“And I cry because everything is so beautiful and so short” – om en bok og litt tankespill

Heisann! Ting jeg driver med for tiden: skriver søknader, spiller for mye Nintendo, leser på fine bøker, gruer meg til tannlegetime på mandag selv om det nok går fint (og om masse var galt ville jeg vel merket noe til det, alt føles fint), tenker at jeg burde skrive og se film (men ender opp med å se gamle Dance Academy-episoder i stedet) og koser meg. Livet er kanskje ikke så spennende for tiden, men jeg har det jo fint og finner på koselige ting og nå på lørdag for eksempel vurderer jeg å dra på kino og skal uansett på biblioteket og låne en hel massevis. Ellers hadde jeg et gavekort på Triaden på 500 kr som jeg brukte i går på en helt idiotisk penn med vifte på som snurrer, lyser og lager lyd om man trykker på en knapp (den minner meg sånn sett om den helt brilliante hai-pennen jeg hadde for en del år tilbake som jeg dessverre ikke har lenger), fargeblyanter spesifikt ment for å tegne hudtoner og hårtoner, en hårstrikk, en kjole (som har ermer og deilig stoff og kan brukes som vinterkjole uten genser eller liknende over) og denne genseren:

Forøvrig har jeg et mål om å få klippet håret i alle fall litt i løpet av måneden, men jeg vet ikke helt når det vil skje (jeg vil fortsatt ha hår til skuldrene siden jeg liker hårstrikker og slikt, men det kan gjerne være litt kortere enn det er nå), jeg har fortsatt igjen litt penger jeg fikk til jul som jeg sterkt vurderer å bruke på “Legend of Zelda: Ocarina of Times” til Nintendo 3DS (siden jeg hadde det på Nintendo 64, men aldri endte opp med å runde det og det må gjøres noe med etter hvert) og jeg savner allerede praksisen på IKEA siden det var så fint å ha noe ordentlig å gå til. Håper jeg er et menneske som en dag faktisk vil få en fast jobb fremfor bare korte praksisperioder bestandig. 

Nå tenkte jeg å blogge om en fin bok og så kommer nok neste innlegg lørdag eller søndag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

 

Her er en video der Marina Keegan leser et dikt hun har skrevet (slam poetry) og det er aktuelt siden det er Marina Keegans bok jeg nå skal skrive om.

The Opposite of Loneliness av Marina Keegan

 

?We don?t have a word for the opposite of loneliness, but if we did, I could say that?s what I want in life.? 

Av og til kan man finne nydelige tekster på Buzzfeed Books som får en til å laste ned en ny bok på Kindle i fascinasjon. http://www.buzzfeed.com/alannaokun/reading-and-mourning-a-friend#.vwaxb8g3Qb var en slik artikkel og fikk meg til å google Marina Keegan og deretter lese essayet hennes «The Opposite of Loneliness» (som man kan finne her: http://yaledailynews.com/crosscampus/2012/05/27/keegan-the-opposite-of-loneliness/). Det er et særdeles velskrevet essay, personlig og gjennomtenkt og det formidler denne fellesskapsfølelsen hun fikk på Yale og hvordan man likevel ikke må tenke at de beste årene i livet er over bare fordi en periode man har lært en hel massevis av er forbi. Som hun skriver selv:

?We’re so young. We’re so young. We’re twenty-two years old. We have so much time. There’s this sentiment I sometimes sense, creeping in our collective conscious as we lie alone after a party, or pack up our books when we give in and go out – that it is somehow too late. That others are somehow ahead. More accomplished, more specialized. More on the path to somehow saving the world, somehow creating or inventing or improving. That it’s too late now to BEGIN a beginning and we must settle for continuance, for commencement.? 

Det er så presist og så riktig og vi er unge. Vi har så mye tid, så mange muligheter. Og samtidig er det ord som gjør vondt i og med at Marina Keegan hadde mange ting. Hun hadde fått tekster publisert, vunnet litteraturpriser, hadde en jobb som ventet på henne etter College og hadde skrevet et teaterstykke som skulle bli produsert på en teaterfestival i New York. Det Marina Keegan derimot ikke hadde var tid i og med at hun døde i en bilulykke 22 år gammel, fem dager etter at hun gikk ut fra Yale University.

Med essayet «The Opposite of Loneliness» friskt i minne og velvitende om Marinas tragiske skjebne leste jeg boka «The Opposite of Loneliness» der et knippe noveller og essayer som Marina skrev er samlet og konklusjonen er at dette er fint.

Det er velskrevet og skrevet med et språk som er tilgjengelig og ungt, men samtidig modent og tankevekkende. Og en ting er jo novellene, som viser et talent for å skape dialoger og karakterer som føles realistiske, men særlig essayene er virkelig interessante og smarte og gjør at det føles oppriktig trist at man naturlig nok ikke vil få lest flere bøker signert Marina Keegan.

Samtidig så hadde jeg ønsket meg noe mer enn det jeg fikk. Essayet «The Opposite of Loneliness» er så veldig godt skrevet, så inderlig klokt og lett å kjenne seg igjen i, men resten av boka er ikke like god. Og det største problemet er at jeg rett og slett ikke var så veldig engasjert av boka. Jeg likte den, jeg kan se masse positivt med den, men jeg følte aldri noe intenst behov for å lese og selv om jeg bare brukte noen dager på å lese ut denne boka føltes det som om den varte en stund. Og litt av greia er at noen av novellene rett og slett ikke interesserte meg noe særlig og i så måte vil være noe forglemmelige. Og man sitter og leser og føler at det eneste riktige er å elske alt siden det er så urettferdig at en som viser så mye potensiale bare dør helt uten videre rett etter at hun går ut fra College, samtidig som man tenker at mange av disse tekstene antakelig ikke ville bli publisert i en bok om det ikke var for Marinas skjebne.

Med andre ord er det med en viss ambivalens jeg anbefaler denne boka og i og med at man kan lese bokas høydepunkt (essayet «The Opposite of Loneliness») på nettet gratis på minuttet så er dette sånn sett ikke en bok man nødvendigvis MÅ ha i samlingen sin. Jeg vil likevel si at den er verdt å lese for den er som fragmenter av Marina Keegan og gjør at man føler at man kjenner henne litt selv om man ikke gjør det.

Terningkast 4 og her er noen sitater:

?I miss dreaming forwards,” Anna said.
“What?”
“I dream backwards now.
You won’t believe how backwards you’ll dream someday.?

*

?something about the stillness or my state of mind reminded me of the world?s remarkable capacity to carry on in every place at once.? 

*

?But it became clear very quickly that I’d underestimated how much I liked him. Not him, perhaps, but the fact that I had someone on the other end of an invisible line. Someone to update and get updates from, to inform of a comic discovery, to imagine while dancing in a lonely basement, and to return to, finally, when the music stopped.? 

*

?I read somewhere that radio waves just keep traveling outward, flying into the universe with eternal vibrations. Sometime before I die I think I’ll find a microphone and climb to the top of a radio tower. I’ll take a deep breath and close my eye because it will start to rain right when I reach the top. Hello, I’ll say to outer space, this is my card.? 

*

?And I cry because everything is so beautiful and so short.? 

 

(<3)

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg