Amelia :)

Heisann, jeg skulle egentlig vente med å blogge til i kveld, men så ombestemte jeg meg så her er jeg nå! I går var en helt brilliant dag =D Jeg skal fortelle mer om det i mitt neste blogginnlegg (som etter planen skal komme på tirsdag og dreie seg om Oslo Bokfestival og Oslo Kulturnatt med bilder og sånt), men ååå, det er så mye fint man kan finne på =D Og nå skal jeg straks av gårde mot sentrum og dagens artigheter, men først tenkte jeg å poste dette:

Denne sangen er skrevet av Alexander Sage Oyen og heter “Amelia” og er en del av inspirasjonen bak det som sannsynligvis skal bli tematikken for min Nanowrimo-historie i år. Det er en sang som handler litt om Amelia Earhart som alltid har vært en jeg har vært veldig inspirert av og setter stemningen for en novelle som jeg skrev i august til en skrivekonkurranse der jeg endte opp med å sende inn noe annet i stedet. Dermed kan jo denne novellen postes her for så vidt så jeg tenkte det. Litt fordi jeg liker å poste ting jeg skriver her og litt fordi jeg har tenkt å bruke mye fra denne novellen i november når det er tid for Nanowrimo siden det jeg skal skrive vil handle om den samme Amelia som i denne novellen og slike ting. Og ja, jeg bruker navnet Amelia på veldig mange karakterer siden det er et av yndlingsnavnene mine og alltid har vært det. Slikt må da være lov. Anyway, håper denne historien faller i smak, det er litt sånn tankespillsurr-ish, men forhåpentligvis interessant uansett og så kommer et skikkelig seriøst og på ekte innlegg om Oslo Kulturnatt og Oslo Bokfestival på fredag 🙂 God fornøyelse!

Pust

 

Husk å stanse, husk å ta pauser, husk å kjenne på at du lever. Husk å danse i regnet, danse med vinden, bare danse fordi du kan det, fordi du er. Husk at du ikke bare eksisterer, men gjør så mye mer enn det. Og pust ut.

 

Hun heter Amelia og er oppkalt etter Amelia Earhart og tror det er derfor hun alltid drømmer om å fly. Derfor hun stadig stopper når det gjenstår et trinn av en trapp og tråkker med en fot ut i lufta med et håp om å kunne følge opp med den andre foten og så sveve der i et lite øyeblikk, se ned på gulv som er en hel del centimeter under henne, så se opp og se taket av huset, så smile og fly opp, berøre taket med en entusiasme som tak sjelden møter ellers og så fly til døra, åpne den og fly ut og opp. Være som en såpeboble eller en tapt ballong eller et papirfly som noen har sendt av gårde og la seg gli hen med vinden hvor enn vinden vil. Og videre være som Ikaros og fly mot solen. Alt dette tenker hun seg mens hun står på det siste trinnet og tråkker ut i lufta med en fot.

Pust inn. Pust inn løvetannfrø og himmelstøv og smaken av markjordbær på deilige sommerdager, hvisk at du er del av alt sammen, smil et hemmelig smil og vent på at noen skal se det og forstå og vite at dere hører sammen. At dere burde være hemmelige agenter sammen, oppdagelsesreisende, verdenserobrere og samtidig spise sjokoladeis. Tenke at sjokoladeis og eventyrlyst kan gå hånd i hånd og glede dere over det. Og pust ut.

Hun heter Amelia og tenker noen ganger på kjærlighet og at det er fryktelig trist at det er for sent. For noen ganger føler hun at hun har intenst lyst til å finne noen å elske som kan elske henne tilbake og hun vil ikke bare det. Hun leser om par som møttes når de gikk i samme klasse på videregående, det bor et gammelt ektepar i huset ved siden av som har vært sammen i over femti år og som smelter hjertet hennes fordi den gamle mannen bærer en paraply over både han og sin kjære om det regner og hun kjære sender sånne små blikk som man bare vet at forteller tusenvis av eventyr. Blikk som sier:

«Husker du da vi møttes under den festen og alle guttene var for usikre til å danse, men du ga deg hen og sjarmerte meg i senk selv om du egentlig ikke kunne danse i det hele tatt, men det kunne jo ikke jeg heller og så danset vi likevel og nå er det jo over femti år siden og likevel er det ham jeg ser hver gang jeg våkner og ser over mot andre siden av dobbeltsengen og så er det som om hjertet mitt danser det og?»

Og hans blikk som ikke sier like mye, men som sier det viktigste. «Ja!»

Amelia leser om folk som finner sin yndlingsperson på videregående og ser det gamle paret og blir litt vemodig for om hun finner noen nå er hun allerede for gammel antakelig til å være sammen med noen i over femti år, sånn om ikke både hun og den hun blir sammen med blir rundt 76 år minst begge to. Og å finne kjærligheten i tenårene eller med noen hun har vært venn med siden barndommen vil ikke skje og da vil å finne kjærligheten nå være magisk nok og ganske så fint, men ikke en sånn rørende historie man leser om i ukebladene til bestemoren hennes. Så føler hun seg teit fordi det er en idiotisk ting å tenke på og husker at hva enn som skjer så er jo tross alt det viktigste at hun er lykkelig.

Pust inn og finn fragmenter av regnbuen overalt. På veggen når lyset treffer akkurat slik, i sølepytter eller i såpebobler kanskje. Tenk at regnbuefragmenter egentlig er hemmelige bevis på at det finnes andre verdener. Verdener der regnbuer er en del av hver dag og ingen tar hensyn til tyngdekraften og flyr omkring. Tenk deg alt dette og pust ut.

Det føles så lett å tenke seg, så mulig slik alt kan være mulig sånn Amelia ser det. Livet kan inneholde både tusser og troll i skogene som bare er veldig flinke til å gjemme seg sånn at hun aldri kommer over dem når hun leter. Men lete gjør hun likevel, leter i skogen på slike høstdager da det har regnet, men så har gått over og luften føles tung og fuktig og samtidig lett fordi den er så tilstedeværende. Man merker den og det gjør at den smaker mer og føles mer enn ellers og midt i alt dette finnes skogen med huldre og nøkken og steiner som en gang har vært troll. Trær som er hekser i forkledning. Og Amelia, som alltid ønsker å fly sin vei, som alltid til dels lengter etter å bli borte, vil ikke bli borte. Ikke når hun er i skogen blant duften av bark og grantrær, da vil hun at verden skal forsvinne i stedet. Etterlate henne og skogen og en uendelig eventyrlig stillhet der hun kan føle at alt endeligvis er i balanse. Og der hun kan finne regnbuefragmenter mellom solstråler som kiler seg frem mellom trærne og skaper lange skygger som igjen forteller nye eventyr og forteller Amelia det viktigste. Når hun er i skogen er hun del av et.

Pust inn og husk at du er i et eventyr, ikke bare i skogen, men uansett er du del av et eventyr for det er det hver dag er. Eventyrdager og de er krydret med en fortryllende dose magi som man ser om man ser med hjertet. Og oppi alt dette her, husk å ta pauser fra å tenke for tankene er så mange og rommer så mye og noen ganger er det for mye av alt og da er det man skal stoppe, stoppe opp og huske at alt ordner seg og at det er like sikkert som at jorden vil fortsette å spinne, klokkene fortsette å tikke og sommeren vil fortsette å gli over i høst over i vinter over i vår i en evig sirkel mens alt forandrer seg og alt er det samme på samme tid. Man er del av en verden som dør og fødes hvert år og når man finner tryggheten i dette kan man puste. Puste ut på ny.

Hun heter Amelia og tenker for mye. På kjærlighet, på eventyr, på å være del av noe essensielt, på en dag å kunne fly. Og noen dager er alle tankene som et tungt lodd som drar henne ned mot bunnen, mot dypet av et tjern der alt er mørkere enn den mørkeste natt. Men samtidig. Noen dager gjør alle tankene at hun føler seg som en ristet brusflaske, noe som vil bruse over med tid og stunder. Det betyr at hun er så mye, har så mange sider og alle disse sidene skal hun bruke. Og hun lover seg selv å være del av livet, fullt og helt og med alle sanser. For verden er vakkert, livet er vakkert, menneskene hun ser på t-banen er alle på sin måte vakre og når hun gir seg tid til å puste inn og deretter ut merker hun at det er det alt sammen handler om. Så hun puster. Hun er. Og en dag går hun ned en trapp og stopper på det siste trinnet og tråkker med en fot ut i luften og så den andre…

 

*

2 kommentarer
    1. Herlig liten tekst! Amelia virker som en fascinerende karakter, gleder meg til å lese mer om henne etter hvert 🙂 Jeg liker det stream of consciousness-aktige preget, og de “pust inn” og “pust inn”-sekvensene er kjempefine!

    2. Så bra at det falt i smak =D Er fortsatt litt usikker på hvordan ideen min for Nanowrimo skal gjennomføres, men det er jo en stund igjen til november så det ordner seg nok 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg