The Riverman og annen babbel :)

Heisann. Fine ting med ny praksisting: dagens aviser liggende i kantina, WIFI overalt så man kan skru på mobilen og sjekke nettet når man har pause, godt utvalg i kantina med minst to ulike typer varmmat hver dag i tillegg til frukt og salat og flere alternativ hva angår drikke, dagen går egentlig ganske fort og det kan jo bare bedre seg i neste uke da jeg skal begynne med de oppgavene jeg egentlig har praksis der for å drive med, hyggelige folk og jeg lærer nye ting 🙂

Det er masse som bekymrer meg fortsatt, arbeidstidene føles lengre enn på Fretex (der var det ni til fem omtrent hver dag og det var veldig lett å forholde seg til og her blir det fortsatt rundt åtte timer, men mer variasjon, annenhver lørdag med jobb for eksempel og jobb fra 12:00 til 20:00 i dag og en del dager med jobb på kvelden, noe jeg har lite erfaring med), jeg har blitt mer sliten etter jobb og følgelig fått skrevet mindre på skriveprosjekter og ja, det er veldig mye nytt med uniform og å ikke få lest på bøker i lunsjen (siden man går rett opp til kantinen og ikke får gått innom garderoben) og så videre. Og en del av meg savner Fretex Majorstuen enormt siden det var så koselig der og de likte meg så godt og jeg likte meg og det var så mye enklere og mer behagelig å forholde seg til, dessuten tror jeg nok denne nye praksisen vil skape større utfordringer enn før når det blir tid for november og Nanowrimo, noe som dog vil gjøre det bare enda kulere å få til (for å ikke vinne Nanowrimo er IKKE et alternativ, aldri i verden). Men jeg vet at Fretex er som en liten boble, det er en mellomstasjon før alt begynner og som moren min stadig har minnet meg på så har den nye praksisen min så vidt begynt og jeg skal gi det en sjanse ut måneden væffal uansett. 

Dessuten er det sikkert veldig fint for både meg og lommeboka mi at jeg nå ikke har tre kaféer, en Deli de Luca og alskens fristelser rett i nærheten av stedet der jeg har praksis og hva angår priser på kantinen så er de himmelske (tre kyllingklubber, fem potetbåter, en masse salat og et glass appelsinjuice på torsdag kostet meg 35 kr, masse salat + et glass cola, en banan og et eple på fredag kostet 19 kr) og når jeg handler inn for uka på Kiwi hver mandag kan jeg med andre ord bruke langt mindre penger på måltider generelt sett. Jeg har det egentlig ganske fint 🙂

*

Nok om det. Ellers så leser jeg nå på “This isn’t what it looks like” av Pseudonymous Bosch selv om det teknisk sett er bok 4 i en serie der jeg bare har lest bok 1 før. Men den har liksom ropt på meg fra hyllene på biblioteket så lenge og når bok to og tre i serien insisterer på å ikke dukke opp i bokhandler eller på biblioteket så, da bare blir det sånn. I tillegg har jeg noen veldig viktige litterære shoppingplaner veldig snart, jeg fikk tak i nytt Nemi-blad i går og jeg liker været for tiden og da også de dagene da det regner for alt er høst og høst er himla inspirerende =D

Her er ellers en teaser for Pixars “Inside Out” som kommer ut neste år (det dummeste med i år er at det ikke kommer noen nye Pixar-filmer, men så tar de det igjen neste år med to filmer i løpet av året i følge hva jeg har lest):

(De siste 30 sekundene har ingenting med teaseren å gjøre, dette var bare den eneste teasergreia der det ikke ble deaktivert ved forespørsel så ja, derfor. Men ååå, masse klipp fra ymse Pixar-filmer og en ny film som høres veldig interessant ut, me like!)

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av en ganske interessant bok jeg leste i september og så kommer neste blogginnlegg mandag eller tirsdag. Vi bables!

The Riverman av Aaron Starmer

 

To sell a book, you need a description on the back. So here’s mine: My name is Fiona Loomis. I was born on August 11, 1977. I am recording this message on the morning of October 13, 1989. Today I am thirteen years old. Not a day older. Not a day younger.”

Fiona Loomis is Alice, back from Wonderland. She is Lucy, returned from Narnia. She is Coraline, home from the Other World. She is the girl we read about in storybooks, but here’s the difference: She is real.

Twelve-year-old Alistair Cleary is her neighbor in a town where everyone knows each other. One afternoon, Fiona shows up at Alistair’s doorstep with a strange proposition. She wants him to write her biography. What begins as an odd vanity project gradually turns into a frightening glimpse into a clearly troubled mind. For Fiona tells Alistair a secret. In her basement there’s a gateway and it leads to the magical world of Aquavania, the place where stories are born. In Aquavania, there’s a creature called the Riverman and he’s stealing the souls of children. Fiona’s soul could be next.

Alistair has a choice. He can believe her, or he can believe something else…something even more terrifying

*

Det over er beskrivelsen av denne boka som Goodreads byr på, en god beskrivelse, samtidig som denne boka er mye mer og egentlig helt ubeskrivelig. Jeg leste nylig denne boka og det er en av de mest unike og spesielle bøkene jeg har lest i år, kanskje noen gang for den har sin helt egen vri på «barn finner magisk verden og opplever ting og tang der»-sjangeren og man vet aldri helt hva man skal tro i det hele tatt og nettopp derfor gjør dette veldig inntrykk. Og selv etter å ha lest ut er det veldig åpent for tolkninger og alt dette her gjør at dette er en virkelig moden bok som ja, har tolv-trettenåringer som målgruppe, men som strekker seg hen til å passe for mange andre. Samtidig som det også er mange denne boka kanskje ikke passer for i det hele tatt, det er vanskelig å si. Og dette begynner veldig diffust og merkfundig, men dette er en vanskelig bok å skrive noe om samtidig som det er en av bøkene jeg virkelig vil huske som et litterært høydepunkt for 2014.

Selv om jeg egentlig ikke brukte så lang tid på denne boka føltes det litt sånn. Ikke fordi den var tung på noen som helst måte, men mer fordi dette er en sånn bok som man må lese i rolig tempo med en hel del pauser. Kanskje litt fordi dette også er en bok som på sin egen stillferdige og ettertenksomme måte er særdeles intens og i tillegg er mørk, stemningsfull og utrolig godt skrevet. Og jeg liker hovedpersonen veldig godt. Alistair Cleary (flott navn forresten) er bokas forteller og en sympatisk karakter som det er lett å relatere seg til. Han er en god lytter, omtenksom og lojal, men gjør også en del utrolig dumme beslutninger. Videre har vi Fiona som er smart og fantasifull og mye mer enn man først tror. Og videre liker jeg de andre karakterene i denne boka, alle karakterer som føles fullstendig virkelige for leseren, jeg liker hvordan dette ikke bare er en magisk realistisk eventyrlig bok, men også en oppvekstskildring på mange måter og jeg liker hvordan denne boka kan stå for seg selv som en unik historie på samme tid som det er første boka i en triologi. Det er ingen tvil om at jeg MÅ lese de neste bøkene i denne serien når de kommer for jeg har fortsatt utrolig mange spørsmål.

Saken er at denne boka føles helt umulig å anmelde, jeg bare føler at jeg på sett og vis må forsøke siden man har enkelte bøker man bare vil at alle andre skal lese sånn at man kan diskutere og fundere og filosofere i vei sammen. Det jeg vet er at Aaron Starmer har skapt en historie som har snev av romantikk uten å være en romanse, snev av eventyr uten å være en eventyrbok og i det hele tatt en bok som er underfundig, sår, klok, vakker, fascinerende og med en twist som virkelig overrasket meg og en ny vri på en historie som jeg ikke føler at særlig mange kunne ha fått til like godt. Og det er fortsatt ting som mangler for å gi terningkast 6, men det er terningkast fem og en sterk femmer og det er ikke minst en del ting som jeg virkelig må sitere, deriblant dette:

?The more time you spend with someone, the more you realize they?re not perfect. Everyone comes from a different place with different problems.? 

*

?In books, even the very best boy detectives are dismissed with a laugh. In real life, they’re sent to psychologists.? 

*

«I suppose everyone is a daydreamer, but I was better at it than most. »

*

Og her kan man lese et utdrag om man vil: http://www.tor.com/stories/2014/02/the-riverman-excerpt-aaron-starmer 🙂

 

 

3 kommentarer
    1. Hørtes ut som en veldig interessant leseropplevelse. Du er utrolig dyktig til å skrive om bøker på en måte som gjør at jeg får veldig lyst til å lese dem!
      Og kjipe arbeidstider kan jeg kjenne igjen fra min tid på Nokas, ass. Min erfaring er at så lenge i væffal noen vakter er mer eller mindre greie, så føles det ikke så ille med de som er litt teite likevel. Håper du finner deg til rette der!

    2. Så bra at jeg vekket interessen din og kult at jeg er dyktig til å skrive bokanmeldelser som gir en lyst til å lese, mission accomplished med andre ord =D Og ting går faktisk ganske greit. Jeg er ikke overbevist om at det er en drømmejobb jeg ønsker å ha i mange år eller noe, men det er en veldig spennende erfaring for en stund 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg