The Humans, høye mål og tegnedilla :)

Nytt blogginnlegg, nye muligheter til å få kommentarer (forhåpentligvis) =D Livet er fint, jeg gikk elvelangs langs Alnaelva i går (Grorud-versjonen av Elvelangs i fakkellys), jeg ser på Idol akkurat nå (og fikk nettopp ekstra sansen for dommeren Gunnar siden han innrømmet at han var musikalelsker, det er pluss i boka definitivt) og jeg gleder meg i morgen fordi det er spillkveld, loppemarkeder og TEATER!!! Jeg skal se “Billy Elliot” på Folketeateret og gleder meg skikkelig (anmeldelse vil nok dukke opp enten søndag eller mandag)! Yay! 

Ellers har jeg tatt noen ambisiøse beslutninger for jeg har egentlig hatt en ide for Nanowrimo og så har jeg blitt litt nervøs og usikker siden den er en ide som ikke tillater så mye tull og useriøsitet siden det er en mer moden og sår historie som, om jeg får det til godt, kan bli noe virkelig fint. Men så har jeg jo lyst til å skrive noe som er bare moro og musikalsanger og mer barnlig og slikt og så kom jeg i stad på dette: http://gothnowrimo.proboards.com/ der man skal skrive en gotisk roman. Det er i oktober, jeg har ingen anelse om hva jeg skal skrive om enda, men målet mitt er å skrive en gotisk roman (selv om jeg aldri har skrevet noe i den sjangeren før) for barn i oktober og så skrive Nanowrimo som vanlig i november. For å gjøre det litt enklere for meg selv, og siden Gothnowrimo kan være så langt man vil, er målet mitt for oktober-romanen “bare” 30 000 ord, men anyway, jeg har herved besluttet å gjøre et forsøk på å skrive to bøker på en måned hver fremover. Bwahahaha!

Nok om det, her er en tegning av Snickers (yndlingshunden min) mens han lå og sov i går:

Jeg har hatt litt tegnedilla de siste dagene, noe som blant annet altså har resultert i denne tegningen =D

Men nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av en helt nydelig bok jeg leste forleden dag og så kommer mitt neste innlegg altså enten søndag eller mandag. Vi bables og god fornøyelse!

 

«The Humans» av Matt Haig

 

THERE’S NO PLACE LIKE HOME. 
OR IS THERE? 

After an ‘incident’ one wet Friday night where Professor Andrew Martin is found walking naked through the streets of Cambridge, he is not feeling quite himself. Food sickens him. Clothes confound him. Even his loving wife and teenage son are repulsive to him. He feels lost amongst a crazy alien species and hates everyone on the planet. Everyone, that is, except Newton, and he’s a dog. 

What could possibly make someone change their mind about the human race??

*

Beskrivelsen over er hentet fra Amazon.com sin beskrivelse av denne boka, en sår og personlig og utrolig nydelig skrevet bok om hva det betyr å være menneske. Så veldig mye mer om handlingen vil jeg ikke røpe, men det handler om å se menneskene fra et annet perspektiv som fikk meg til å minnes Animorphs-bøkene der Aximili var forteller, det handler om å oppdage hva kjærlighet betyr og det er en sånn bok som ikke hører helt hjemme noe sted siden tematikken virker ganske Science Fiction-aktig, samtidig som det generelt sett har mer til felles med magisk realisme. Og kanskje trenger man ikke å klart definere denne boka i det hele tatt for den er det den trenger å være for den som leser og den er uansett hvordan en vrir og vender på det en bok jeg ble veldig fascinert av.

Og her kunne jeg pratet i vei om karakterer og stemning og alt mulig rart, men i stedet har jeg bare lyst til å gi terningkast 5 (og det er en veldig sterk femmer) og sitere i vilden sky.

Først vil jeg dog legge til at dette er en bok om hva det betyr å være menneske og hvor lett og vanskelig det er og det er noe litt magisk ved de bøkene man blir borte i. De bøkene man leser og det er en bevisst opplevelse der man tenker like mye som man leser og der ting skildres og formidles på en sånn måte at ting man kjenner ut og inn føles nytt. Det er en bok som får meg til å tenke på hvordan å være et menneske for meg betyr noen dumme ting som misunnelse, frustrasjon, sårhet, usikkerhet og paradokser som ofte å være både bedagelig og perfeksjonist på samme tid, en kombinasjon som fungerer veldig dårlig. Men også hvordan å være menneske betyr fine ting som optimisme, entusiasme, kreativitet, livsglede og omtenksomhet. Og utover dette, hvordan jeg føler meg aller mest menneskelig når jeg gir meg hen til noe, være seg mennesker og dyr som filmer, musikaler, sanger og bøker. Som denne, «The Humans» som er virkelig klok, intelligent, skjør og nydelig og som jeg nå altså skal sitere i vei fra (og jeg siterer en del, men det føles likevel som alt for lite siden jeg basically har lyst til å sitere hver side omtrentlig):

?Humans, as a rule, don’t like mad people unless they are good at painting, and only then once they are dead. But the definition of mad, on Earth, seems to be very unclear and inconsistent. What is perfectly sane in one era turns out to be insane in another. The earliest humans walked around naked with no problem. Certain humans, in humid rainforests mainly, still do so. So, we must conclude that madness is sometimes a question of time, and sometimes of postcode. 

Basically, the key rule is, if you want to appear sane on Earth you have to be in the right place, wearing the right clothes, saying the right things, and only stepping on the right kind of grass.? 

*

?Make sure, as often as possible, you are doing something you?d be happy to die doing.? 

*

?This was, I would later realise, a planet of things wrapped inside things. Food inside wrappers. Bodies inside clothes. Contempt inside smiles. Everything was hidden away.? 

*

?Laughter, along with madness, seemed to be the only way out, the emergency exit for humans.? 

*

?If you think something is ugly, look harder. Ugliness is just a failure of seeing.? 

*

?So love is about finding the right person to hurt you??
?Pretty much.? 

*

?That was the price of human civilization – to create it, they had to close down the door to their true selves. And so they are lost, that is how I understand it. And that is why they invented art: books, music, films, plays, painting, sculpture. They invented them as bridges back to themselves, back to who they are. But however close they get, they are forever removed? 

<3

2 kommentarer
    1. Dette hørtes ut som et utrolig kult konsept! Likte utdraga godt òg – kjente meg faktisk ganske mye igjen i flere av dem (og det sier kanskje litt om meg…). Syns det høres ut som en god idé å dele opp “barnlige Karoline” og “seriøse Karoline” i oktober og november, jeg kan i væffal veldig gjerne tenke meg å lese fra det modne, såre prosjektet!

    2. Det ER et kult konsept og en veldig fin bok. Og det er jo snev av seriøsitet i oktoberprosjektet og snev av barnlighet i november-prosjektet for så vidt, men det i oktober er mer underholdningsprosjekt mens novemberprosjektet er tenkt som mer klokt og underfundig om jeg får det til, noe jeg satser på. Gleder meg til begge deler og fint at å ha en slags oppdeling er en god ide 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg