Der jeg poster et sprudlende utdrag fra Nanowrimo 2006 (som jeg fant igjen i stad) og livet er fint =D

Heisann! Det er fredag og jeg skal jobbe fra 13:15 – 21:15 i morgen og har følgelig fri i dag. Og det er jo temmelig kos og jeg har fått brukt dagen så langt til å hilse på folka på Fretex og å sitte på kafé i en stund. Nærmere bestemt to timer mens jeg leste aviser, koste meg og skrev 1500 ord på Gothnowrimo (jeg føler meg så flink, jeg får skrevet hver dag for tiden og finner likevel tid til kafébesøk og trening og å lese bøker og alskens finheter) =D Forøvrig går ting fint på praksis for øyeblikket og nå ser det ut som om en del ting jeg bekymret meg for har ordnet seg også, det er jo bra. Nå snart skal jeg besøke moren min, handle ymse ting jeg trenger og gjøre viktige ting på Ark Bokhandel, men før det er det internettkos og der fant jeg nettopp noe fantastisk. 

Jeg er jo stor fan av Nanowrimo og det første året jeg skrev Nanowrimo var i 2006 og resulterte i en historie som av ymse grunner er den Nanowrimo-historien jeg har blitt aller mest fornøyd med av alle Nanowrimo-prosjekter. Det er også den historien jeg har mest tro på at kan bli til noe bra med en del redigering. Så hendte det ting og tang som resulterte i at jeg trodde jeg hadde mistet denne historien og det kunne jo ha vært det, om det ikke altså var for at jeg plutselig fant det igjen nå =D Og siden jeg egentlig ikke hadde noen planer for dette blogginnlegget så kan jeg jo poste et utdrag fra noe som er noe av det mest underholdende, merkelige og sære jeg har skrevet noen gang. Det er antakelig ikke teknisk fantastisk i det hele tatt for dette er den historien av alt jeg har skrevet der jeg har tatt meg aller mest friheter og bare skrevet inn sanger og alt mulig rart helt etter humøret, godt hjulpet av at det også var min første Nanowrimo-historie og skrevet da jeg ikke visste at jeg var en sånn person som kunne klare å skrive en bok på en måned. Men jeg hadde det så himla gøy da jeg skrev det og det er jo sånn sett veldig artig å finne det igjen nå, sånn åtte år senere. 

Så jeg tenkte nå å poste dette først:

“Blue” fra “Heathers: The Musical” fordi det er musikaldillen min og fordi sangen er veldig morsom.

Og her kommer et utdrag fra “Melodiens hemmelige gave” (jeg poster gladelig flere utdrag senere hvis det er ønske om det), mitt første Nanowrimo-prosjekt ever og et eksempel på rare ting jeg diktet opp da jeg var 21 år gammel. God fornøyelse og så blogger jeg nok i neste omgang søndag regner jeg med =D 

 

Utdrag fra mitt første og i mine øyne kuleste Nanowrimo-prosjekt siden jeg fant igjen ting og fordi jeg gleder meg så mye til november

 

Abraham sto på en øde øy der en evig vind opprinnelig skulle bo, men denne vinden var ikke å finne og Santel virket tom for liv og lyst. Han hadde sett etter Sebastian, han trodde på ridder Kipper som jo hadde sagt at Sebastian hadde forsvunnet, men den gamle mannen og vokteren av de tolv dører kunne jo ha kommet tilbake igjen, det var ikke totalt umulig. Men hellet var ikke med ham og Sebastian Argon var ikke å se. Abraham hadde en urovekkende følelse av at noe var fullstendig galt og at Sebastian var i vansker, for han hadde en velutviklet intuisjon, men han ante ikke hva det kunne være som hadde hendt. Han gikk tilbake til dørenes sirkel og kom fram til at han skulle begynne på sin reise til de elleve verdenene og bestemte seg for å starte med Amber, “Ordenes rike.” Han betraktet døra foran ham, en dør som skilte seg ut fra de andre dørene fordi det var skrevet en masse rart på den, når sannheten skal frem lignet den veldig på en av alle dørene til båsene på offentlige toaletter der det er tagget en masse forskjellig, alt fra hvem som elsket hvem til hvem som burde gå ut i neste episode av Idol. Døren til Amber hadde masse skrift på seg, skrift fra utallige forskjellige språk og det passet jo ganske bra siden det jo var døren inn til ordene og alt mellom linjene. Abraham åpnet døren og den knirket mens den ble åpnet, så gikk han inn.

 *

“Så,” sa Nayok. ?Hva er det du vet??

“Egentlig ingenting,” svarte Elvin og fortsatte. “Men jeg så uttrykket ditt i stad og du så ut som om du hadde en spennende tanke og jeg vil gjerne bli med på noe spennende, gudene skal vite at livet mitt har vært heller uinteressant til nå.” Nayok nikket interessert og tenkte seg nøye om. Elvin kunne kanskje være til nytte og man kunne antagelig få bruk for en medsammensvoren når en holdt på med onde planer. Men var Elvin egentlig til å stole på? Nayok fortalte at han måtte tenke seg om først og Elvin nikket forståelsesfullt. Så gikk Nayok inn i teltet sitt og lagde et skjema som Elvin måtte besvare for å gi Nayok grunn til å stole på ham. For, som Nayok påpekte flere ganger, planene hans var usedvanlig viktige og han kunne ikke risikere at noen ødela for ham. Nayok var i tillegg glad i og god til å lage spørreskjemaer, noe som ekstremt få var klar over, men som Nayok personlig var veldig stolt over og det passet ham dermed utmerket å få gjort i stand et eksemplar av dette slaget for den godeste Elvin. Og slik ble skjemaet seende ut:

 

Kjære vesen av slaget vampyr, menneske, alv, troll eller noe annet (stryk over alternativene som ikke passer), du har altså vist interesse for å bli del av mine planer hvis jeg har skjønt det riktig? Da må de være klar over at jeg ikke tillater hvem som helst å ta del i planene mine og de må fylle ut dette skjemaet for at jeg i det hele tatt skal vurdere å gjøre deg til en brikke i mitt store spill. Så her er skjemaet hvis de skulle være interessert:

 

SPØRRESKJEMA FOR DE SOM VIL VIRKE I NAYOKS TJENESTE

(Svar skal skrives på baksiden av arket og på et ekstra ark hvis man trenger mer plass av en eller annen grunn.)

 

1)     Hva er den kongelige rådgiverens fulle navn?

2)    Hvis du hadde valget mellom fullkommen makt resten av livet eller å redde din bestevenn, hva ville du valgt?

3)    Hvor mange ganger kan man si ordet kong Nayok på ti sekunder hvis man sier det i et helt vanlig tempo og overser at kongen faktisk heter Abraham i stedet?

4)    Hvor mange ganger kan man si kong Abraham på ti sekunder hvis man bruker den samme hastigheten?

5)    Burde det eieren av det navnet som man rekker å si flest ganger ha makten eller burde den andre idioten ha den?

6)    Hvis du fikk muligheten til å ta over verden ville du ha gjort det?

7)    Har du noen gang hatt lyst til å gjøre det du vet er galt fremfor det som er riktig og fulgt det instinktet?

8)    Er Nayok et innmari vakkert navn?

9)    Burde dørsystemet fungere sånn det gjør nå eller burde noen forandre systemet?

10)  Hvis utfyller av dette spørreskjemaet er spesielt lysten på å ta del i planene mine kan de besvare spørsmål ti med et dikt der dere forklarer hvorfor. Denne oppgaven trengs ikke å løses, men det er ekstrapoeng fra min side om den blir løst.

 

Jeg håper leseren tenker nøye over spørsmålene foran seg og svarer det jeg føler er riktig på så mange av dem som mulig.

 

Lykke til!

 

Nayok smilte fornøyd over skjemaet han hadde laget. Det var perfekt og akkurat passe ubeskjedent og Nayok gikk ut av teltet med skjemaet sitt og rakte det høytidelig til Elvin.

“Her er skjemaet,” sa Nayok alvorlig og Elvin takket høflig og gikk bak et ganske stort tre der han kunne besvare skjemaet i fred. Og han svarte interessert på hvert spørsmål.

*

Samtidig som dette foregikk utenfor lå Jemima og Meg i sitt telt og pratet med hverandre.

“Du het altså Meg?,” spurte Jemima undrende. “Jeg har aldri hørt det navnet før.”

“Egentlig,” sa Meg. “Egentlig heter jeg Margit, men jeg syntes ikke det navnet var så fint så jeg ga meg selv navnet Meg da jeg var syv år og siden og ingen har fått lov til å kalle meg noe annet siden. Jeg kan være bestemt når det trengs.” Jemima nikket, hun kunne forstå dette.

“Ja, jeg heter altså Jemima selv, men personlig har jeg alltid likt navnet mitt. Det passer meg på en måte,” fortalte hun til den lyttende Meg.

“Skjønner,” sa Meg enkelt. De lot være å si noe en kort stund før Meg nysgjerrig spurte Jemima om noe hun plutselig hadde begynt å lure på.

“Liker du Elvin eller noe sånt” Det virket litt sånn i stad da vi spiste middag.? Jemima ble på et øyeblikk tomatrød i ansiktet og hun prøvde å finne på et bra svar som benektet den åpenbare sannheten. Hun ga dette raskt opp og sukket.

“Jeg synes han er nydelig,” sa hun lavt til Meg som lo en lav latter over dette for seg selv.

“Da ønsker jeg deg lykke til og krysser fingrene for at Elvin lar være å prate hovedsakelig til Nayok i morgen,” sa Meg.

“Helt enig,” medga Jemima. “Jeg skjønner ikke hva det kan være som de prater om. Nayok er jo en kjempekjedelig personlighet.” Meg smilte over dette, hun hadde egentlig ikke tenkt noe særlig over Nayoks personlighet, men han var ikke så veldig spennende når alt kom til alt. De smilte til hverandre og Meg tenkte at Jemima kanskje kunne bli til en venninne med tid og stunder og at det ville bli kult å kunne skryte av at hun faktisk hadde venner fra andre verdener. Hun håpet at Oxford også ville bli en god venn, han kunne faktisk få lov til å bli en virkelig god venn egentlig. Hun tenkte over dette.

*

Uglene fantes også i dette området og ulte mystisk over Elvin som nå var ferdig med å svare på spørsmålene og var i ferd med å overrekke svarene sine til Nayok som visste en usedvanlig interesse for dette. Han takket og Elvin takket for takkinga og så gikk Elvin inn i teltet der han og Oxford bodde og Oxford lå og leste tegneserier som Abraham hadde tatt med fra Jorden tidligere dette året. Tegneserien het noe sånt som Nemi og Oxford skjønte ingenting av den, man pratet nemlig automatisk valeonsk når man var i Valeon, men blader og bøker forandret seg ikke da de kom til en ny verden og all teksten sto på norsk, et språk Oxford ikke kunne lese. Oxford syntes likevel at tegneserien var interessant å titte på og gransket bildene alene, noe som han likte siden han var glad i å se på illustrasjoner og lignende. Elvin selv la seg for å slappe av inne i teltet og de to i teltet overså hverandre blankt. Nayok satt alene igjen utenfor ved bålet og tittet på Elvins svar.

*

Alfabetet har 29 bokstaver uansett hvilken vei man leser det og alle disse bokstavene hadde sin plass i Ambers veldige kongerike. I tillegg til at Amber var et utmerket sted å besøke når man ville ta en tilfeldig spasertur mellom linjene eller klatre på en forbokstav, eksempelvis den fabelaktige bokstaven K som er begynnelsen på et finfint navn som forfatteren velger å ikke gå inn på siden det da blir selvinnsettelse på middels høyt nivå. Amber var ordenes rike og alt handlet om det verbale og skriftlige her. Her var det statuer av bokstaver fra alle slags språk og i tillegg levende bokstaver fra utallige forskjellige alfabeter som hadde ansikter og som gikk rundt omkring. Ambers hersker, det var denne runen Ur som visstnok betydde noe sånt som “den skapende urkraften” eller noe sånt, noe som var en passe betydning for en hersker av noe så storslagent som ordenes rike. Det var denne runen som var hersker siden den var blant det eldste av alt skriftverk, i tillegg hadde hieroglyfene gått av med pensjon, noe som også var forklarende. Det var denne Ur som Abraham skulle møte for dette var representanten for Amber og riket bak dør nr. 1. “Hei, kjære Ur,” sa Abraham og Ur svarte, “heiur”tilbake. Ur hadde i flere generasjoner snakket fullstendig gammelnorsk, men da han hadde funnet ut at svært få forsto ham hadde han begynt å snakke mer allment norsk i stedet, men han sa ur i kursiv på slutten av hvert ord. Abraham forsto ham fordi man, hvis man hadde vært innom Santel, automatisk snakket det språket som den man møtte på snakket. Santel hadde sånn sett vært et fabelaktig sted å besøke hvis en skulle lære et annet språk for da kunne man bare sørget for å bli pratet til av en som for eksempel var gresk og så snakket gresk tilbake selv. Eller det vil si, man ville snakket norsk hvis man var norsk, men det ville hørtes ut som gresk for den man snakket med og det den andre sa til deg ville hørtes norsk ut når det egentlig var gresk. Dette systemet hadde blitt skapt av kong Gregorian som hadde hatt storslåtte magiske krefter i tillegg til å være kongelig og som hadde vært lei av at han ikke forsto vesenene fra de andre verdenene og derfor hadde skapt dette systemet ved hjelp av sin storslåtte magi. Nå snakket i alle fall Abraham på valeonsk til Ur som i sitt øre kunne høre de livligste amberske toner og som svarte blidt tilbake. Samtalen var ganske rett frem.

“Det har skjedd noe forferdelig,” sa Abraham alvorlig.

“Hvaur daur?,” spurte Ur interessert.

“Jo,” sa Abraham og tenkte ikke over ur-ene til Ur, han hadde vendt seg til dette for lengst. “Sebastian Argon har forsvunnet.” Ur fikk et sjokkert uttrykk i ansiktet sitt som en kunne se foran på den noe n-lignende kroppen hans, dette at ansiktet var foran på ham kunne virke noe forvirrende hvis man ikke hadde sett Ur, men når man så ham forfra og på nært hold var det fullstendig åpenbart.

“Erur detteur santur?,” spurte Ur, men han hadde allerede skjønt at det var det, Abraham var ikke typen til å lyve og han spøkte ikke om viktige ting som dette.

“Hvordanur skjeddeur detteur?,” spurte Ur og Abraham fortalte hele historien, om hvordan han hadde vært så bekymret og åpenbart med god grunn, om hvordan ridder Kipper hadde vært på Santel og sett etter Sebastian, men ikke funnet verken ham eller den evige vinden og sist, men ikke minst fortalte han det Nayok hadde fortalt ham, noe som ga Ur et uttrykk som lyste av usikkerhet. Ur hadde møtt Nayok bare en gang, men det hadde vært nok til at han oppriktig tvilte på tryggheten i det Nayok sa.
“Erur duur sikkerurur atur duur skalur stoleurur altur detur Nayokur sierur?,” spurte Ur bekymret og Abraham smilte.

“Jeg ville stolt på Nayok uansett hva,” sa Abraham og nikket for liksom å sette ekstra vekt på ordene sine og Ur nikket forstående, men usikkert.

“Greitur, hvisur duur sierur deturur,” sa Ur. De tok en liten pause før Abraham fortsatte.

“Men jeg trenger hjelp nå. Jeg må prate med representantene for de elleve verdener og finne ut av dette og jeg begynte med Amber siden ordene er så fullkomment viktige,” erklærte Abraham og Ur sa seg enig i det og fortalte at selv om han ikke hadde noen gode råd så skulle han i alle fall se etter Sebastian og til slutt la han til noen ord som Abraham satte enormt mye pris på.

“Jegur håperur altur ordnerur segur ogur herur erur etur visdomsordur duur kanur taur medurur veienur:

 Vitur bareur atur ordeneur ogur ordeneur aleneur erur verdtur deur mangeur timeneur deur bringerur degur migreneur. Ogur hendeneurur snedigur visur kanur føreur demur iur pennur, iur mellomur alleur linjerur liggerur hvertur etur ordur sittur hjemur.”

*

Nayok tittet gjennom svarene til Elvin og smilte for seg selv over flere av dem. Elvin hadde klart første spørsmålet, han kunne altså Nayoks fulle navn, det var forresten Nayok Ingolf Jacovic, noe som er blitt nevnt på side 19 hvis leseren kan huske så langt tilbake. Elvin hadde også svart helt riktig på andre spørsmål og i tillegg forklart at å redde bestevennen var en umulighet siden han ikke hadde noen bestevenn eller noen venner som han ville opphøye til en slik status, en holdning som Nayok var svært så fornøyd med. Elvin hadde skuffende nok ikke svart på spørsmål tre og fire, med den tåpelige unnskyldning at han ikke hadde noen mulighet til å ta tiden, det gikk da fint an å gjøre i hodet, ved hjelp av en mengde blunk. Nayok tilga Elvin denne feilen da han skjønte at Elvin hadde tenkt seg frem til den logiske slutningen at man faktisk rakk å si kong Nayok flere ganger enn kong Abraham og svart at Nayok burde ha makten på spørsmål fem. Elvin hadde også svart det riktige svaret på spørsmål seks som var “ja, men da måtte jeg få dele det med min venn Nayok.” Nayok var rent rørt over det herlige svaret. På spørsmål syv hadde Elvin svart “ja,” et svar Nayok hadde stor forståelse for. Elvin hadde derimot sviktet på spørsmål åtte og svart med et “nei,” men alle kunne da feile og Nayok tolket det som at Elvin hadde i hvert fall fnugg av ærlighet i sin sjel og det kunne kanskje være av nytte det og. Spørsmål ni hadde blitt perfekt besvart med et “ja” og Elvin hadde faktisk tatt seg tid til å skrive et dikt om hvorfor han ville ta del i Nayoks planer og dette diktet likte Nayok så godt at han leste det flere ganger. Diktet var slettes ikke særlig vakkert og Elvins håndskrift minnet om skriften til et barn, men Nayok fant en slik sjarme i diktet at han likte det usedvanlig godt. Diktet het “Planer” og Nayok leste det nok en gang akkurat da:

 

Planer

 

Det er en slik plan en kan skimte

i skarpe, uspissede sinn

I ondskapen finnes en gave

og den vil jeg slippe inn

 

Du virker for meg som en hjerne

med helt briljant konsistens

En slu og ubegrunnet flotthet

og en dose med ren intelligens

 

Nå vil jeg ta del i ideer

og planer som du kan skape

Jeg vet det er mening i alt

og vårt mål vil vi nok ikke tape

 

Dessuten har jeg kjedet meg lenge

og trenger en dose med spenning

Så kan jeg få være din hjelper,

din herlige selvbetjening

 

 

Nayok var fornøyd, Elvins søknad var mer enn godkjent og han lovet seg selv å la Elvin få høre nyhetene snarest neste morgen, men nå var han trøtt og han gikk for å legge seg og drømme ondsinnede drømmer.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg