Tyngden mellom oss :)

Dette blir et veldig raskt innlegg siden jeg ikke har så veldig god tid akkurat nå, men hei. Det er torsdag, en del av meg er litt smått vemodig fordi sesong 11 av SYTYCD nå er over (ja, jeg har spoilet hvem som vant, jeg er fornøyd med vinneren siden det var en av mine store favoritter i år og jeg er litt skuffet over at personen som kom på fjerde plass bare kom på fjerde, men det går bra) for hva i all verden skal jeg obsesse over i stedet og jeg gleder meg til lørdag fordi TEATER!!! Livet er fint da, det er jo det og jeg har en del ting å glede meg til 🙂 

Her er ellers en Disney-medley med Danielle Hope som er fin:

Jeg oppdaget Danielle Hope da jeg for noen få år siden fant alt mulig av klipp basically fra en sånn “hvem skal få rollen som Dorothy i Wizard of Oz på West End i London”-konkurranse som ble sendt på BBC i 2010 (har sett veldig mye klipp fra den konkurransen, det er en av mine Youtube-diller) og Danielle Hope vant fortjent og her synger hun Disney-sanger og det er fint.

Nok om det. Kristine har gitt ut ny bok og jeg har lest den og her kommer en anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag tenker jeg. Det er bare å mentalt forberede seg på teaterobsessing! Anyway, håper denne anmeldelsen faller i smak og god fornøyelse!

Tyngden mellom oss av Kristine Oseth Gustavsen

 

Det er deres siste sommer sammen. Etter dette vil alt være annerledes. Bruer vil være brent, gamle vennskap vil bli glemt, og nye vennskap vil bli påbegynt. Men først skal de fire bestevennene samles på hytta til Julian for å rase fra seg. Være ungdommer nå mens de ennå kan, en siste lang fest for å feire tretten års fullendt skolegang, Det skal bli den beste sommerferien noensinne.
Men så en dag dukker M opp, og uten at han er klar over det, setter han i gang en prosess som tvinger de fire vennene til å bli kjent med det aller innerste i hverandre. Mellom fire vegger er det vanskelig å rømme fra hemmelighetene sine når de først ligger framme i lyset.

 

Slik beskrives denne boka på nettsidene til Fagbokforlaget og ååå, denne boka er veldig fin. Og det hjelper jo litt at jeg kjenner forfatteren, men jeg er sikker på at jeg hadde likt denne boka ganske så godt uansett. Jeg liker nemlig skrivestilen veldig godt. Og jeg vet ikke om dette gir mening, men jeg føler litt at ja, de andre bøkene til Kristine var gode, men jeg føler at det er i denne boka hun virkelig har funnet seg selv som forfatter for det føles mer personlig (godt hjulpet av at jeg alltid lurer litt på hvor mye av forfatteren selv som skinner i gjennom når ting fortelles i jeg-form), mer modent og gjennomtenkt og det er jo naturlig siden man jo blir eldre, men det er like fullt en positiv ting som gjør meg enda mer spent på å følge Kristine videre.

Og man kunne pratet i vei om karakterer og handling og slikt, men dette er en av de fine bøkene som kunne handlet om hva som helst for det er ikke det som skjer som føles mest essensielt. Min oppfatning væffal er at det mest vesentlige og velformulerte her er skildringene og stemningene og hvordan det er så presist. Selv om jeg er en kjedelig og uerfaren person som har opplevd veldig lite kan jeg likevel kjenne meg igjen og jeg liker veldig godt hvor observant og tenksomt det er skrevet. Videre liker jeg at det er et ganske muntlig og litt dialektpreget språk, samtidig som det er nok av finfine sofistikerte ord å finne.

Om jeg skal kommentere på noe syns jeg noen formuleringer skurrer litt og ikke lyder helt naturlige oppi hodet mitt. Jeg har ingen gode eksempler i skrivende stund, men likevel. Videre syns jeg slutten er litt brå og en del av meg tenker at boka kunne tjent på å utdype litt mer, samtidig som jeg også liker at det er en ganske kort bok med sine snaut 176 sider siden alt som virkelig trengs å fortelles tross alt blir fortalt.

Likevel. Mens dette ikke er min nye yndlingsbok eller noe sånt så er det en bok jeg likte veldig godt for den er sår og velformulert og har likevel nok av morsomme øyeblikk som stopper ting fra å bli for deprimerende. Og dette er en av de bøkene som gir meg lyst til å skrive, som får meg til å føle at det er mulig selv om jeg generelt sett må innrømme at jeg en del av tiden har mer lyst til å være forfatter enn å faktisk skrive siden å være forfatter høres så himla fint ut mens å skrive ofte er noe jeg syns er ganske vanskelig. Dessuten nevnte jeg jo observasjonene, det er noe av det aller fineste her.

Jeg vet ikke helt om jeg har så mye mer fornuftig å komme med nå, men jeg gir i væffal terningkast 5 og her er noen utvalgte utdrag:

Hvis jeg hadde eid en leilighet i en toppetasje med rosa blomster i potter på balkongen, skulle jeg ha latt som om livet mitt var en musikal, og hver morgen skulle jeg ha åpna vinduene, teatralsk og dramatisk, og sunget ut «A whole new world» fra den derre Disney-filmen for hele byen.

(bombe at jeg likte den setningen, eller egentlig ikke, alle setninger som inneholder både Disney og musikal blir nødvendigvis tolket som særdeles karolinske i mine øyne)

*

Eller kanskje ville han legge til noen kalde blå- og grønntoner, og så ville alle kunstkritikerne tolke og analysere og se alle de underliggende stemningene og følelsene, og si at det var et idyllisk motiv, men fargene tilsa noe annet, og så ville de dra fram gamle klisjeer om masker og sminke og sånne ting jeg skreiv dikt om da jeg var fjorten og ikke visste om andre lyriske virkemidler enn metaforen.

*

Da jeg var liten, pleide jeg å se på sånne vannstriper når de landa på bilvinduene. Jeg pleide å late som om de var veddeløpshester, og inni hodet mitt ga jeg alltid heder og ære til den som kom ned først.

*

Jeg stakk lillefingeren i teen som fortsatt venta ved siden av meg. Like lunka som stemningen for øvrig. Dro fingeren rundt i sirkler som blei borte igjen øyeblikket etter at de hadde dukka opp. Jeg prøvde å forestille meg at de var menneskeskjebner, og tenkte at dette kunne jeg jo skrive et dikt om; skjebner og stier og annet poetisk pølsevev som blir borte, du veit, liksom viska ut som bølger over sand og alle de klisjeene der.

*

 

Det finnes flere utdrag inne på bloggen til Kristine, du burde sannelig lese denne boka, kjære leser og ja. Fin bok, yay!

4 kommentarer
    1. Så kult!!! At den setninga var inspirert av meg altså, kjempegøy =D Og vær så god angående anmeldelsen og så fint at den falt i smak 🙂

    2. Jeg kjenner på meg at dette er en bok jeg kommer til å like. Gleder meg! (Hadde helt glemt at jeg fulgte innstendig med på vannstripene på bilruta som barn.)

    3. Så bra, håper du får lest den, Gitte 🙂 Og vannstriper på vinduer er fascinerende, så om man fulgte med på dem er det ikke det spor rart 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg