Isak Ingensteds er lei :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har det fint og jeg har supre diktprosjekter og ja, det er jo mye å glede seg over. Og nå kommer jeg faktisk til å ha en hel haug med kulturelle planer fremover og jeg leser finfine bøker og ja, noen ganger sukker jeg kanskje over tilværelsen, men hovedsaklig så har jeg det ganske bra =D

Ellers tenkte jeg nå å poste et klipp fra en annen oppsetning av “Chicago” siden det er den musikalen jeg skal se i morgen (ååå, jazzy brillianse) og her er det Samantha Barks (som mange kan ha sett i den nyeste Les Miserables-filmen der hun spilte Eponine) som Velma Kelly og det er ganske stilig (og imponerende siden dette visstnok var til en oppsetning av “Chicago” der de fikk kun rundt to uker til å øve):

Det er sikkert enda flottere å se denne sangen fremført live på Oslo Nye Teater <3 

Men nå tenkte jeg å poste en novelle og det kan hende den slettes etter hvert siden jeg muligens har planer for den senere, men for øyeblikket tenkte jeg at jeg like gjerne kan dele den med dere. Jeg sendte den inn til en krimnovellekonkurranse der den dessverre ikke nådde opp (antakelig litt fordi det teknisk sett er mer en novelle om en krimnovelle enn en krimnovelle i seg selv) og jeg ble ganske fornøyd med den selv så ja, jeg poster den like godt her for øyeblikket. God fornøyelse og så kommer nok neste innlegg på mandag med teater som tematikk =D Vi bables!

Isak Ingensteds er lei

 

Isak Ingensteds er lei. Det er slik alt begynner. Og han har vært lei ting før også, men det føles som om han er enda mer lei nå om mulig, som om dette er hans foreløpige høyeste nivå av lei-het.

For øvrig er Isak kjennetegnet av et fint og poetisk etternavn som Moira en gang fortalte ham at passet ham fullt og helt siden man ikke kunne funnet hans like noe sted. Isak selv syns etternavnet sitt bare er rart, men han så komplementet i Moiras ord og tok dem til seg. Utover dette er Isak ganske ordinær. Middels høy, middels i det meste, en og annen fregne på nesa og lysebrunt hår som nå rekker nesten til skuldrene, men som han ikke gidder å få klippet for tiden, av og til et skjerf rundt halsen, av og til ikke. Han er Isak, intet mer, intet mindre og i over seks og tyve år var det nok. Så var det ikke det lenger.

Det regner. Egentlig er det litt fint, stemningsfullt liksom og på mange andre dager ville regnet vært noe som fikk Isak til å smile. Noe som fikk ham til å følge regndråpene på ruten mens de gled nedover, noe som fikk ham til å tenke på fine ord som «regnsang» og «dråpespill» mens han følte seg uendelig poetisk selv om han visste at han slett ikke var det. Og i dag er regnet bare regn og uansett overdøvet av lyder, lydene han er uendelig lei av og han legger skylden fullt og helt på Moira for det var hennes ide.

*

Men la oss begynne med en begynnelse lenge før alt dette. En begynnelse som tok plass i et konsertlokale i sentrum av Oslo der det var ham og en Pepsi (han har for lengst glemt hvilket band det var, men at det var Pepsi vil han nok huske for all fremtid bare fordi det føltes så feil, han føler seg alltid en smule blasfemisk når han drikker Pepsi siden det er Coca Cola han er fan av, det er i grunnen det som han er ment til å drikke og den kvelden hadde ikke skjebnen skjønt det). Han lytta sånn halvveis, men først og fremst satt han og sukket over Pepsi-situasjonen mens han bladde litt distrahert i et gratisblad han hadde røsket med seg bare fordi det var gratis, men som for øyeblikket interesserte ham midt i ryggen. Det var en sånn dag da ingenting fungerte. En «stange hodet i taket, telle feil flere ganger under kassaoppgjøret på matbutikken der han jobbet deltid, ikke rekke bussen etterpå, snuble i skolissene, måtte kjøpe Pepsi i stedet for Cola»-dag og han ville egentlig bare dra hjem og legge seg under dyna og så bare bli liggende til denne dagen bare dro sin kos og en ny dag med (ære være klisjeer) nye muligheter dukket opp. Det var jo egentlig ikke en gang meningen at han skulle være på konserten for han hadde ingen interesse av bandet og det var en kompis som hadde invitert ham med seg siden han (kompisen altså) datet en dame i bandet som spilte Keyboard. Og så hadde Isak troppet opp, fått en melding om at den nevnte kompisen ikke kom og sittet der mutters aleine og sturet over skjebnens teitheter og det kunne bare endt sånn. Som en tilfeldig dustedag i en verden av dager, noe det dog ikke ble for HUN dukket jo opp. Isak Ingensteds hadde tenkt at etternavnet hans for så vidt var ganske riktig den dagen siden han «ingen steder» hadde sett noen som henne før. Eller det blir litt feil, han hadde sett alle ingrediensene som utgjorde henne før, men det var litt som om de aldri hadde blitt kombinert riktig før nå, før henne. Hun entret lokalet og virket litt smått forfjamset, som om det var noe hun hadde havnet i rent tilfeldig, litt som å havne i Narnia sånn plutselig rent utenom at et konsertlokale i Oslo strengt tatt er ganske mye mindre eventyrlig. Så satte hun seg ved baren, bestilte en Cola og virket temmelig likegyldig til det faktumet at det hun endte opp med å få servert var en Pepsi i stedet (noe som kunne ha gjort henne totalt uaktuell på et annet tidspunkt) og satt og smilte for seg selv mens føttene beveget seg i takt med musikken. Hun hadde langt brunt hår som bølget seg i nakken, litt utstående ører og en føflekk på kinnet og hun hadde på en grønn kjole som minnet ham om sukkererter av en eller annen merkelig grunn. Alt dette var velkjente elementer på hver sin måte, men det funket så himla godt på henne. Isak følte et plutselig snev av sjenanse og vurderte hvordan han skulle få seg til å ta kontakt da hun helt ut av det blå spurte om han var godt kjent med bandet fra før.

«Er her mest på grunn av kameraten min, men han kom ikke så da bare er jeg her,» sa Isak og følte seg dum for det han nettopp hadde sagt måtte jo ha hørtes skikkelig teit ut. Men jenta/damen/kvinnen (stryk ut de tingene som høres feil ut så bare den beste beskrivelsen står igjen) bare smilte og nikket.

«Er her fordi en venninne anbefalte dem selv, men det er jo fint da,» sa hun.

«Jo da,» istemte Isak og tenkte straks at musikken var skikkelig stemningsfull og flott med rytmer som underbygget budskapet på en riktig finurlig måte.

«Isak her,» sa han og rakte ut hånden. Hun tok den og svarte «Moira» og så ble de sittende og prate i en samtale som føltes som om den fløt bedre enn alle andre samtaler han noen gang hadde vært del av.

*

Isak føler et snev av vemod ved tanken på dette møtet. Det var tre år tilbake i tid og hadde vært begynnelsen på et forhold som var som årstidene. Vinter gled over i vår lik bekjentskap gled over i vennskap gled over i et forhold lik våren etter hvert utviklet seg til full sommer. Så hadde de flyttet sammen og feiret nyttår og samarbeidet om å lage bringebærpai i tide og utide og alt hadde vært så fint og han lengter tilbake. Nå er ingenting helt som før og verden er malt med grumsete penselstrøk.

Det regner fortsatt. Han tar seg i å lure på om regn kunne vært dødelig i store nok doser. Det kunne fungert på druknende vis, litt som en slags oversvømmelse, men langt billigere enn å kjøpe flybillett og reise av gårde til en øy langt, langt borte mens man ventet tålmodig på en tsunami. Isak føler seg fæl, tankene hans er så forferdelige og likevel klarer han ikke å la være å følge dem helt ut. Det lyder et skrik i leiligheten, et «jeg tar det, rolig, rolig, alt går bra» og det er som om hundrevis av dødsmetoder ramler ned i Isaks hode. Gift tenker han, blandet med et middagsmåltid det kun er en som spiser uansett. Å kaste henne i været uten å ta i mot, å leke øksemorder og deretter slutte å la det være en lek, å putte henne i tørketrommelen. Sistnevnte for eksempel ville garantert fått henne til å slutte å skrike.

«Henne» er i dette tilfellet Amina. Amina som han altså gir Moira fullt og helt skylden for. Det var Moira som etter hvert hadde nevnt så smått hvor mye hun ønsket seg barn. Isak hadde på sin side bare nikket og sagt «ja da, ja da, kan vi sikkert» mens han i hemmelighet hadde krysset fingrene for at det ikke ble noe av. Hvor mye selvinnsikt Isak hadde varierte ut i fra situasjonen, men han visste at han ikke var spesielt flink med barn, det hadde han aldri vært, for ham var det et faktum at de mest var som aliens å regne. Eller for å spesifisere, Isak likte barn veldig godt når de var over ti år for da behandlet ham dem bare som små voksne og det pleide de gjerne å like. Når barn var yngre derimot virket dessverre ikke denne teknikken og barn var i grunnen bare barn uten fnugg av forståelse for effekten av gråt og skrik og hysteri og frustrasjonen slikt voldte. Og likevel, ting hadde tatt plass og alt hadde resultert i en gravid Moira og deretter en trett Moira på et sykehus med et lite nurk på fanget. Dette nurket som tidvis forekom Isak som ganske søtt, men nå for tiden først og fremst var et irritasjonsmoment av de sjeldne siden Amina måtte være spesielt begavet hva skriking og vræl angikk. Og han var lei, uendelig lei.

En pute, tenker han. Han og en pute og å holde den inntil et babyansikt til den lille sluttet å puste. Legge en baby i et badekar og så bare bevisst glemme å ta den opp, slippe den i gulvet ved et «uhell», løfte henne på «Simba på løveklippen i Løvenes Konge»-aktig vis på balkongen og så slippe?

Isak kjenner at tankene kverner på jakt etter det perfekte mord, men det er vanskelig og han er litt redd for å begynne og google mordmetoder og slikt for tenk om Moira kommer over loggen. Det ville vært veldig vanskelig å forklare. Isak sukker. Så hører han et nytt skrik, et «jeg er på toalettet, kan du ta henne?» og går med faste skritt mot soverommet. Han er lei, han er lei, han er lei, han messer det inni seg som en rytmisk melodi, det blir mer og mer ekte og sant for hvert minutt. Lei, leilileiliei lei, lei. «Hei,» sier han frustrert til den lille, vesle Amina som ligger der og gråter og gråter som om alt i verden har knust i titusener av biter. Han løfter henne og føler seg sikker på at med en gang han har roet henne ned vøtt, da altså skal han kvitte seg med Amina på et eller annet vis for det er hun som har ødelagt alt. Uten henne ville alt vært mye lettere og han og Moiras forhold ville vært det som det var før. Da de bare var to og alt var harmoni.

«Jeg hater deg,» hvisker han før han vugger Amina frem og tilbake, noe som frem til da ikke har pleid å virke. Denne gangen derimot virker det og hun roer seg ned fort før hun gir ham det første smilet han har sett fra hennes side noen gang. Han skjønner straks at Amina åpenbart er en liten luring av det smarte og veltimende slaget, men samtidig innser han også at hun faktisk ER søt og skjønner endelig hva folk sikter til når de omtaler babyer som skjønne.

«Hun er fin, er hun ikke og tenk at hun er vår,» hører han fra Moira som entrer rommet.

«Ja?» sier han og føler seg skamfull. Han legger Amina tilbake i vuggen og betrakter henne fascinert.

«Takk forresten,» sier Moira og Isak ser forundret ut. «For hva?» spør han.

«For tålmodigheten vel, jeg vet at det har vært mye skriking i det siste og jeg var vel ikke helt forberedt på det selv. Men det er bare for en periode, jeg lover og en dag vil vi tenke tilbake på denne tiden som noe fint, jeg lover deg det. Men jeg skjønner om du er sliten og til helgen skal det være bare oss,» sier Moira og Isak ser spørrende bort på henne.

«Mamma og pappa, de har lovet å ha henne i helgen, da vil vi ha en hel helg der det er bare oss,» forklarer Moira entusiastisk og Isak lyser opp.

Resten av kvelden er ganske rolig og med lite skriking. Isak setter seg ut på balkongen når det er innmari sent og føler seg uendelig takknemlig for at mordtankene bare ble med tankene for det var noe med det smilet, det lille lure Amina-smilet som fikk ham til å føle at noe smeltet på innsiden og at alt ville ordne seg tross alt. Så lurer han på om det gjør ham til et fryktelig ondt og fælt menneske at han i det hele tatt ble så lei og tenkte de verste tankene han har tenkt noen gang. Kanskje han har galskap latent i blodet, kanskje han er horribel deluxe, mang et kanskje fyller tankene hans og hva om tankene kommer tilbake med sterkere og mer voldsom kraft enn før? Isak har alltid tenkt at han tross alt aldri kunne ha gjennomført et mord, men hvordan vet man det helt sikkert?

«Isak Ingensteds er lei,» tenker han plutselig, tenker seg selv i tredjeperson, tenker seg selv som en karakter i en novelle og innser straks nøyaktig hva han skal gjøre neste gang han er uendelig lei. Han skal skrive. Neste gang Aminas skrik får ham til å lengte tilbake til en barnløs tid så skal han tillate seg selv å følge de fæle tankene fullt ut i en krimnovelle der det ender opp med nettopp død og fordervelse for i en novelle er alt lov. Der kan man la de verste ting i verden skje for det er bare ord og en historie og så kan man få utløp for alt man tenker på mens man i det virkelige liv puster inn og ut og så på ny og husker på at alt dette her er midlertidig og at alt vil gå bra for det gjør jo helst det.

Isak smiler for seg selv for han har løst problemet sitt og så betrakter han utsikten. Der oppe, en rund varulvmåne, der et par stjerner tilfeldig krydret utover himmelhvelvingen, han som en liten bit av et større univers der alt når alt kommer til alt er i balanse.

*

En måned og mange vræl, men nå stadig færre vræl senere sitter Isak og Moira i solsteiken på hytta. Det er sommer, Amina ligger i barnevognen og sover søtt og livet føles veldig fint. Isak nyter øyeblikket, har spist en god frokost med bacon og det hele og tenker at nuet er en fin dings. Og inne på soverommet i skapet under en skoeske ligger en novelle på flere sider om en mann som blir lei av sin seks måneder gamle datter og dreper henne. Den handler om en mann som ikke likner Isak i det hele tatt, han heter jo tross alt noe helt annet, og starter med ordene:

 

«Nils Aldrivik er lei.» 

 

2 kommentarer
    1. For en kul vri på en oppgave! Det er jo strengt tatt ingen krim, nei, men jeg syntes du i det minste burde fått en form for trøstepremie for kreativ løsning 😉 Det er noe litt uelegant og hakkete ved det siste avsnittet, følte jeg, og jeg syns det er vanskelig å forklare det noe nærmere, men jeg syntes avsnittet med Isak som sitter på balkongen var så veldig stemningsfullt og fint, og det var jo der aha-opplevelsen min inntraff. Jeg lurer på om jeg ville likt det bedre om du bare hadde slanka siste avsnittet litt? Strøket de siste setningene, sånn at slutten kunne vært noe sånt som: “Og inne på soverommet i skapet under en skoeske ligger en novelle på flere sider, og hvis man åpner lokket på gløtt, kan man skimte de første ordene: ‘Nils Aldrivik er lei'”. Dette er bare et forslag, men sånn som det står nå, syns jeg du etterlater litt lite opp til leseren.
      Håper du hadde det fint på teater i helga!

    2. Takk for kommentaren og så bra at det var en kul vri på oppgaven =D Jeg er veldig enig i det du skrev om det siste avsnittet og liker forslaget. Jeg har tenkt å jobbe mer med denne teksten etter hvert regner jeg med og da skal det absolutt tas til etterretning for jeg likte ideen din til løsning veldig godt 🙂
      Og ja, jeg hadde det veldig fint på teater, håper du hadde det fint på teater selv!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg