Elvelangs og troll som ikke lenger er troll

Heisann. Det er lørdag. Jeg var på biblioteket i går og fikk lånt åtte bøker, en film og to musikalcder (dvs. i går var super!) og så ble det litt jobbing og litt kafé og litt se Idol med et smil fordi de rette i mine øyne gikk videre. Eksempelvis, Tilla som jeg gleder meg særlig til å følge videre:

Hun har så kul stil og jeg liker at hun er en så trygg artist at hun synger ting på sin helt egen måte. Jeg føler at det viser en modenhet, det at hun ikke nødvendigvis synger tingene sånn det ville hørtes penest ut, men heller det som føles mest riktig, det gjør at det gir mer inntrykk. Ja, jeg overanalyserer Idol, jeg overanalyserer egentlig alt så det er det nok bare å leve med. 

Anyway, de siste dagene har jeg vært på Elvelangs i Fakkellys og så har jeg skrevet noe kortprosa nå som jeg ble veldig fornøyd med og så tenkte jeg nå å bruke resten av dette innlegget til å kombinere bilder fra Elvelangs (alle er fra Elvelangs på torsdag utenom det nederste bildet som er fra da jeg gikk Grorud-versjonen av Elvelangs i forrige uke) med denne historien på en forhåpentligvis ganske stemningsfull måte så da setter jeg i gang. Og så kommer neste blogginnlegg på tirsdag.

Elvelangs og troll som ikke lenger er troll

Alltid synger hun for trollene som ikke lenger er troll. De er store steiner som de fleste har det med å tenke at alltid har vært steiner, men hun vet bedre. Om kveldene er det som om de slipper fra seg en susende klage, som om de angrer på valget de en gang gjorde om ikke å gjemme seg for solen, som om de lengter tilbake til sine trolske liv i dype skoger, blant tusser og vetter og alt det magiske en skog kan inneholde. 

Hun er i skogen og kjenner vinden, føler elvebruset, hører suset og synger for store steiner, velvitende om at de lytter og med et muligens naivt håp om at de setter pris på det. Uansett spiller det ikke så stor rolle for nå er hun blant trollene som ikke lenger er troll og da er evigheten litt mer evig enn i går.

Og senere, det samme suset, t-banen som trekker linjene hen til elvebrus og skogsvindsus og tanken om at dette kanskje var skog kun 200 år tilbake. Kan hende ikke, men hun tenker på alt som er felt og forsvunnet og hvordan ting egentlig aldri helt blir borte for det er alltid tegn i tid og risling i blader, alt kan vise seg å inneholde minner og det som en gang har vært vilt mister aldri helt denne villskapen. 

Plutselig er det som om alle passasjerene på t-banen forsvinner, som om alt utenom henne blir en skog på nytt og hun hører igjen klagen fra trollene som ikke lenger er troll og vil fortelle dem at de er troll fremdeles. Troll i evig stillstand riktignok, men troll og fragmenter av et eventyr med Askeladden og tryllestøv og hun vil fortelle dem at hun selv ønsker å være del av dette eventyret. Ordene ligger der på tippen av tungen, men hun lar være å si dem. Bare lytter, venter og gir seg hen.

«Neste stopp: Nasjonalteateret» hører hun og skogen forsvinner, virkeligheten kommer tilbake, alt er som det skal mens hun går av t-banen med et merkelig snev av vemod som hun ikke vet helt hvorfor er der. Men hun tror det handler litt om hvordan det til tider gjør nesten fysisk vondt når man rives ut av en illusjon som man blir borte i og i ti minutter, kanskje tjue var hun en annen, del av noe annet. 

Så smiler hun for byen er full av statuer og hvem vet, kanskje noen av dem er bygget delvis av troll som ikke lenger er troll. I alle fall kjenner hun igjen et slags eventyrsus og lar det være bakgrunnsmusikk mens hun går nedover Karl Johan, velvitende om alle de tusener av ting som vil føre tryllestøvet inn i livet hennes på ny.

3 kommentarer
    1. Jeg er trett for jeg leste åtti bøker, kjente et stikk av fryd, og leste igjen og gledet meg over åtte. Jeg gleder meg over den flotte prosaen din også. Dersom det handler om troll er det ofte nok til å begeistre meg.
      Kan hende ikke, men hun tenker på alt som er felt og forsvunnet og hvordan ting egentlig aldri helt blir borte for det er alltid tegn i tid og risling i blader, alt kan vise seg å inneholde minner og det som en gang har vært vilt mister aldri helt denne villskapen. 
      Dette gir meg gåsehud, så flink du er. Du må fortsette å skrive når du inspireres og finne den gløden jeg ser innslag av i noe av det jeg har lest.
      Ha en superfin uke. 🙂

    2. Så fin lyssetting av trærne! De gjorde faktisk noe lignende i Søndre park i Lillehammer under Kulturnatt, men det var en digresjon 🙂 Fin og stemningsfull tekst, den passa veldig godt til bildene dine 🙂

    3. 80 bøker på et biblioteklån hadde jeg nok ikke klart å få med meg, Fivrelden (men det er, skryte skryte, antallet bøker jeg har lest så langt i år da), men åtte bøker blir kos. Har allerede lest en av dem 😉 Og takk for fine ord om historien, gåsehud og greier, det setter jeg veldig pris på =D Og takk, Kristine, fint at teksten var fin og stemningsfull og passet fint sammen med bildene. Mission accomplished med andre ord 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg