Cola-flasker jeg har elsket og en Stavanger-tur som jeg burde pakke til i stedet for å blogge :)

Heisann! Siden sist har jeg hatt jobbintervjuer (spennende), lest ut “Spredning” av Nils-Øivind Haagensen (som var en veldig fin diktsamling som muligens vil være aktuell for anmeldelses-scenarioer i neste uke), spilt “Legend of Zelda: Ocarina of Time” (elsker det spillet, men er hemmelig overbevist om at de som lager Zelda-spill har som mål at folk skal utvikle edderkoppskrekk siden Zelda-edderkopper er über-ekle) og sett for mange Friends-episoder. Konklusjonen er at livet kanskje ikke er sånn enormt spennende, men at det absolutt er fint og tilfredsstillende. 

Fin ting dog: i helgen skal jeg til Stavanger siden onkel A fylte 50 i desember og feirer med stort selskap på lørdag. Joakim og Hanna (dvs. lillebror og hans kjæreste) tar fly frem og tilbake, jeg og mamma tar toget (mamma har flyskrekk og tog er uansett koseligere) og så blir det hotellfrokoster og Stavanger-shopping og selskapeligheter og jeg tror det kan bli veldig fint. Og sånn sett burde jeg kanskje drive med pakking i stedet for blogging akkurat nå, men pytt sann, kvelden er fortsatt ung. Uansett blir det en helg som blir litt utenom normalen og det er ganske fint og det er ganske lange togturer, men jeg tar med bøker, blader og aviser (handles inn i morgen), Nintendo 3DS og spill (Zelda og Super Mario), notatbøker, skrivesaker og tegnesaker og Maxi Yatzy væffal. Jeg har dog ikke tenkt å pakke dataen min og heller låne iPaden til mamma for eventuelle internettbesøk under togturen (hvis det er nett på toget, men det tror jeg det er), men det går nok greit. 

I alle fall tror jeg at dette kan bli en innmari fin helg og gleder meg <3 Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en novelle. Og jeg vet at jeg poster ting jeg har skrevet en del i det siste, men så er jeg også veldig opptatt av å skrive og det føles sånn sett ganske naturlig. Dessuten var det i høst en skrivekonkurranse: http://www.klassekampen.no/article/20150120/ARTICLE/150129995 og det ble ikke kåret noen vinner og jeg har lyst til å bruke novellen min til noe og dette noe er å poste den her. Og jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt da jeg sendte inn uansett siden jeg skrev om Cola-flasker, men jeg liker historien min og har lyst til å dele den. I tillegg kommer mitt neste innlegg tidligst søndag og godt mulig ikke før mandag grunnet Stavanger-tur og et mindre fokus på internett denne helgen enn helger flest og da føles det fint å poste historier og slikt. 

Uansett. Dette er en romantisk novelle om Cola-flasker som er inspirert av hvordan Cola-flasker i det siste har hatt det med å ha navn på seg om sommeren. Det er videre fiksjon selv om det skal innrømmes at jeg-personen inneholder mye av meg og jeg har gjort grundig research på Cola sine norske nettsider og funnet ut at alle navnene i denne historien har vært å finne på norske Cola-flasker 😉 Jeg håper denne historien faller i smak og regner videre med at mitt neste blogginnlegg nok vil dreie seg om Stavangerturen og bilder, inntrykk og innkjøp. Da bables vi og god fornøyelse =D

(Her er et eksempel på en Cola-flaske med navn på og “Fineste” er strengt tatt ikke et navn, men det passer godt likevel som illustrasjon til Cola-orienterte skriverier.)

Cola-flasker jeg har elsket

 

      Kai

Jeg møtte Kai på en tidlig junidag da sommeren fortsatt bare var en anelse og ikke hadde festet seg ordentlig. Det hadde vært en grå dag, regntung og skjør, men nå hadde jeg sett regnbuen og solstråler kilte seg frem mellom skyene, det var regndugg på bladene og alt føltes en smule eventyrlig og da traff jeg Kai. Kai sto i hyllene blant andre Cola-flasker og det var som om han hvisket at han hadde vært fange hos Snødronningen, han hadde blitt reddet av sin Gerda og ønsket en ny i livet sitt, han ville gjerne bli min. Det var en beskjedenhet over det hele, noe stille ettertenksomt, men jeg nikket. For jeg het kanskje ikke Gerda, men jeg ville gjerne være del av et eventyr og om det eventyret var Kai så var det helt i orden. Vi forlot butikken sammen og han fikk en fin og strukturert plass i veska mi ved siden av en bok jeg nylig hadde lånt på biblioteket og en notatbok som var fylt til randen med drodler, blekkroser langs kantene og tegninger av mennesker som fascinerte meg og dem var det mange av. Der ventet han tålmodig til jeg entret t-banen og der fant jeg ham stadig frem, lot ham betrakte utsikten og føle på hvor magisk det var med t-banesuset, med verden som gled forbi og med hvordan man hele tiden var på vei mot nye muligheter. Et Oslo sentrum der vi kunne sitte ved Aker Brygge og se utover sjøen, se solen som virkelig tok igjen for alle timene det heller hadde vært regn, et Oslo som nå ville inneholde en Kai og en meg og en fortryllende time da Snødronningen ikke var å se og verden på eventyrlig vis fortalte at nå ventet sommeren. Dette var bare begynnelsen og jeg og Kai var en del av alt sammen.

 

– Arthur

Arthur var bohemsk og elegant der han sto og skilte seg sånn sett ut blant de andre Cola-flaskene på Rimi-butikken. Det var ikke det at han utseendemessig sett var så unik, men han hadde en selsom eleganse og jeg klarte ikke å la være å tenke at det var noe med holdningen hans som bare ropte ut om en Cola-flaske som var noe helt for seg selv. Og siden jeg hadde en sånn kveld der jeg følte meg rimelig spesiell og sofistikert selv føltes det riktig passende. Så jeg kjøpte ham. Tok ham med meg ut i kvelden, spaserte mot blokka der jeg bodde mens det var som om verden var en salig symfoni av ildfluer og gatelykter og vindbjeller mellom linjene. Og oppi alt sammen følte jeg på hvor høy himmelen var, hvor inspirerende stjernene og universet og alt sammen og samtidig hvor liten jeg var og jeg følte meg ikke lenger så spesiell. Ikke minst fordi jeg visste at alle tanker jeg noen gang ville tenke om universet og min plass i det sikkert var tenkt før og da med mer presise formuleringer og en dypere ettertenksomhet. Så tok jeg frem Arthur og hvis jeg hadde kjent meg ensom så var det som om han alene visket det vekk for han var den forførende smaken av brus på en sen junikveld og da kunne stjernene bare fortsette å spinne og universet bare fortsette å virke uendelig. Han var Arthur og hadde trukket sverdet ut av stenen og sånn sett bevisst at virkelig storskap kan komme fra hvem som helst. Og jeg tok en slurk til og kjente at dette var livets vin, nattens rus, dette var det aller mest vesentlige og jeg elsket det. Og et sted sendte noen papirfly, et sted skrev noen et kjærlighetsbrev på en gammel skrivemaskin og et sted skinte stjernene som lanternespill og nettopp ildfluedans og under disse stjernene fant du Arthur. Arthur og meg og blokka mi som nå sto rett foran meg og fortalte meg at jeg endeligvis var hjemme.

      Jacob

I følge moren min skulle jeg hett Jacob om jeg var gutt og noen ganger tenkte jeg på hvor forskjellig livet mitt hadde vært om jeg var en Jacob og ikke en Miette. Jeg ville ikke hatt mensen for eksempel, det ville vært en betydelig forskjell og utover det så hadde jeg på så veldig mange måter vært en helt annen. Samtidig tenkte jeg på alle de veldig mange måtene jeg hadde vært den samme for det er egentlig ikke så mye som skiller oss. Vi er alle fulle av tankespill og følelser og tusenvis av eventyr og jeg tror egentlig ikke så mye hadde vært annerledes av de virkelig vesentlige tingene. Utenom at jeg selvsagt ville funnet navnet mitt på en Cola-flaske. Det gjorde man ikke med Miette, med Miette var man unik og levde et liv uten kopper og nøkkelringer og alskens rariteter som finnes med ens navn på. Og det var ikke noe stort savn, men likevel. Det kunne føles litt sårt. Sånn sett føltes det som det nærmeste man kom da jeg traff Jacob. Jacob som hverken virket sofistikert og elegant som Arthur eller beskjeden og eventyrlig som Kai. Jacob som var ganske alminnelig, men som jeg straks likte fordi det er en magi i det vanlige. Man kan opphøye øyeblikk og snakke om store begreper som kjærlighet og lidenskap og minuttene da tiden stanser og ingenting er det spor alminnelig i det hele tatt, men ofte likte jeg aller best de øyeblikkene da alt var helt alminnelig. Hverdagen hadde sin sjarm den også og det var når man virkelig klarte å være tilfreds med den sedvanlige hverdagsrytmen at magien ved den trillet frem. Magien som denne dagen var Jacob og da en Jacob som holdt meg med selskap i lunsjpausen på jobb og fikk meg til å føle meg som om jeg var meg selv enda litt mer enn ellers. Jacob som fortalte meg at det aller mest magiske kan være virkeligheten og dette var virkeligheten. Den var meg, første juli og en Cola-flaske som het Jacob.

      Lea

Julisola skinte så sterkt at det nesten ble for mye av det gode. Alle var på strender eller i parker og nøt sommeren så hardt de bare kunne for man vet så alt for godt at det ikke vil vare evig. Etter hvert ville det komme kuldegrader og kjølige netter og skjerfbehov og høstlige sus, men nå var det fortsatt sommer inntil margen og midt i alt dette hadde du meg og jeg hadde ferie. Og jeg hadde ikke reist bort enda, men det gjorde ingen verdens ting når man hadde Oslo og et lite tjern i skogen som man kunne sitte ved på et teppe mens man smilte til en verden som tydelig smilte tilbake. Om bare en uke ventet to ukers hyttetur, alt skulle snart begynne, men nuet var vel så trivelig g hvorfor skulle det ikke være det? Nuet inneholdt tross alt Lea. Lea hadde minnet meg om Luna Lovegood i Harry Potter av en eller annen grunn, hun var en av dem som i veldig stor grad var helt spesiell og i noens øyne kanskje kunne virke litt rar, men som jeg visste at heller var nydelig. Jeg hadde ikke en gang hatt planer om å kjøpe en Cola den dagen, men så hadde hun lyst opp og det hadde vært som et halleluja-øyeblikk, eventuelt et Eureka! Hun hadde plutselig dukket opp og noe hadde klikket og jeg hadde bare visst at vi var ment for hverandre. Denne dagen var vi ment for å dele tryllestøv og lattersang og en ettermiddag ved et tjern i en skog der man kunne tenke seg at nøkken fantes. Det var et typisk sånt sted der det var ekstra lett å tenke seg nøkker og sjømonstre, troll og tusser og lange skygger som inneholdt vesener man ikke hadde kunnet tenke seg en gang. Alt føltes trolsk og selv om alt var stille var det likevel som om jeg kunne høre lyden av en enslig fiolin og i de tonene ga jeg meg hen. La hodet bakover mot et tre etter at jeg hadde tatt en slurk Cola og lukket øynene mens jeg smilte for Lea var der. Hun var spesiell og jeg var spesiell og i skogen var vi det sammen.

      Mario

Jeg konkluderte med at sommeren hadde gått for fort. Ferien min var straks omme og om to dager var det den tidlige augustdagen da jeg skulle tilbake på jobb og det gjorde vondt å tenke på hvor enn mye jeg trivdes mellom reolene på bokhandelen. Hvor hadde ferien blitt av? Minuttene jeg satt og leste eller skrev, øyeblikkene da jeg glemte å tenke fordi øyeblikkene jeg var del av var så fine, timene som ble borte i en hengekøye med bringebær lett tilgjengelig fordi man strengt tatt egentlig ikke trenger så mye mer. Og sist, men ikke minst, tiden jeg hadde brukt denne sommeren til å spille et finfint spill med Super Mario i hovedrollen på Nintendo DS. Det var disse herlige, spenningsfylte og engasjerende stundene jeg tenkte på da jeg traff Mario på Narvesen. Han sto der blant de andre Cola-flaskene og det var som om jeg kunne høre et blidt «it?s a me, Mario» der han sto og da kunne jeg ikke annet enn å smile. Vi skal dele resten av ferien sammen, tenkte jeg, alt skal handle om denne dagen og så tar vi hverdagen når den kommer. Den tid, den sorg og alt det der. Dette tenkte jeg på mens jeg kjøpte Mario, min kjære Mario. Og mens jeg gikk nedover veien etterpå følte jeg det litt som om jeg var del av et Super Mario-spill selv om det var en irrasjonell tanke siden det hverken var fiender eller blokker med penger eller sopper i å møte på og jeg nynnet på klassisk Nintendo-musikk mens jeg innbilte meg at Mario i veska nynnet med og da var det litt som om alt var i balanse. Som om livet hadde en mening i langt større grad enn ellers og da jeg noen timer senere drakk siste slurk av Mario visste jeg at dette ville gå fint. Ja, det ville bli jobb igjen hvert øyeblikk, men det ville bli trivelig og det ville fortsatt inneholde mye fortryllende. Alt ville nok gå helt greit.

*

Jeg satt på balkongen den kvelden uten noen Cola-flaske, det var bare meg og stjernene og tanken på sommeren jeg hadde vært del av. En sommer som hadde latt meg føle meg som del av et eventyr med Kai og inderlig bohemsk og elegant sammen med Arthur. En sommer som hadde latt meg kjenne på magien ved det alminnelige sammen med Jacob og samtidig det alminnelige ved det magiske sammen med Lea. Og en sommer der Mario og jeg hadde sett på verden som en Level i et Nintendo-spill og taklet den sammen. Jeg tenkte på Cola-flaskene jeg hadde elsket, alle så like og likevel unike og jeg konkluderte med at det ikke var noen grunn til at verden skulle slutte å være inspirerende.

 

For klokkene fortsetter å tikke, verden fortsetter å spinne og et sted på en butikk står en Cola-flaske og venter på å bli elsket.

 

4 kommentarer
    1. ohh, novellen var jo så søt og kreativt :p
      Håper helgen blir bra, og det høres ut som det også! Selv skal jeg på et forsinket julebord, og jeg har også sett for mange Friends-episoder denne uken :p
      – Siri

    2. Så bra at historien falt i smak og jeg har hatt en veldig trivelig helg 🙂 Håper du har en super helg selv og så bra at det er flere av oss som ser mye Friends =D

    3. Håper du har hatt det fint i Stavanger!
      Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg syns om Cola-teksten din. Jeg syns i nesten alle delene, bortsett fra den siste om Mario, at det at du nevner brus og Cola-drikking bryter stemninga og gjør at jeg rykkes ut av det magisk i enhver situasjon, og så føles det komisk fordi jeg ikke klarer å assosiere Cola med noe magisk og vakkert uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig er det jo veldig originalt, jeg trur neppe noen har gått så langt i å gi noe så banalt som Cola-flasker såpass med sjel, men jeg ville nok foretrukket om du var noe mer subtil i din skildring av at det tross alt er Cola-flasker man har med å gjøre – eller kanskje bare nevne det i tittelen, og kamuflere det ellers i teksten, så før man kanskje i større grad en følelse av at Cola virkelig -kan- oppleves veldig eventyrlig.

    4. Jeg har hatt det veldig trivelig i Stavanger <3 Og takk for kommentar til teksten, jeg skjønner hva du mener og det var en lur ide at det kunne vært mer subtilt. Vil presisere at jeg heller ikke finner Cola-drikking fullt så magisk som det skildres som her, men det var inspirert av navn på Cola-flasker om sommeren og en original vri på en måte.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg