I siste minutt, en mystifistisk merksnodighet og fine ting =D

Heisann! Det er søndag og livet er fint. Jeg syns riktignok at helgen som vanlig har gått alt for fort, men på den annen side er jo det en god ting siden det betyr at jeg har kost meg. For kose meg er jeg flink til 🙂 Og nå skal jeg snart skrive ting og se film og slike ting og tang, men først har jeg noen småting på hjertet. 

Vi kan starte med dette noe utydelige bildet av teaterbilletten min for å se “I siste minutt” der jeg opplevde den rareste stavelsen av etternavnet mitt jeg noen gang har vært borte i. Helldal er jo en ting, men hvordan i all verden Lund ble til Klum er et oppriktig fascinerende mysterium 😉

Videre har jeg flere prosjekter som vanlig og et av dem er å skrive opp ting på lapper, trekke villkårlig lapp og så lage figur i lego hver dag frem mot jul. Dette litt for å være kreativ, men også for å faktisk bruke boksen med Lego jeg i et meget spontant øyeblikk kjøpte på Teknisk Museum for noen år tilbake og siden har brukt ganske lite. Jeg har herved funnet ut at jeg ikke har noe stort talent for lego akkurat, men noen ganger liker jeg resultatet veldig godt. Som her, dette er en bombe á slike bomber som er i Super Mario 64 😉

Sist, men ikke minst har jeg fått bøkene jeg bestilte på Amazon etter at jeg vant Nanowrimo og ååå, det er så vakkert <3 Og alle disse bøkene har jeg bestemt meg for at jeg skal anmelde så snart de er lest så det er jo en kul ting, dessuten er det så mye brilliant her. Jeg er ganske så betatt av opp til flere av disse litterære underverker bare av å bla i dem 🙂

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av teaterstykket jeg så i går og så skal jeg lage te og drive med andre ting. Neste innlegg kommer nok mest sannsynlig på tirsdag eller onsdag så god fornøyelse og så bables vi!

I siste minutt

 

Av ymse grunner endte jeg opp med en gylden mulighet til å få med meg «I siste minutt» på Oslo Nye Teater og det var fint siden dette stykket var veldig sympatisk. Det dreier seg om tre venninner som hver er noen og sytti år og som treffes hver tirsdag for å spille bridge og skravle og så handler det om alderdom og vennskap og å gripe tak i livet. Og så er det små problemer og ting og tang å hanskes med, men i det store og det hele er dette stykket først og fremst ganske oppløftende og nettopp sympatisk.

I hovedsak så hadde jeg det trivelig. Det er flott og naturlig spill med dyktige skuespillere som blant annet Anne Marie Ottesen, Eli Anne Linnestad og Kari-Ann Grønsund, det er enkel, men samtidig finfin scenografi og det er mye musikk og sjarm. Dessuten liker jeg budskapet om at man aldri er for gammel til å gripe livet. Utover dette liker jeg stemningen og hvordan det er et morsomt stykke på mange måter, men også med sine såre øyeblikk som gjør at det aldri blir banalt eller overfladisk. Det er med andre ord mye fint her.

Og kanskje er det også litt av grunnen til at jeg likevel ikke klarte å gi meg helt hen. For det er fint og ufarlig og sympatisk, men jeg føler det ikke i så stor grad som jeg gjerne ønsker når jeg ser teater. Og noe av grunnen ligger i at jeg rett og slett er mye mer vant med musikaler enn vanlig teater, men det handler også om at det ikke føles som om det står så mye på spill. Dessuten forutså jeg noen av stykkets twister veldig fort. En kan også innvende at jeg ikke var helt i målgruppen for det var gamle mennesker i salen og de koste seg skikkelig, men jeg er jo bare 29.

Likevel er alt dette bare småting og når alt kommer til alt er det langt flere fine ting ved denne teateropplevelsen enn det er dumme.

 

Terningkast 4 og jo da, det er verdt å se. 

6 kommentarer
    1. Kanskje du skal skrive noe om Karoline Helldal-Klum en gang? 😉 Jeg tenker at hun er ditt alter ego født hundre år før deg og oppvokst på Frogner, haha.
      Hørtes ut som en hyggelig teateropplevelse, men sannsynligvis ikke noe jeg kommer til å se. Jeg tenker, ut fra det du skriver, at dette er noe sånt jeg kanskje ville likt bedre i bokformat.

    2. Helldal-Klum-skriverier, hm… Det var en god ide 🙂 Og det var en fin teateropplevelse, men ikke noe du trenger å føle deg plent nødt til å se for det var bra, men ikke kjempebra.

    3. Ah, når du skriver om teater, savner jeg virkelig Trondheim hvor det var mer muligheter for slikt. Selv om fattige studenter så klart ikke hadde altfor god råd til slikt. Jeg er ellers enig med Kristine, skriv om frøken Helldal-Klum 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg