Lies we tell ourselves og finheter :)

Det er speilvendt, men se! Jeg har “Into the Woods”-soundtracket nå. Og det er mange ting jeg kunne bekymret meg for (deriblant alvorlige ting som at “into the Woods”-filmen altså kommer på kino i Norge 27. mars i stedet for 13. februar til min store frustrasjon), men så er det advent og desember og jeg har denne cden og da bare smiler jeg i stedet. For det er mye som er fint og det er snart jul og jeg har julebrus og da er det like greit å fokusere på det i stedet. 

Og ellers har jeg funnet verdens vakreste trailer at the moment:

Fransk trailer for ny animert versjon av “Den lille prinsen” som skal komme ut en eller annen gang neste år og som bare MÅ komme på kino i Norge eller i det minste på dvd siden jeg trenger å se den. Jeg er jo både veldig glad i franske filmer, veldig glad i animasjonsfilm OG veldig glad i “Den lille prinsen” og dermed ser jo dette helt vidunderlig ut <3 Det er ikke så ofte man finner trailere som er så himla fine at man får tårer i øynene av å se dem 🙂

Ellers vurderte jeg å dra på kino denne helgen, jeg vurderte å dra på Nordeas julekonsert i Domkirken og jeg har i det hele tatt vurdert litt forskjellige ting før jeg har konkludert med at planen for denne helgen er å ta det kuli. Lese masse, spise snacks, se film og hygge meg og ikke egentlig finne på så veldig mye utenom vintersolhvervstand på søndag og en og annen spasertur med verdens fineste hund. Dessuten skal jeg spise lunsj på Peppes i morgen og gjøre noen siste innkjøp julegavemessig sett, det blir jo fint. Og utover det tar jeg det som det kommer =D

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en bok som jeg likte veldig godt og som var viktig og betydningsfull på flere måter. Nemlig “Lies we tell ourselves” av Robin Talley, en bok som engasjerte meg i svært stor grad. Og en greie med denne boka er at hvert kapittel var titulert med en løgn som var relatert til kapittelet og dette aspektet har jeg lånt i anmeldelsen min og jeg håper det fungerer og skaper en god omtale som riktig formidler hvordan dette også var en veldig god bok 🙂

Her kommer i alle fall anmeldelsen og så kommer nok neste blogginnlegg enten søndag eller mandag tenker jeg. God fornøyelse og så bables vi!

Lies we tell ourselves av Robin Talley

 

It’s 1959. The battle for civil rights is raging. And it’s Sarah Dunbar’s first day of school, as one of the first black students at the previously all-white Jefferson High. No one wants Sarah there. Not the Governor. Not the teachers. And certainly not the students ? especially Linda Hairston, daughter of the town?s most ardent segregationist. Sarah and Linda have every reason to despise each other. But as a school project forces them to spend time together, the less their differences seem to matter. And Sarah and Linda start to feel something they’ve never felt before. Something they’re both determined ignore. Because it’s one thing to be frightened by the world around you – and another thing altogether when you’re terrified of what you feel inside.

 

Løgn 1: Goodreads sin beskrivelse setter ord på alt denne boka er

 

Jeg hadde hørt mye fint om denne boka, men var likevel litt nervøs før jeg begynte å lese og det skyldtes kanskje til dels at noen bøker på forhånd føles viktigere enn andre. Omtrent alle bøker er på sett og vis betydningsfulle for så vidt, men dette er en bok som tar for seg en tid som egentlig ikke er så fjernt tilbake og viktige temaer som stadig berører. Det handler om rasisme og det handler om homofili og aller mest om kampen for å være den man er og jeg håpet at dette ville være en bok som levde opp til ambisjonene sine. Gladelig kan jeg si at jepp, det gjorde «Lies we tell ourselves» og enda mer; den ga meg noe helt spesielt og er en bok jeg virkelig kommer til å huske.

Løgn 2: Man kan ikke kjenne seg igjen i karakterene

 

«Lies we tell ourselves forteller om et halvt år i livet til Sarah (som er blant de første fargede studentene på en High School i USA i 1959) og Linda (som er datter av en av dem som har kjempet mest i mot å gi fargede rettigheter). Historien er fordelt mellom Sarah og Linda som forteller litt hver og i dette tilfelle fungerer denne formen perfekt siden det i Sarah og Linda er skapt to vidt forskjellige karakterer som finner ut at de har mer til felles enn de aner. Sarah er i utgangspunktet den mest sympatiske av de to og er den fargede hovedpersonen som fra begynnelsen av møter så mye frekkhet og urettferdighet på grunn av hudfargen sin at man som leser sitter og dirrer av frustrasjon og et ønske om å gå inn i boka og trøste henne og gi alle som plager henne huden full. Og man heier virkelig på Sarah, en karakter som absolutt viser mot og som trosser skrekk og bekymringer for å gjøre det hun vet er rett. Når det gjelder Linda derimot er man som leser litt mer ambivalent, men det viser også talentet til Robin Talley som forfatter. Robin Talley klarer nemlig det mesterstykket å skape en karakter i Linda som i utgangspunktet er grenseløst irriterende og fordomsfull, men som utover i boka har en enorm utvikling og etter hvert ender opp som en karakter man også heier på. Linda i begynnelsen av boka tror nemlig på at integrasjon er feil og har vokst opp i den tro at de hvite er bedre mennesker enn fargede og dette gjør at hun har en masse ting hun sier og tenker som gjør at man blir veldig frustrert. Samtidig ser man hvor det kommer fra og at hun er så mye mer enn meningene sine. Og det er spennende å følge både Sarah og Linda og se hvordan de lærer hverandre å kjenne og på veien også lærer at de føler noe enda sterkere enn vennskap overfor hverandre.

Løgn 3: Denne boka er ikke aktuell lenger

 

Det er forståelig at man ved å lese denne boka kan få litt lyst til å trøste seg selv med at alt er bedre nå når man føler seg særlig opprørt av all rasismen Sarah og de andre fargede studentene møter. Saken er likevel den at det egentlig ikke er noen trøst i særlig stor grad og den siste tidens hendelser i USA med Michael Brown-saken og opptøyer og ymse annet viser at det fortsatt dessverre forekommer rasisme i stor grad og at det fortsatt gjenstår mye arbeid. Dette gjør denne boka veldig aktuell og bidrar til at dette er en historie som får leseren til å tenke og engasjeres fra ende til annen. Videre beundrer jeg Robin Talley for å skape en bok som ikke bare handler om rasisme, men som også tar for seg homofili og som viser hvordan det er flere kamper som må kjempes for å få muligheten til å skape sin egen skjebne.

Løgn 4: Denne boka er perfekt

 

Som nevnt er dette en aktuell bok som også er viktig, velskrevet og med interessante karakterer som man liker å følge. Og det er mye som gjøres riktig her. Samtidig er det likevel noen småting som trekker ned og det er litt vanskelig å sette ord på nøyaktig hva det er, men uansett er fakta at det var noe som manglet for at jeg virkelig skulle elske denne boka. En ting er kanskje det at det føles virkelig ubehagelig og vondt og lese denne boka og det er også en styrke for så vidt, men det bidrar jo til at man ikke gir seg hen helt på samme måte som når man leser mer eventyrlige bøker der ting i større grad løser seg ideelt. Men det er også litt det med at jeg hadde noen ting jeg gjerne skulle vist mer om og at slutten føles litt brå og sånt. Likevel, i det store og det hele er dette bare småting og hovedkonklusjonen min er bestemt at ååå, denne boka.

 

«Lies we tell ourselves» er kanskje ikke den beste boka jeg har lest i år, men det er en av de viktigste og sterkeste bøkene jeg har lest i år og av den grunn anbefaler jeg denne boka på det sterkeste. Terningkast 5!

4 kommentarer
    1. “Den lille prinsen” er en helt nydelig historie, og jeg må innrømme at jeg blei litt skuffa da jeg så traileren og så at den var dataanimert – ut fra bildet på forhåndsvisninga så den litt stop motion-aktig ut. Jeg føler at ei såpass organisk, eller hva jeg skal si, fortelling som “Den lille prinsen” ville kledd ei mer analog utføring bedre, på en måte. Men det blir uansett sikkert en fin film.
      Boka hørtes veldig interessant ut, igrunn! Jeg liker når bøker tar opp flere viktige temaer på én gang, det skaper liksom litt flere lag istedenfor at man enkelt kan si at “dette er ei bok som handler om rasisme” eller “dette er ei bok som handler om homofili.”

    2. Først og fremst: Hurra, cden er vel fremme hos deg. Dernest: Ah, den lille prinsen. Det er skikkelig blanda følelser. Jeg bare elsker boka, den betyr masse for meg, så jeg blir skeptisk med tanke på nyfilm. Men det kan også bli superbra. Derfor heier jeg også på at den slippes i Norge. Jeg elsker også hvordan du innleder anmeldelsene med påstander, den boka må jeg lese når jeg igjen kan ta meg råd til å kjøpe bøker igjen.

    3. Jeg har jo ikke noe i mot data-animerte filmer selv (elsker jo Pixar for eksempel), men jeg skjønner skepsisen, Kristine, det er noe eget med håndtegnet eller stop motion. Syns likevel det ser ut som en veldig fin film og gleder meg. Og ja, elsker boka selv, Fivrelden, så det blir spennende sånn sett. Og ja, hurra for at cden er i boks, er veldig glad i den allerede <3 Ellers er jeg glad jeg fikk boka til å høres interessant ut, Kristine og er enig i at det er bra at den tar opp flere temaer på en gang. Og det er bra at det falt i smak at jeg brukte påstandene som del av anmeldelsen, Fivrelden, det føltes riktig siden de brukte dette grepet også i boka 🙂 Takk for fine og interessante kommentarer!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg