Brødrene Løvehjerte på teater, tankesurr og ord :)

La oss fokusere på det positive, dette har vært en ganske fin helg. Jeg brukte en del av gårsdagen til å sitte på kafé og planlegge Nanowrimo (som jeg gleder meg skikkelig til) og så når jeg dro derfra traff jeg plutselig på broren min og kjæresten hans som inviterte meg med på lunsj på Aker Brygge, noe jeg gladelig ble med på. Så dro jeg på teater (anmeldelse følger lenger ned i innlegget) før jeg fikk lest aviser og handlet inn litt brus og godteri til kvelden og i dag har jeg trent, gjort husarbeid, vært en rask visitt innom Teknisk Museum (mest pga. lego-festival), lest ut elskepåfantastiske boken (som jeg i mitt neste blogginnlegg har tenkt å anmelde regner jeg med) og blitt kongen av Yatzy. Og jeg tror egentlig det med å ikke føle seg 100 % i form de siste dagene egentlig er mest psykosomatisk, en reaksjon på å være så himla flink til å bekymre seg at jeg egentlig skulle hatt diplom for det 😉 

Og jeg er fortsatt nervøs, usikker og bekymret angående ny praksis-ting og slikt, men jeg må i alle fall gi det et forsøk. Sånn jeg ser det er det jo tre ting som kan skje. Jeg kan ende opp med å like meg og venne meg til det, men uten ønske om jobb (eller at det fungerer, men at jeg ikke tilbys jobb etter praksisen av ymse grunner) og da er det i så fall uansett fint på cven. Jeg kan ende opp med å ikke like det i det hele tatt, det er en fair sak, og da kan det avsluttes raskt og jeg har i alle fall gitt det et oppriktig forsøk. Og jeg kan ende opp med å like det kjempegodt. Før jeg en gang har begynt er alt uansett bare tenk om-tanker. Og jeg tror litt av bekymringen ligger i at det virker så ordentlig, når jeg har jobbet på Fretex eller matbutikk har det vært så rutinepreget at jeg liksom har kunnet dagdrømme litt, glemme at jeg er på jobb. Det er litt det samme jeg søker etter når jeg trener, gjøre ting som spinning eller å gå turer og som er så rytmisk at jeg glemmer hva jeg egentlig gjør. Ut i fra det jeg vet om denne praksisen på forhånd så virker det som om det vil føles som jobb i større grad enn ting jeg har gjort før og det skremmer meg. Også er jeg redd for å få mindre tid til skriveprosjekter og til å lese og finne på ting på fritiden og blogge og alle de tingene jeg gjør utenom arbeidstida, men det vil jo bare handle om å prioritere tiden annerledes og det hadde jeg vel måttet på et eller annet tidspunkt uansett. Som jeg skrev i går morges mens jeg var i kortprosa-hjørnet:

Jeg vil vite at alt er i balanse, at alt går bra, vil leve i rutiner og aldri forandre noe som helst samtidig som jeg trenger å slippe alt, slippe ballongen og se den gli av sted over hustak, slippe meg selv og vite at jeg ikke kommer til å falle og at om jeg gjør så kan jeg alltids reise meg for alt er erfaringer, det gode som det vonde, det såre som det fine og eventyrlige. Alt er i en evig metamorfose og om jeg holder for hardt på det som er går jeg glipp av alt det fine som kan komme, det er det jeg må huske. Så jeg løfter en fot og så den andre, trår over terskelen, skriver nye kapitler, tenker at høsten er en blanding av kanel og kamferdrops, mulige frostfulle vinder og av og til en regnværsdag da lyden av regn mot bakken tramper takten, suset fra t-baner akkompagnerer, hele livet blir en melodi og meg som en del av alt sammen mens jeg tenker på alt jeg vil. Og alle ordene, jeg blir borte i ordene, de sluker meg, jeg fortæres på den aller beste måten et menneske kan fortæres og det er så mye jeg vil, så uendelig mye jeg vil. Og så mye jeg kan.

Uansett hva som skjer har jeg ordene, de går ikke sin vei 🙂

Men nå tenkte jeg å poste trailer for Det Norske Teatrets oppsetning av Brødrene Løvehjerte og så min lange, grundige og personlige anmeldelse og så kommer nok neste innlegg enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!


Brørne Løvehjarte

 

For å starte med en liten digresjon så fikk jeg i går en tanke om forskjellen mellom musikal og teater og for meg så tror jeg det er litt som forskjellen mellom fårikål og biff. Når jeg spiser fårikål eller julemat eller taco for den saks skyld så slukes det så fort og smaker så godt at jeg magen blir mett før øynene og munnen og jeg bare har lyst på mer og mer og mer til jeg eksploderer selv når jeg er ferdig. Det er litt den samme følelsen når jeg er på musikal, det er som om en del av meg aldri føler seg 100 % mett når det gjelder musikaler, det er alltid et ønske om mer siden jeg er så ekstremt glad i det. Så har vi andre matretter igjen som biff, spagetti og supper og da blir jeg mett etterpå og mage, munn og øynes metthet er fint synkronisert. Og sånn er det når jeg ser teaterstykker som ikke er musikaler, jeg har kanskje ikke lyst på mer når stykket er over, men jeg er 100 % tilfredsstilt med serveringen der og da.

Og denne digresjonen skyldes kanskje at jeg i skrivende stund straks skal spise bringebær, men enda mer handler det om et behov for å virkelig få satt ord på hvordan det faktum at jeg nå ikke føler noe umiddelbart behov for å se «Brørne Løvehjarte» igjen ikke tar noe bort fra opplevelsen av stykket. Dette var nemlig innmari fint.

Alle har en gang lurt på hva som skjer når en dør og den beste trøsten man kan finne finnes i Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte», en nydelig, vakker, trist og eventyrlig historie om vennskapet mellom to brødre og et storslagent eventyr som de er del av. Jeg husker at jeg så filmen først, deretter leste jeg boka og senere igjen så jeg dukketeater sammen med barnehagen til moren min (husker at jeg av en eller annen grunn fikk lov til å være med) og alt dette har gjort at jeg som de fleste syns «Brødrene Løvehjerte» er noe av det mest inderlig fine som finnes av historier. Jeg håper virkelig det vil finnes et Nangijala. Og nå har Det Norske Teatret fortalt sin versjon av denne historien og det er herlig gjennomført.

Det starter uendelig sårt og trist med Kavring som er syk og broren hans som trøster ham og så kommer brannen og Jonathans død (som gjør ekstra inntrykk etter at jeg leste Astrid Lindgrens tanke om at eventyrene i Nangijala egentlig bare er Kavrings drømmer og at han egentlig dør når han og Jonathan (og jeg beklager spoilere, men de fleste kjenner vel historien fra før) hopper inn i Nangilima) og alt er i grunnen bare sårt og trist i begynnelsen. Men samtidig uendelig vakkert. Og alt blir bare enda mer vakkerhet når eventyret starter skikkelig og alle eventyrene i Nangijala er i gang. Det er spennende og godt fortalt og jeg elsker skuespillet. Særlig Emil Johnsen som Kavring/Karl Løvehjerte er nydelig og viser som i «Den merkelege hendinga med hunden den natta» en brilliant innsikt i hvordan en skal formidle en svært ung person på en måte som gjør at man tror på illusjonen fullt og helt. Videre er Oddgeir Thune flott som Jonathan og jeg føler også for å trekke frem Heidi Gjermundsen Broch og Jon Bleiklie Devik. Men alle skuespillerne er særdeles dyktige selvsagt, hallo, det er jo snakk om Det Norske Teatret tross alt, de byr alltid på kvalitet.

Jeg liker også hvordan scenografien er løst temmelig enkelt, men effektivt og stemningen, musikken og lydbildet og koreografien og ja, det fungerer veldig godt. Det blir sårt og skummelt og eventyraktig om hverandre og hva er vel bedre enn det.

Og greit nok, jeg klarer ikke å gi meg hen helt på samme måte når det er teater fremfor musikal (noe som bare handler om hva jeg er mest vant med), men aller mest var dette tristvakkert. Ikke perfekt, jeg syns ting skjer litt for fort noen ganger og at enkelte mer humoristiske øyeblikk føltes litt malplasserte (selv om jeg skjønner behovet for å ha et snev av humor med siden dette er en slik historie som lett kunne blitt for deprimerende). Jeg tror også at dette som stykket kunne gjort langt sterkere inntrykk på meg om jeg var yngre.

Men aller mest likte jeg dette. Jeg forlot salen og var mett, hadde spist et godt måltid teater som var fullt og helt verdt billetten og jeg syns Det Norske Teatret virkelig har skapt en sår og stemningsfull forestilling her som jeg håper sees av et stort publikum.

 

Terningkast 5!

2 kommentarer
    1. Definitivt en brukbar helg, det der! 🙂 Lykke til i praksis – hva nå enn det er, jeg satser på at det fungerer kjempegodt 😀
      Høres ut som teaterstykke var som fårikål ja – fantastisk! 😀 Jeg er forsåvidt enig – det er veldig gøy med musikaler! Jeg var på UKArevyen i Ås i går, og trodde det skulle være lite sang, så du kan jo tro jeg ble positivt overrasket da jeg skjønte at det omtrent var sang i hvert eneste nummer! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg