The Fault in our Stars og finheter

Heisann! Det er lørdag og livet er fint. Og en grunn til at det er fint er i dag da jeg blant annet var på Oslo Comcs Expo og så programposter med Ida Neverdahl og Øystein Runde og med Anna Fiske. Og når det gjaldt de to førstnevnte så er jeg fra før av stor fan og ble enda mer fan da jeg småpratet med dem og fikk tegninger og signaturer i notatboka mi og Øystein Runde gjorde dagen min brilliant. 

For det første, dette er en veldig kul tegning å ha i notatboka si. Men det enda kulere var at han ble veldig nysgjerrig på notatboka mi og begynte å bla gjennom den (noe han fikk lov til av meg) og så leste en del rimedikt jeg har skrevet i det siste i notatboka mi, rimedikt han likte veldig godt og syntes jeg burde sende av gårde til forlag. Dvs. ekte real life episke tegneserieskapere har tro på meg, det er jo kjempeflott <3 Jeg skal såå fortsette å skrive masse rimedikt og så samle dem og så gjøre nye forsøk på å sende til forlag og slikt for alt er mulig og jeg er faktisk ganske flink til å skrive. Når man har vunnet Nanowrimo 7 ganger så kan man uansett umulig være helt håpløs 😉

Nok om det. Dagen har forøvrig handlet om Burger King-besøk (der mannen i kassa hørte feil da jeg skulle servere og regningen kom på over 30 kr enn det pleier å være fordi han innbilte seg at jeg sa to Pommes Frites når jeg mente en, jeg fikk dog ordnet opp i det og fikk igjen penger sånn at det ble riktig og alt gikk bra) og å lese tegneserier på Serieteket og forøvrig har jeg funnet ut at jeg trenger å få dratt til Serieteket igjen snart bare fordi man kan lese Donald Pocket-er og Donald-blader der og det er sånne ting jeg gladelig kunne drevet med i mange timer.

Ellers så har dette vært en fin uke sånn utenom natt til torsdag og natt til fredag da jeg av en eller annen grunn sov helt elendig og endte opp med under tre timer søvn (jeg tror det handlet litt om at man av og til er så opptatt av at man MÅ sovne fordi man skal tidlig opp og trenger å være opplagt på jobb og sånt at det nettopp derfor blir mission impossible) begge nettene, noe som heldigvis ikke gikk utover jobben i det hele tatt. Og det er så fint at det finnes te og bøker og musikalmusikk og ting å glede seg til. Dessuten er det faktisk ikke så mange uker til Stavern og ferieplaner og sånt, det er jo også fint å tenke på.

Men da tenkte jeg å poste traileren og så min anmeldelse av filmen “Fault in our Stars”, en film jeg nå har sett og som jeg likte supergodt. Og så kommer neste innlegg på tirsdag sannsynligvis. Vi bables!

The Fault in our Stars

 

 

Alle er forskjellige og jeg er en av dem som sjelden gråter. Tårer i øynene av ting får jeg lett, men å virkelig gråte gjør jeg sjelden. Noen ganger leser jeg sånne kommentarer som “du må ha et hjerte av stein om du ikke gråter av dette” eller så får andre ting meg til å føle at jeg ikke reagerer sterkt nok på ting og det jeg da prøver å huske på er at alle er forskjellige og ingenting er mer riktig enn det andre, dessuten er det noen som viser følelsene tydeligere på utsiden mens andre føler like sterkt og intenst, men har det mer på innsiden. Og det “The Fault in our Stars” ga meg var ikke nedstemthet. Det jeg derimot husker fra da jeg leste boka “The Fault in our Stars” for første gang og som jeg også følte da jeg forlot kinosalen etter å ha sett filmen var sinne.

Det går fort over, men det jeg føler når jeg ser skikkelig triste filmer, ser veldig deprimerende tv-serie episoder, ser triste musikalscener eller leser noe enormt deprimerende er sinne over at det kan være lov å skape karakterer man blir så glad i og involvert i og så være så urettferdige mot dem. Og siden når man har et gjensyn senere med for eksempel boka eller filmen og håper naivt at det bare vil være en ny slutt denne gangen og det selvsagt ikke skjer og man føler på urettferdigheten på ny. Det er det som frustrerer meg aller mest med blant annet Joss Whedon (herre jemini så mange Buffy- og Angel-episoder som burde begynne å slutte på nye og mer håpefulle måter) og samtidig elsker jeg det, elsker hvordan jeg kan se for eksempel en film som «The fault in our Stars» og bli så involvert i det jeg ser. Jeg elsker alt som gjør at noe føles mer virkelig enn virkeligheten midlertidig. Anyway, nok om det, «Fault in our Stars» var fantastisk!

Jeg elsket virkelig denne filmen fra skuespillet (jeg var skeptisk overfor Ansel Elgort på forhånd siden han i utgangspunktet ikke likner så veldig på sånn jeg så for meg Augustus da jeg leste boka, men ååå så god han var som Augustus og Shailene Woodley er en virkelig fantastisk skuespiller generelt sett og ååå, han som spilte Isaac og Hazels foreldre og ja, brilliante rolletolkninger hele veien) til historien til alt annet. Det er flott formidlet, supert filmet og fotografert, musikken er flott valgt og stemningen kler historien hele veien. Og mens jeg også er veldig glad i boka av John Green så er det en del av meg som faktisk likte filmen hakket bedre fordi det er noen ting filmer kan formidle bedre enn bøker. Soundtrack har mye å si og det er noe med å se karakterene som gjør ting veldig effektivt for ja, man kan se for seg karakterer mens man leser bøker og man kan visualisere scener for sitt indre blikk, men det blir likevel ikke helt det samme. Det er også noe med at i en film må man velge ut deler av en bok, selv om man deler en bok opp i flere filmer så er det likevel umulig å få med hvert eneste aspekt med en bok uten å lage en film som er minst ti timer lang eller noe sånt. Og dette er en av de filmene som virkelig har valgt ut det viktigste i en bok og samtidig gjort karakterer som Hazels mor særlig enda tydeligere illustrert på en måte som gjør at jeg syns Laura Dern (som spiller Hazels mor) fortjener utallige priser for sin innsats i denne filmen. Samtidig er det jo også et faktum at filmer og bøker ikke kan sammenliknes for det er forskjellige medier og det er litt det som gjør at jeg ikke kan nikke og si meg 100 % enig når folk kommenterer på at boka alltid er bedre enn filmen for igjen, bøker og filmer har kanskje det samme målet om å formidle og skape følelser, men de gjør det på forskjellige måter og noen ganger er filmens måte til dels mer effektiv.  

Og dette blir en anmeldelse full av digresjoner, men det hele handler bare om at det er vanskelig, ja nesten umulig av og til når man skal skrive om noe som gjorde veldig sterkt inntrykk. Mens jeg elsker ord føles ord av og til som bare det, ord og ingen ord er store nok til å romme det essensielle som er at ååå, jeg elsket denne filmen. Den er sår, vakker, morsom, klok og nydelig formidlet og ja, det er rett og slett ikke så mye mer å si om jeg ikke skal begynne og spoile i vei og det skal jeg ikke.

Det viktige er at ååå, jeg skal såå ha denne filmen i dvd-samlingen min, jeg syns John Green er awesome, jeg liker at det finnes filmer og bøker om kreft som ikke er helt Lurlene McDaniel av den grunn (selv om en del av meg alltid vil være veldig glad i Lurlene McDaniel-bøker altså, det er jo en del av barndommen min og jeg var jo med i TL-klubben mest for hennes og Barnevaktklubbens skyld), jeg liker at jeg følte så mye og jeg liker i det hele tatt at jeg kan glede meg skikkelig til en film og se den og så oppleve at den så til de grader lever opp til og til og med er bedre enn forventet.

 

Terningkast 6!

(Ps: Og forøvrig vil jeg nå gjerne møte en kjekk gutt som minner om Augustus og som blir fascinert av meg med en gang, det hadde vært ganske fint.)

4 kommentarer
    1. Supergod filmomtale, og jeg må virkelig se filmen nå 😀 Håper jeg har den samme meningen som deg angående filmen som du. Ellers føler jeg den ødelegger bokens omtale, haha 🙂
      – Siri

    2. Jeg merker jeg ikke har noe sterkt behov for å se denne på kino, men jeg ender helt sikkert opp med å se den en gang likevel. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke har så høye forhåpninger til den, både du og mange andre jeg kjenner sier den er kjempebra, men jeg veit ikke, jeg trur bare det er noe med kreft-tematikken som føles oppbrukt med én gang. Sjøl om du sier aldri så mye at det ikke er som Lurlene McDaniel i det hele tatt :p Men jeg er uansett glad på dine vegne for at du fikk sett den, og ikke minst at du fikk så mye ut av den!

    3. Jeg skjønner litt hva du mener når det gjelder kreft-tematikken og det kan vel innrømmes at jeg for min del egentlig liker kreft som tematikk for filmer og bøker generelt sett selv om det er ganske deprimerende, så det var jo et godt utgangspunkt for både filmen og boka. Med det sagt så håper jeg du etter hvert får lest boka og sett filmen “The Fault in our Stars” for det er virkelig en veldig god bok og en veldig god film som absolutt er verdt å bruke tid på 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg