Om toalettspøkelser og fine ting :)

Soundtrack: Katie Rowley Jones ? The Life I Never Led 🙂

Heisann! Det er lørdag, jeg har smågodt og Villa Farris (sistnevnte fordi jeg i år irriterende nok finner alle andre navn enn mitt på Cola-flasker og jeg i dag ikke var i “drikke en annen persons navn”-modus og livet er fint. Og ja, noen ganger får jeg for mye tid til å tenke og så er hjernen min idiot, men generelt sett så ja. Livet er trivelig, det føles som om alt er i balanse og jeg er full av planer og ideer og ting jeg har lyst til fremover og sånt så det er jo flott! Dessuten har internett vært i det kranglete hjørnet mye av denne kvelden, men nå tror jeg det verste er over (krysse fingrene).

Nå tenkte jeg å poste noen nye SYTYCD-klipp siden forrige episode var super (la oss bare se gjennom fingrene med at dommerne var teite og at feil gutt definitivt gikk ut, rent utenom det var alt finfint).

Her har vi Ricky og Lauren (vinner av sesong 7) og denne dansen er nok den jeg likte best fra forrige episode. For den er så underholdende og engasjerer hele veien og mens jeg noen ganger føler at dommerne skryter litt vel mye av Ricky så er det også en del danser som viser at han fortjener det, deriblant denne. Og det jeg liker her er visst er nok dette vanskelig deluxe rent teknikk-messig sett, men det handler egentlig mer om personlighet og karisma enn teknikk og Ricky har det til gangs. Så yay!

Ååå <3 Vakkerhet, dessuten elsker jeg musikken, hvordan de danser til lyden av regnet og det hele blir så nakent og skjørt bare av den grunn. Zack (og Amy) er fantastisk!

Nå tenkte jeg å poste et utdrag fra en av tingene jeg har skrevet på denne sommeren. Det er ikke en ferdig historie av ymse grunner, jeg aner for eksempel ikke hva som skal skje i den videre og det kompliserer ting litt, men det jeg har liker jeg veldig godt og er bare en del av hvordan jeg fra i fjor har fått veldig sansen for å skrive om de forskjellige medlemmene i familien Olsen (familien fra en novelle jeg skrev i fjor). Håper dette utdraget faller i smak og så kommer neste blogginnlegg på mandag eller tirsdag tenker jeg (og ja, det er nok en del metaforer og sånt i denne historien som jeg har brukt før, jeg satser på at det ikke gjør noe) =D

Mille Olsen og toalettspøkelset (utdrag)

 

Mille Olsen har skjøvet brillene lavt ned på nesa, noe hun vet gjør at hun ser litt ugleaktig ut, men det er også poenget. Hun liker ugler og om hun minner om dem på noen som helst måte så er det bare en bonus sånn hun ser det. Det er tirsdag og Mille har nettopp hatt matte, et fag hun liker. Mille har fått et inntrykk av at man helst burde mislike matte og se på det som kongen av kjedsomhet, i alle fall virker det som om dette er den brede oppfatningen i Milles klasse. Og greit nok, Milles mattelærer er et kapittel for seg selv. Han er en høy og spinkel mann med tynt hår som minner henne om nyklippet gress og antakelig vil spises av en antilope ganske snart og han er jo hyggelig nok, men samtidig lastet med en stemme som drypper i vei av både monotoni og ubalanse. Og han er ikke spesielt flink til å få matte til å høres interessant ut og akkurat det syns Mille er en smule forferdelig. Mille syns nemlig tall er utrolig spennende og elsker alle slags gåter og matematiske oppgaver, det er noe med utfordringen med det og hvordan det bare er en løsning som får det til å engasjere henne. Men for så vidt, Mille er jo godt vant med å være på og fra en helt annen planet enn de andre i klassen sin. Frem til Mille var ti hadde hun et ørlite håp om at hun etter hvert ville passe inn, men skjebnen er uransakelig og har visst fått det for seg at det ikke er noe poeng i at dette skal skje. Og uansett er Mille ti tusen ganger mer interessant enn klassekameratene sine, det er ikke til å komme bort i fra og da gjør det kanskje ikke så mye likevel.

Alt dette og mer med tenker Mille litt på mens det rundt henne kribler i vei av «hurra, det er storefri»-entusiasme. Mille har for sin del funnet ut at det lureste er å begynne nettopp dette storefrikvarteret med et lite toalettbesøk. Noen ganger tar lavere makter slike beslutninger for en. Mille entrer omsider jentetoalettet, et toalett som på ingen måte skiller seg ut fra offentlige toaletter flest. Det inneholder do og vask og alt man i grunnen behøver og da er jo det meste på stell. Snart viser det seg dog at dette toalettbesøket vil være noe helt for seg selv og det første tegnet på dette er hulkene. Mille er i ferd med å vaske hendene da hun hører et hulk fra en av båsene og først tenker hun at det kanskje er innbilning. Hun er tross alt ganske god til å innbille seg ting. Da det så kommer et nytt hulk og da et enda mer tydelig og hørbart blir Mille overbevist skikkelig om at dette er reelt og fullstendig ekte. Mille prøver diskret å se etter om man kan se skyggen av føtter under båsene, men hun ser ingenting. Og generelt sett har hun fått inntrykk av at hun er den eneste på dette jentetoalettet i denne omgang. Igjen kommer et hulk og Mille blir usikker.

«Er det noen her?» spør hun lavt med stotrende stemme (Mille tenker på det som stemme som fliser seg opp, men ingen andre pleier å forstå seg på akkurat den metaforen). Ingen svarer. Det er stille og Mille tenker at det har gitt seg og at det bare er å forlate toalettet da enda et hulk høres. Og brått går det opp for Mille hva det er. Det er åpenbart et spøkelse på toalettet.

*

Frem til dette øyeblikket har Mille tenkt at spøkelser finnes i bøker og i filmer. Spøkelser er en eventyrting slik som dragedrepere og prinser med krone på hodet og dette er ikke et eventyr, men virkelig. Og likevel. Det er et spøkelse på toalettet, et som hulker i desperasjon over noe fortsatt uvisst og Mille vet ikke hva hun skal gjøre. Hun tenker på spøkelse på jentetoalettet i Harry Potter, et som også brukte en hel del tid på hulking og tenker at likheten er påfallende. Forskjellen ligger mest i at dette ikke er Hogwarts for Mille kom ikke inn. Hun husker at hun ventet håpefullt på et slikt brev som kunne forandre verden, men ingenting skjedde og da var det nok rett og slett ikke meningen. I stedet er Mille en del av virkeligheten, men det er i grunnen greit det og. Særlig når det altså er en virkelighet som med et har blitt hundre ganger mer fascinerende siden den inneholder et hulkende spøkelse på toalettet.

Mille vet ikke helt hva hun skal gjøre. Hun er ikke spesielt flink til å trøste og det kan jo til og med tenkes at spøkelse ikke vil trøstes. Kanskje vil det bare sitte der med hulkene sine, evig fanget i en uendelig dose med depping og nedstemthet. Sitte der, være i fred, glemmes etter hvert, muligens viskes vekk så det til slutt ikke er noe spøkelse der, bare ekko av hulk som er hulket. Mille vet ikke. Hun vet bare at det ikke er det spor koselig når man treffes av hulk på et toalett. Folk som gråter er i det hele tatt ikke trivelig i det hele tatt om ikke det er gledestårer grunnet et særlig hardt anfall av lykke.

 

«Går det bra?» spør Mille og føler seg litt teit som spør for det går jo åpenbart ikke bra. Ting går nok som regel alt annet enn bra om man er et spøkelse som hulker i vei på et toalett. Det er ingen som svarer Mille, om man ikke tolker det neste hulket som et svar, som et «nei» eller «uff» eller «dessverre ikke» på hulkisk. Kan man kalle noe «hulkisk»? Mille tar en beslutning om at man absolutt kan det hvis man først skal kalle et hulkende språk for noe annet enn bare hulking. Og når hun tenker videre over det føles det også litt rart å kalle det for hulking selv om det er det som det er for ordet «hulk» minner henne om superhelter. Og det minner henne om lillebroren hennes, Jesper, og hvordan han i det siste har vært i en periode der alt er superhelter ditt og superhelter datt og det eneste fine med denne dillen er at det får ham til å slutte og obsesse over sin evne til å telle til ti på engelsk. Det er ikke såå imponerende selv om han tror at det er det. I alle fall, det er fortsatt kraftig gråt, og alle andre synonymer til begrepet «hulking» som ikke minner om superhelter, på toalettet og Mille kremter før hun igjen spør, litt høyere denne gangen, om alt går bra. Det er fortsatt ingen som svarer og Mille sukker for seg selv før hun innser at hun ikke kan bli værende på toalettet hele storefrikvarteret. En bør nok for eksempel spise matpakken sin (et eple, en pakning bringebær, en flaske med iste som sikkert er alt for varm siden den har ligget i sekken hennes hele dagen, men som hun fortsatt har til hensikt å drikke av mens hun spiser lunsj) og hun trenger nok å gjøre mer research. Mille bestemmer seg likevel for at hun så definitivt skal hjelpe toalettspøkelset etter hvert. Det vil bare måtte vente litt til. 

 

2 kommentarer
    1. Haha, jeg skjønner hva du mener, jeg syns det er kjemperart å drikke fra Cola-flasker med navn jeg ikke har noen relasjon til. Heldigvis fins det jo sånne med “Solstrålen” eller “Sjefen” og sånn, det går jo an som en nødløsning 😉
      Jeg liker Mille veldig godt som en karakter, og jeg likte også den forrige Olsen-novella di veldig godt, og jeg har også tenkt på det med at ordet “hulking” minner om Hulken, og da blir det jo et litt rart bilde 😉 Noen ganger syns jeg du utbroderer hvert tankeinnfall litt vel mye, så hvis du planlegger å gjøre mer ut av dette, ville jeg nok gått over og strøket de mest unødvendige setningene, men alt i alt er dette et kult utgangspunkt, altså!

    2. Ja da, det er en god nødløsning, jeg drikker oftest “Prinsessa” eller “Søstern” når jeg kommer over dem og det skjer jo faktisk ganske ofte 🙂 Og så fint at du liker Mille som karakter og har tenkt på det med hulking/Hulken. Jeg vet jo egentlig godt at jeg utbroderer tankeinnfall litt for mye og det er nok en del som kan kortes ned med hell, men fint at det utover det falt i smak 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg