Finheter og en vinterlig novelle :)

Heisann! Det er torsdag morgen, jeg skal veldig snart i retning jobb og livet er en fin dings 🙂 Og ååå, det er så himla herlig at det er desember med all sin adventsstemning og med julekalendere og julekalenderkonkurranser og annen kos, jeg liker desember veldig godt <3 For liksom å feire julefølelsen er planen min nå å lese “A Christmas Carol” fordi jeg har sett utallige filmversjoner, men ikke lest selve boka og det føles verdt å forandre. Utover det hadde Oslo Nye Teater et tilbud på Instagram som innebærer at jeg altså nå skal se I siste minutt på lørdag klokka 18:00 (teater!) og det blir fint og spennende siden det er vanlig teater og ikke musikal og jeg er litt mindre vant med sånn. Jeg vurderer ellers sterkt å begynne å spille Lotto igjen siden jeg faktiskhar en del hell i spill og vinner ting og tang i ny og ne og jeg liker dette:

Og dette er totalt urelatert til vinnerlykke i hytt og gevær, men hallo, “Into the woods”-klipp med en av de mange sangene i denne musikalen som jeg elsker. Også er jeg fan av Anna Kendrick i tillegg og det gjør ting enda bedre 🙂 

Men da tenkte jeg å poste et bilde og deretter en historie som jeg skrev for ikke så lenge siden som jeg ble ganske fornøyd med og har lyst til å jobbe videre med og så blogger jeg nok i neste omgang enten lørdag eller søndag. God fornøyelse og ha en fortsatt fin dag!

Frosten maler i gresset

 

Kong Vinter har en lillesøster som er like irriterende som småsøsken flest. Hun heter Frost, er blåneblå og skimrende som støvet på sommerfuglvinger og liker å kalle seg selv en kakedekoratør, noe Kong Vinter syns er en helt håpløs metafor. På sin side er Kong Vinter en selsom majestet som hersker over tre måneder, men gjerne sprer makten sin utover andre måneder også, hovedsakelig kanskje i november og mars som kan være høyst vinterlige. Det er slik Kong Vinter liker det og han ser på jobben sin som en lek og det er jo ofte nettopp en lek det er. Han dirigerer med stø hånd, han har jo sitt eget orkester må vite, bygget opp av vintervinder som kiler seg frem der de kan og leker gjemsel mellom gatelyktene når det lir mot kveld.

Og snøfnuggene, de er dansere. Om de danser ballett eller vals eller noe helt annet er han ikke riktig sikker på, men det er også en smule uvesentlig. Det essensielle er at de danser og for en dans. De er lette som fjær, har silkens skjørhet og samtidig er det ikke bare dansende eleganse, det er en lek i tillegg. Og særlig på slike vinterdager som Kong Vinter liker aller best å skape, de tekoppfylte vinterdagene da skyggene ligger lange over byen og man aner solen mellom glipper i skydekket, det hvite teppet dekker over alle flekker og ujevnheter og lyset treffer akkurat slik sånn at det er som om absolutt alt glitrer.

Dager så stille og ettertenksomme at Kong Vinter kan glemme hvor mye han irriterer folk for han vet at mange finner ham irriterende. De lengter etter våren eller tilbake til høsten og de forbanner hanskene og skjerfet og den varme jakka eller kåpen som vinterkulden befaler dem å bruke om de ikke heller vil fryse. De lytter til Beach Boys og all annen musikk som får sommerblodet i dem til å våkne på ny og de spiser en sjokoladeis i januar liksom på trass. Kong Vinter kjenner til alt sammen, kjenner til frustrasjonen over forsinkede t-baner og glatte veier og overgangsperioden i mars-april der omkring da Prins Vår prøver å få fotfeste og alt er slaps og sørpe og hverken fugl eller fisk. Og han kjenner også til dette: at på de vakreste, fineste vinterdagene da alt er eventyraktig og skjønt er det som om ingen bryr seg om alle vinterens problemer likevel. For snøen som faller lett i lyset fra en gatelykt er snø som minner om julesanger og adventstid og det føles så fint å tenke på. Kong Vinter liker at han er det også. Og samtidig er Frost det til dels, men på mange måter ikke. Hun er tidligere ute. Frost føler at det gjør henne viktig, det at hun er førstemann, men Kong Vinter er fullstendig uenig. I hans øyne er Frost mest irriterende. Hun er kanskje mer forsiktig og litt mer lavmælt av seg, men det handler på ingen måte om sjenanse for hun tar seg friheter i vilden sky. Hun maler vinterroser i kinnene til de hun flyr forbi, rimer frem poetiske spindelvev på vinduene, maler i gresset og hvisker uendelighetens hemmeligheter akkurat så høyt at man kan høre et lett sus, men samtidig litt for lavt til at man kan vite hva suset forteller. Og så møtes de for å spise middag sammen, Kong Vinter og Frost og Frost smiler som Mona Lisa mens hun forteller om dagen sin, forteller om hvordan hun har vært kakedekoratør i flere timer og nytt hvert sekund. Kong Vinter sukker mens han betrakter søsteren sin, observerer hvordan hun av og til drar hånden sin gjennom det hvitblå håret sitt, hvordan de overraskende mørkeblå øynene hennes glitrer så en nærmest kan finne både stjerner og kometer i blikket hennes, hvordan hun er så perlende, kilende entusiastisk når det tross alt er han som er kongen her. Og han syns hun smører tykt på for hun er faktisk ikke så fantastisk, han er vel så brilliant.

Og likevel. Det er slutten av november og Frost har lekt seg gjennom dagen og det syns. Det er rim på bakken og glatt som bare rakkern og når Kong Vinter betrakter det mer nøye ser han hvorfor Frost kaller seg en kakedekoratør. For det er lett å tenke seg at gresset er en kake som rett og slett har blitt pyntet med litt vinterlig glasur. Lett å tenke seg at det Frost gjør på mange måter kan sammenlikne med å pynte og dekorere før han kan sette skikkelig i gang. Hun rydder vei for ham, forbereder verden mentalt på at han vil komme og det ganske snart og er i så måte kanskje ikke en fullt så irriterende lillesøster likevel. Hun er heller en god hjelper og han vet også at alt dette handler om at hun er glad i ham. Selv om hun gjerne kaller ham verdens mest dustete storebror ever, selv om hun av og til ser på ham med et sårt blikk fordi hun ikke føler at han ser henne, ser at hun mener godt og at det hun gjør er viktig.

Det byr Kong Vinter en del i mot å innrømme det. I grunnen føles det faktisk litt vondt å innrømme det, litt som å svelge tran eller om han hadde måttet barbere bort det flotte julenisseskjegget sitt som han av ymse grunner er meget stolt av. Men innrømme det må han lell og han gjør det. Smiler mot Frost som sitter og smiler selv over dagens innsats mens blikket hennes søker etter anerkjennelsen hans, litt som om det er hovedgrunnen til å la vindbjellene kime, til å rime på ruter, til å male i gresset over falne løvblader. Litt som om alt aller mest handler om å vise en storebror at man ikke er så verst selv og slett ikke så liten selv om man er yngst.

 

Kong Vinter har en lillesøster som er like irriterende som småsøsken flest, men også inspirerende og på sin egen måte vakker og fascinerende. Så Kong Vinter smiler og sier «takk, du har vært kjempeflink» og blir, til tross for et kaldt, ja bortimot dypfryst vintersinn, varm i hjertet når hun smiler bredere etterpå med et sånt smil som forteller mer enn ord. Så fortsetter de å spise middag og deretter dessert mens Kong Vinter tillater seg å tenke at han selv er ganske fantastisk. For det må da være lov å mene i ny og ne og særlig når første desember er bare dager unna og han ganske snart vil kunne slå til for fullt. 

4 kommentarer
    1. Jeg syns du er så utrolig kreativ når det gjelder å komme på ideer til små fortellinger og noveller, jeg! Ellers syns jeg det er mye fint her, jeg liker beskrivelsen av Frost helt innledningsvis, den med at hun er “skimrende som støvet på sommerfuglvinger og liker å kalle seg selv en kakedekoratør.” 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg