Both sides now =D

Heisann. Siden sist har jeg vært i bryllup og vært hos faren min som for øyeblikket ikke har internett. Jeg har med andre ord ikke vært på nettet siden fem-tida på torsdag ettermiddag, men det har tydeligvis ikke skjedd så mye spennende. Og ideelt sett hadde det selvsagt skjedd noe interessant (som at bloggen min hadde blitt lest og kommentert av flere for eksempel), men på den annen side har jeg i det minste ikke gått glipp av noe med en kort nett-løs periode. Anyway, nå er jeg hjemme igjen og dette blir ganske kort og greit for jeg har en hel del planer for dagen med Grand Prix-kos hos mamma og slikt, men jeg kan jo nevne at bryllupet var superfint, jeg koste meg skikkelig og begge sa ja 🙂 I alle fall, ideen for dette innlegget var å poste en historie jeg skrev for ikke så lenge siden inspirert av sangen “Both sides now”. Historien er jo for så vidt postet på Facebook før, men jeg ble temmelig fornøyd med den og det er en stund siden jeg postet en lengre historie her, så jeg tenkte at det var en grei ting å gjøre. Til innlegget tenkte jeg å ha med stemningsbilder fordi det føltes passende og verden inneholder finheter. Neste blogginnlegg kommer ellers mest sannsynlig på tirsdag og nå håper jeg skriverier inspirert av elskbare sanger og himmeleventyr faller i smak. Vi bables og god fornøyelse <3

Both sides now

 

Rows and flows of angel hair 
and ice cream castles in the air
and feather canyons everywhere, 
I’ve looked at clouds that way

 

Aprilhimmelen forteller eventyr nå. Skyene driver forbi, de er alltid på vei og hun aner ikke hvor de skal, vet bare at en del av henne ønsker å være med. Av og til føles det som om føttene hennes er festet til bakken av usynlige røtter som trekker henne nedover når alt hun egentlig vil er å sveve, lette som en mistet ballong eller være som en såpeboble i de skjøre sekundene før den kanskje sprekker og kanskje ikke. Bli borte. Og skyene er det ingen som holder igjen og de kan være hva de vil, slik de var skilpadder i forigårs. Skilpadder som var på eventyr og tok det helt med ro at det nok ville gå i langsomt tempo, de hadde avfunnet seg med situasjonen og hadde ikke dårlig tid. I stedet skulle de til og med ta pauser, lukte på skyroser. I dag er skyene sjørøverskip og hun kan nesten høre sjørøversangene, kjenne eimen av øl og stanken av uvaskede manneføtter og likevel, alt det til tross, om et sjørøverskip hadde stoppet opp og kapteinen spurt henne om å bli med hadde en del av henne vurdert å si ja. Slik hun nå vil bli med skyene hvor de enn er på vei. Og likevel. Hun står på bakken, om hun løfter en fot vil hun fortsatt stå på bakken og å løfte to føtter samtidig er fysisk umulig siden hun fortsatt ikke har lært kunsten å sveve. En dag kanskje.

I’ve looked at clouds from both sides now
from up and down and still somehow
it’s cloud’s illusions I recall
I really don’t know clouds at all

 

Og i mellomtiden betrakte skyene gli forbi og så svinne hen i horisonten og smile over at det er kveld og vår og en himmel som er malt med de vakreste pasteller, duse appelsintoner og rødskimmersanger, glidende over i dus lilla. Himmelen som om dagen kan være alt fra grå til lyseblå og som nå er et eventyrspill som minner henne om alt som begynner om nettene. Stjernespill, gatelykter og nye skyer som Månen kan peke frem i mellom og som kanskje vil komme i veien. Og hun kjenner fortsatt ikke natten eller dagens hemmeligheter, ikke fullt og helt, men hun vet at skyene forteller eventyr om dagen så vel som om natten og at hun fascineres like mye av skyene fra begge sider.


 

Moons and Junes and Ferris wheels, 
the dizzy dancing way that you feel
as every fairy tale comes real, 
I’ve looked at love that way

 

Den kvelden på balkongen. Hun med en tekopp, et kosedyr på fanget som kan betrakte månen sammen med henne, å se opp og finne Månen der oppe. Månen som inspirerer henne. Den er som løvetenner og tryllestøv og de fineste sangene hun vet om på Spotify, vakker og høyt der oppe samtidig som den føles nær. Og vanligvis kan hun se opp mot Månen og stjernene og føle seg hjemme, så mye mer hjemme i tankene om universet enn ellers, men akkurat nå kjenner hun på noe annet. Hun funderer på hva det kan være, kjenner etter og innser at det er noe ganske enkelt, men samtidig veldig vanskelig. Ensomhet. Og hun har Elliot på fanget, Elliot som er en elefant og derfor episk og så myk å stryke over, nettopp sånn et kosedyr skal være og av og til når hun er ensom kan hun se bort på ham og smile og huske at hun slettes ikke er alene. Hun har jo ham og Pikachu og den gamle kaninen som mangler et øye og som likevel holder vakt i vinduskarmen og det er mange som har langt mindre enn det. Og likevel, akkurat nå er det ikke nok og hun vet ikke hvem hun ønsker at skulle vært der i stedet eller hvem hun skulle ønske at hun kunne delt denne natten med, men det er kanskje det livet hennes vil handle om fremover. Hver dag vil være som en bit i et puslespill og når det er puslet sammen vil hun plutselig vite hvem det er som mangler. Og da vil det ikke gjøre noen ting om hun i nuet som nå eksisterer kjenner seg litt ensom og melankolsk. Uansett finnes det drømmer om det som kan komme og det alene kan få henne til å smile likevel, smile på den måten hun gjør når hun tar pariserhjul og de er helt på toppen og hun kan se utover, observere verden bortenfor og forbi og bli borte i utsikten slik hun nå blir borte i månespill og dagdrømmer og følelsen av å være litt ensom, men vite at alt går bra.


 

I’ve looked at love from both sides now 
from give and take and still somehow
it’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all

 

Det finnes tekopper og det finnes eventyr og det finnes eventyr hun kan dikte frem om tekopper og feer som kan bruke dem som boblebad og det tenker hun sånn helt plutselig på. Og det er en rar tanke, men for henne gir det på en måte mening, slik det er helt logisk at hun av og til føler seg ensom alene og av og til ensom sammen med andre og av og til full av teorier om hvordan det vil være når hun har noen å elske. En dag vet hun at hun vil ha sett kjærlighet fra begge sider, både som den som funderer på hvordan slikt er og som den som vet. Og nå vet hun at alt handler om å se opp mot Månen med Elliot på fanget og en tekopp hun stadig tar små slurker fra selv om den nå har rukket å bli litt lunken mens hun drømmer seg så langt bort at selv det er en måte å forsvinne på. Alt dette og det hun vet mer enn noe annet, det sanneste som finnes og det er at verden er magisk. Uansett om den er fin eller sår eller bare helt forskrudd så er den magisk. Magisk som gatelyktpoesi og eventyrtanker og imaginære feer som hun kan forestille seg så godt at de på en måte finnes for henne selv om de rent reelt ikke finnes i det hele tatt. Og så går hun inn og natten fortsetter å eksistere likevel.

 

Tears and fears and feeling proud, 
to say “I love you” right out loud
Dreams and schemes and circus crowds, 
I’ve looked at life that way

 

Egentlig føles det ikke sent i det hele tatt da hun ved midnatt endelig legger seg. Verden føles ung, alt føles fortsatt mulig og om hun ikke vil gjøre så mye mer før søvnen tar over så går det fint. Og når hun sovner venter drømmene og der kan hun dra på fortryllede sirkus med popcorn og slangemennesker og linedansere og det siste er det viktigste. Det skal være en vakker linedanser som balanserer høyt der oppe på selsomt elegant vis og av og til stopper opp slik at hun kan kjenne hjertet i halsen av nervøsitet der hun sitter på tribunen og ser opp og vet at alt nok vil gå helt bra, men kjenne seg nervøs likevel. Og så skal linedanseren fortsette og til slutt nå frem og da skal det klappes for det hører med. Og siden det tross alt er en drøm føler hun at det hadde passet best å la den fylles med priser for storslagen skrivekunst eller noe liknende inspirerende og beundringsverdig for så lenge de store øyeblikkene skjer i drømme føles det mulig at det også kan skje i virkeligheten. Mirakler skjer stadig vekk tross alt og hun er åpen for det meste. Hun smiler for seg selv der hun ligger under en varm og god dyne og tenker eventyrtanker og alt er drømmefnugg og finurlighet og ideer om alt som kan komme. Og det føles så lett å la tankene spinne, la dem skape en alternativ virkelighet som også er en enklere virkelighet fordi den gir mening. Drømmer opererer på eventyrets logikk føler hun og hun venter fortsatt på et ekte eventyr som tilsynelatende ikke har noen planer om å komme. Men hun gir ikke opp, det kommer nok.

 

I’ve looked at life from both sides now
from win and lose and still somehow
it’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all

 

Endelig kjenner hun seg trøtt og klar for å sove og gi seg hen til en natt som snart vil følges opp av nye øyeblikk. Ingen kjenner neste dag enda og de som sier at de gjør det lyver. Med andre ord kan den neste dagen romme alt. Bøker og kjærlighet og kakaokopper og forsøk på å forstå livet selv om det er og forblir en gåte hvor enn mange vinkler hun har sett det fra. Alt det som er vanlig og hverdagslig vil på en måte føles nytt for det er en ny dag og med det en ny verden. Og utenfor er det gatelykter og stjernestøv og måneserenader og hun elsker at det er det selv om hun egentlig ikke forstår seg på det heller. Men kanskje det er nettopp det som neste dag vil vise henne. Nye tegn på at det kanskje er en velsignelse ikke å forstå. Hun vet ingenting, hun vet generelt veldig lite, men hun vet at hun snart vil sovne og etterlate alle tankene om ensomhet og eventyr og tanken på hvordan hun en dag vil kunne si at hun har sett både skyene, kjærligheten og livet fra begge sider. De vil ligge igjen på feil side av linjen mellom virkelighet og drøm og så vil neste dag være nye melodier.

 

Og kanskje fine ord som symbiose og å lytte til «Both sides now» mens man inspireres. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg