnelse på en anmeldelse, men jeg håper det går bra. Det føles på en måte riktig med litt omstendelighet for «Det merkelege som hende med hunden den natta» er et veldig tankevekkende teaterstykke.

Da jeg var rundt 19, 20 år eller noe der omkring leste jeg boka «The curious incident of the dog in the night-time» av Mark Haddon flere ganger. Siden glemte jeg en del detaljer, men det som alltid ble igjen var følelsen boka ga meg. For uansett hvor ulik jeg var Christopher forsto jeg ham og var fascinert av historien hans. Noen bøker er slik, de handler ikke mest om alle detaljene i dem, men følelsen de ga deg, hvordan de engasjerte deg og sitter igjen i ettertid som et godt minne. Det var slik med denne boka og derfor var jeg svært nysgjerrig på teaterstykket, et stykke jeg nå har sett og som jeg nå bestemt føler at de fleste trenger å se.

Det handler altså om Christopher som ikke liker at andre tar på ham, som alltid sier sannheten, som kan alle primtall opptil 7.507 og som syns det generelt sett er mye lettere å forholde seg til fakta, tall og universet enn mennesker. Og han finner en død hund, tar på seg rollen som etterforsker og så blir det etter hvert til en fortelling som delvis er krimgåte, men som i større grad er en historie om familierelasjoner og om å være brikken i puslespillet som ikke passer inn. Og det er et sterkt teaterstykke, på samme måte som det er en sterk bok. Det er godt formidlet, flott fortalt og nærmest hypnotiserende på en stillferdig og ettertenksom måte.

Og greit nok, jeg skal innrømme at jeg var litt trøtt under første akt, litt på grunn av jobb og en del stressing fra min side før jeg dro på teater (noe som er min egen feil) og at jeg brukte litt tid på å komme inn i stykket. Jeg er litt uvant med vanlig teater siden nitti prosent av alle forestillinger jeg ser er musikaler og det bidro også til at jeg brukte litt tid. Etter hvert blir man dog fascinert og det at skuespillerne sånn jeg så det heller ikke pratet så høyt og klart som jeg ofte er vant med på teater gjorde at man fulgte intenst med. Man må følge nøye med når det gjelder dette stykket og om det er litt uvant så føles det fort helt naturlig og det er jo det teater handler om. Å skape en verden på scenen som der og da er mer ekte enn virkeligheten. Det ble skapt en slik verden under «Det merkelege som hende med hunden den natta».

En grunn til at det ble så fint var skuespillet. Særlig Emil Johnsen var fantastisk med sin tolkning av Christopher, men Marie Blokhus som Siobhan gjorde også en utmerket tolkning. Alle de andre skuespillerne var også veldig gode, men det er Emil Johnsen og Marie Blokhus som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Videre likte jeg den enkle scenografiske løsningen og hvordan dette er et stykke som brukte veldig enkle virkemidler på en veldig god måte. Det viser hvordan teater ikke trenger å være pompøst eller storslagent for å fortelle en stor historie, det store kan ligge i det helt enkle. Som en og annen sang på en gitar, et mylder av stjerner, en lommelykt. Det er veldig effektivt og det er veldig fint og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Alt hva jeg vet er at når jeg tenker tilbake og tenker meg om så føles dette som en sterkere og sterkere teateropplevelse og derfor gir jeg terningkast 5. Dra på teater, glem virkeligheten, husk at vi alle er merkelige og at det er det som gjør oss mest normale. Dette stykket og boka er verdt oppmerksomheten. 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg